Fuckings nødvendig med Trumpnyheter!

Jeg ble nylig spurt av min gode kollega Joachim Laberg (på facebook) om hvordan jeg stiller meg til en artikkel i Medier24 hvor det står: «Norske medier har omtalt Trump 60.000 ganger hittil i 2017: – Helt fuckings unødvendig, mener Mímir Kristjánsson».

Skjermdump fra Medier24, 03.08.2017

Jeg skrev en kommentar, men denne lot seg ikke kopiere inn i facebookfeltet. Trolig fordi det var litt for mange tegn….

Så her kommer min kommentar i form av et blogginnlegg:

Takk for spennende problemstilling Joachim Laberg! 🙂

Før jeg griper fatt i saken, vil jeg poengtere at jeg IKKE er noen medieperson men derimot lærer i den norske skolen. Så når nyhetssjef i Klassekampen, Mímir Kristjánsson, mener at norsk presses dekning av Donald Trump er alt for omfattende, tenker jeg at Mímir er en fagperson som uttaler seg med tyngde om faget sitt. Derfor er det i utgangspunktet uinteressant hva en lekmann som Aksnes mener 🙁

MEN: Samtidig har jeg tidligere registrert at nevnte Mímir ikke alltid bryr seg nevneverdig om hvorvidt man er fagperson eller lekmann i andre saker. Jeg viser til NRK Ytring den 30. april i år, hvor Mímir i en diskusjon rundt sosiale medier sier at en ÅPENBAR REGEL er at det IKKE skal være facebook i norske klasserom. Jeg siterer Mímir om denne «åpenbare regelen»: «Det er helt skandaløst at det ikke er innført for lenge siden».

Mímir er tydeligvis ikke klar over alle de mulighetene for læring facebook gir i skolen (jeg kan fortelle om disse ved en annen anledning om ønskelig), og velger å synse og mene om noe han med all respekt ikke virker å ha kunnskap om. Jeg velger derfor å takke ja til «det samme», nemlig om å synse/mene om hvorvidt medieomtalen av Trump er «fuckings unødvendig». Og så får heller mediefagmann Mímir Kristjánsson gruse meg hvis argumentene til lekmann Aksnes ikke henger på greip 😉

Ok. La oss begynne. Ifølge artikkelen har norske journalister omtalt Trump tre ganger så mye som Erna Solberg. Magefølelsen min sier at det er nokså sprøtt, men så må man jo ta med i beregningen at Trump selv er sprø. Vi kan jo bare se på noe av det som har dukket opp den siste uken:

(1) For to dager siden avslørte Washington Post at Trump stod bak den første pressemeldingen som Trump Jr sendte ut forrige måned vedr «russermøtet» 9. juni 2016. Siden denne pressemeldingen var fullstendig villedende (Anderson Cooper på CNN har sammenlignet pressemeldingen med å si at filmen Jaws handler om mennesker på en strand), spekuleres det i at Trumps innblanding her kan gi presidenten problemer jfr «obstruction of justice» sporet som spesialetterforsker Mueller følger.

(2) På fredag holdt Trump en tale til politifolk hvor han i praksis oppfordret til politivold. Det kan legges til at talen fant sted i Suffolk County, New York, hvor politisjefen James Burke i fjor ble dømt til 46 måneder i fengsel for mishandling av et vitne. I etterkant har politimyndigheter gått ut og tatt avstand fra Trumps tale. Selv sier det Hvite hus at Trump bare spøkte.

(3) Forrige uke tvitret Trump helt ut av det blå at transseksuelle personer ikke lenger kan være del av militæret. Denne beskjeden kom i form av tre separate twitter-meldinger, hvor den første lød: «After consultation with my Generals and military experts, please be advised that the United States Government will not accept or allow…...”. Det skulle gå 9 minutter før neste melding kom, og i løpet av denne tiden oppstod frykt for at Trump var i ferd med å erklære krig mot Nord Korea. Men så kom twitter melding nr 2 (….Transgender individuals to serve in any capacity in the U.S. Military. Our military must be focused on decisive and overwhelming…..) og 3 (….victory and cannot be burdened with the tremendous medical costs and disruption that transgender in the military would entail. Thank you). Denne tvitringen har skapt kaos, da ingen ser ut til å vite hva konkret som skal gjøres: Skal de ca 5000 i det amerikanske militæret som er transseksuelle kastes ut umiddelbart? Det kan visstnok skape store problemer rent militært, da noen transseksuelle besitter helt konkret ekspertkompetanse man ikke har råd til å miste. Senest for to dager informerte Pentagon at de ikke vil foreta seg noe før de får mer konkret beskjed om implementering osv.. . Det kan utrolig nok virke som at hele forbudet mot transseksuelle skyldes en eller annen Trump-ide som presidenten fikk for seg selv en tidlig morgen. NB: Det foregår riktignok en undersøkelse om transseksuelle’s plass i militæret, men den er nettopp påbegynt og er ment å vare i 5 måneder til.

(4) De siste ukene har Trump ved en rekke anledninger i både intervjuer og gjennom twittermeldinger hetset sin egen Justisminister på en måte som man aldri har sett tidligere. Det fryktes at dette er en del av en plan for å kunne sparke spesialetterforsker Robert Mueller, noe som har ført til følgende oppsiktsvekkende reaksjon fra Trumps egen partifelle og senator Lindsey Graham: «There will be ‘holy hell to pay’ if Sessions is fired».

(5) I forrige uke vedtok den amerikanske kongressen sterkere sanksjoner mot Russland, men det har tatt sin tid før Trump omsider i dag signerte dokumentene som gjør at sanksjonene iverksettes. I mellomtiden har Russland bestemt seg for å redusere antall ansatte ved den amerikanske ambassaden med 755 personer (rundt 400 amerikanske diplomater sparkes ut av Russland, resten er lokalt ansatte som må sparkes). I forbindelse med signeringen sendte Trump ut en mildt sagt veldig spesiell pressemelding. Han nevner ikke Russlands nye sanksjoner, i stedet fokuserer han på at kongressens lovforslag ikke er så bra som det kunne vært, og avslutter med «I built a truly great company worth many billions of dollars. That is a big part of the reason I was elected. As President, I can make far better deals with foreign countries than Congress.». Slik pressemeldingen er skrevet, kan en konspiratorisk person fort ledes til å tenke at denne er rettet mot Putin og indirekte sier “please be nice with me, du må forstå at jeg ikke hadde noe valg”. Jeg kan legge til at Trump ikke kunne legge ned veto men MÅTTE signere lovforslaget, da det ble vedtatt med overveldende 98-2 i Senatet og 419-3 i representantenes hus. Presidentens veto gjelder nemlig ikke hvis det er mer enn 2/3 flertall i kongressen.

(6) I går ble et søksmål mot Fox News gjort kjent i anledning en «fake news story» de skal ha fabrikkert for å kunne hevde at Russland ikke stod bak hackingen av demokratenes eposter. Jeg går ikke inn på detaljer her, men nøyer meg med å nevne at det Hvite hus og Trump er blant persongalleriet som inngår i dette søksmålet. Dere kan lese mer her.

(7) I etterkant av hans sjokkerende tale til speiderbevegelsen sist uke, har kritikken hanglet mot presidenten. I går fortalte Trump mediene at ledelsen for speiderbevegelsen har ringt og rost han for talen. Speiderbevegelsen nekter.

(8) Det er ikke bare speiderbevegelsen som visstnok skal ha ringt Trump, det samme gjelder også Mexico sin president Enrique Pena Nieto. Påny skal det ha handlet om ros, da Nieto ifølge Trump er veldig fornøyd med arbeidet med å bygge mur. Men Nieto nekter for dette.

Sånn. Dette var altså kun saker basert på den siste uken. Og da har jeg sett helt bort fra galskapen i det Hvite hus med Scaramucci i hovedrollen, som i praksis har tatt det meste av medienes oppmerksomhet den siste tiden.

Så vi kan altså trygt slå fast at Trump genererer saker. Men hva er så responsen blant folk flest? Ønsker man alle disse Trump-nyhetene?

I en tid hvor mediene kjemper en hard kamp for å overleve, tenker jeg det er logisk å være kynisk. Hvis Trumpnyheter fører til større salg av aviser, ville jeg nok som redaktør prioritert å dekke galskapen. Men samtidig er det et stort tankekors at dekningen så til de grader overstiger norske forhold, så jeg tenker norske medier bør skaffe seg datamateriale for å begrunne prioriteringene. Kanskje de oppdager at det faktisk er «fuckings unødvendig» å dekke Trump så ekstremt som de gjør?

I USA er det imidlertid ingen tvil om at den store Trumpdekningen genererer interesse. CNN er et godt bilde på dette. Siden innsettelsen i januar har de fulgt Trump 24/7, noe jeg som ivrig CNN-seer kan bekrefte. NB: Hvis noen er skeptisk til siste påstand, kan sikkert Laberg bekrefte at jeg pleier å være noenlunde oppdatert på siste Trump-nytt 😉

Uansett, for litt over 1 måned siden annonserte CNN at det andre kvartalet dette året har vært deres mest sette. Som oversikten viser, har en rekke programmer en seer-vekst på mer enn 50 %!

Tilsvarende finner jeg at en avis som New York Times har fått 308.000 nye digitale abonnenter, noe de tilskriver Trump.

Så i USA gir det utvilsomt mening i å omtale Trump så mye som de gjør. Men så er jo Trump deres president, ikke Erna 😉

I artikkelen til Medier24 står det: «Nyhetssjef Mimir Kristjansson i Klassekampen HAR ET INNTRYKK AV at norsk presses dekning av Donald Trump er alt for omfattende». Dette med å «ha et inntrykk av» er i grunnen stikkordet til min konklusjon: I stedet for å synse, kan norske redaktører finne ut gjennom undersøkelser osv.. hvorvidt det er for lite/mye eller akkurat passe med Trump-nyheter. Foreløpig tenker jeg at norske redaktører er såpass profesjonelle at dette har de god oversikt over selv. Jeg synest at norske medier generelt sett holder et høyt nivå, og i påvente av en slik undersøkelse konkluderer jeg derfor med at Trumpdekningen i Norge er fuckings nødvendig!

 

 

 

Annonser

William Browders skremmende vitnemål til Senatet

For noen dager siden (torsdag 27. juli) var det i USA åpen høring i Senatets «Judiciary Comittee» i anledning Russlands innblanding i det amerikanske valget. Denne dagen skulle man høre vitnemål fra milliardæren William Browder, og vanligvis ville dette ført til stor mediedekning.

Men fordi høringen kolliderte med en av de mest kaotiske Trumpuker siden innsettelsen (The Scout Jamboree, «Weak and beleaguered» Jeff Sessions, Scaramucci interview «the most insane», etc…), har det vært lite fokus på Browders vitnemål så langt. Det kan imidlertid komme til å endre seg, for budskapet fra Browder var intet mindre enn skremmende. Han innledet med å fortelle historien om advokaten Sergei Magnitsky, som i møtet med det korrupte Putin-Russland endte i fengsel og døde etter mishandling.

Dette førte til at USA i 2012 innførte «The Magnitsky Act», som innebar at alle verdier og eiendeler i USA til oligarker som er involvert i menneskerettsbrudd kan fryses. Putin svarte med å forby adopsjon av foreldreløse russiske barn til Amerika. Sistnevnte var forøvrig en rendyrket ond handling, all den tid kun syke foreldreløse barn har vært aktuelle for adopsjon (HIV, Downs osv..). Så fremtidsutsiktene til disse barna er nå verre enn noen gang tidligere.

Her kan dere lese en artikkel om William Browders vitnemål, og her er lenke til C-span sin dekning av høringen.

I dette innlegget vil jeg gå nærmere inn på historien om Magnitsky, men først noen få ord relevante for den pågående Trump-Russland etterforskningen: De siste årene har russerne drevet utstrakt lobbyvirksomhet for å få opphevet «The Magnitsky Act», og sentral i dette arbeidet (ifølge Browder) har vært advokat Natalia Veselnitskaya og etterforskningsoffiser Rinat Akhmetshin. Begge disse to var blant deltagerne på det mye omtalte Donald Trump junior møtet, og jeg tenker at siste ord ikke er satt når det gjelder møtevirksomheten mellom Trump-organisasjonen og Russland.

Valgseier for Trump = opphevelse av «The Magnitsky Act»?
Dette har dog blitt komplisert av Senatets siste vedtak vedr Russlandsanksjoner, hvor det i lovforslaget bl.a. står at presidenten ikke kan endre på sanksjoner mot Russland uten Kongressens samtykke. Vil Trump faktisk undertegne den nye loven kommende uke (noe han har lovet), eller vil han prøve å sno seg unna? Putin har uansett brukt denne helgen til å utvise 755 amerikanske diplomater fra Russland. Mitt tips: Vi går en ny spennende uke i vente…

I mellomtiden kan vi se nærmere på Browder og ikke minst Sergei Magnitsky!

Hvem er Bill Browder?
Bill Browder er grunnlegger og direktør av Hermitage Capital Management. I årene fra 1996 til 2005 var firmaet blant de største i Russland med mer enn 4 milliarder dollar investert i russiske aksjer. Korrupsjon viste seg dessverre å være et utbredt problem blant oligarkene, så Browders firma ledet an i kampen mot denne ødeleggende virksomheten. Og til å begynne med bar arbeidet frukter: Korrupsjonen blant oligarkene gikk ned, og etter at Putin ble valgt i 2000 bidrog han i bekjempelsen av det økonomiske misbruket.

Da alt snudde
I juli 2003 skulle det imidlertid skje noe som snudde alt: Putin arresterer Russlands rikeste oligark – Mikhail Khodorkovsky. Han putter Khodorkovsky i et bur i rettsalen, og tv-bildene skremmer de andre oligarkene: Hva må vi gjøre for å slippe det samme? Putins svar var at han krevde 50 % av rikdommen deres. Ikke til Russland, men til Putin personlig.

Med ett ble det slutt på alt antikorrupsjonsarbeid, og i 2005 ble Browder tatt inn til avhør og deretter erklært en trussel mot rikets sikkerhet. 18 måneder senere ble Moskvakontoret til firmaet hans strippet for alle dokumenter av det russiske innenriksdepartementet. Browder bestemmer seg da for å hyre inn den smarteste russiske advokaten han kjenner, Sergei Magnitsky. Etter å ha undersøkt saken, konkluderer Magnitsky med at dokumentene som hadde blitt tatt av myndighetene, hadde blitt misbrukt slik at det nå fremgikk at Browder skyldte den russiske stat 230 millioner dollar i skatt.

Browder og Magnitsky var sikker på at det kun var snakk om noen råtne offiserer som ville tilrane seg penger, og gikk derfor til søksmål + gav vitnemål til Russian State Investigative Committee (Russlands FBI). Dette gav resultater, men ikke slik man hadde forventet.

Magnitsky arresteres
For i stedet for at de skyldige ble arrestert, var det advokat Sergei Magnitsky som den 24 november 2008 ble hentet av politiet og kastet i fengsel.

Utdrag fra Browders vitnemål til Senatet:
Sergei’s captors immediately started putting pressure on him to withdraw his testimony. They put him in cells with 14 inmates and eight beds, leaving the lights on 24 hours a day to impose sleep deprivation. They put him in cells with no heat and no windowpanes, and he nearly froze to death. They put him in cells with no toilet, just a hole in the floor and sewage bubbling up. They moved him from cell to cell in the middle of the night without any warning. During his 358 days in detention he was forcibly moved multiple times.

They did all of this because they wanted him to withdraw his testimony against the corrupt Interior Ministry officials, and to sign a false statement that he was the one who stole the $230 million—and that he had done so on my instruction.

Sergei refused. In spite of the grave pain they inflicted upon him, he would not perjure himself or bear false witness.

After six months of this mistreatment, Sergei’s health seriously deteriorated. He developed severe abdominal pains, he lost 40 pounds, and he was diagnosed with pancreatitis and gallstones and prescribed an operation for August 2009. However, the operation never occurred. A week before he was due to have surgery, he was moved to a maximum security prison called Butyrka, which is considered to be one of the harshest prisons in Russia. Most significantly for Sergei, there were no medical facilities there to treat his medical conditions.

At Butyrka, his health completely broke down. He was in agonizing pain. He and his lawyers wrote 20 desperate requests for medical attention, filing them with every branch of the Russian criminal justice system. All of those requests were either ignored or explicitly denied in writing.

After more than three months of untreated pancreatitis and gallstones, Sergei Magnitsky went into critical condition. The Butyrka authorities did not want to have responsibility for him, so they put him in an ambulance and sent him to another prison that had medical facilities. But when he arrived there, instead of putting him in the emergency room, they put him in an isolation cell, chained him to a bed, and eight riot guards came in and beat him with rubber batons.

That night he was found dead on the cell floor. Sergei Magnitsky died on November 16, 2009, at the age of 37, leaving a wife and two children.

Møtet i USA som førte til Magnitsky – loven
I 2010 reiste Browder til Washington og fortalte historien om Magnitsky til de amerikanske senatorene John McCain og Benjamin Cardin. Dette skulle etter hvert føre til «The Sergei Magnitsky Rule of Law Accountability Act». Denne loven fryser eiendeler og forbyr visa for de som er involvert i alvorlige menneskerettsbrudd, og den ble vedtatt 14. desember 2012.

Putins ondskap
Putin ble rasende da Magnitsky – loven ble vedtatt, noe som delvis skyldes at han og de andre oligarkenes mange eiendeler som befinner seg i vesten med ett risikerer å bli konfiskert. Videre ble det brått farligere for oligarkene som til nå hadde kunnet drepe, torturere, kidnappe og ta penger fra folk, vel vitende om at de hadde Putins rygg. Denne garantien fremstod ikke like trygg lenger.

Putin svarte på den nye loven ved å forny adopsjon av foreldreløse russiske barn. Merk: Russland har aldri tillatt adopsjon av friske barn, kun syke. Så de barna som amerikanske familier tidligere har hentet har hatt sykdommer som HIV, Down syndrome osv.. Det nye forbudet betyr altså at fremtidsutsiktene til disse foreldreløse syke russiske barna er verre enn noen gang tidligere.

Annonser

Den nye folkesykdommen: Å være kvinne

For 2 dager siden kunne mediene melde om Trumps største seier som president etter at hans nye helselov gikk gjennom i Representantenes hus med 217 mot 213 stemmer (1 blank). Riktignok er man ikke helt i mål ennå: Først skal Senatet gjøre opp sin mening, og hvis de foretar endringer (noe de fleste forventer) må Representantenes hus stemme påny. Men uansett: Torsdagens resultat ble feiret som en stor seier, og på bildet under ser vi en stolt President Trump foran glade republikanere utenfor Det hvite hus:

Men: Ser vi nøye etter på bildet, er det kanskje noen som merker seg fraværet av kvinner. Og det er kanskje ikke så rart, for den nye helseloven er ikke mye å rope hurra for hvis du er kvinne. Stikkordet er «pre-existing condition» eller for å bruke hash-taggen som nå trender på twitter: #iamapreexistingcondition.

Saken er som følger: Under den nåværende helseloven i USA – Obamacare – slås det fast at forsikringsselskaper ikke kan nekte å gi deg forsikring eller kreve mer penger av deg bare fordi du har en «pre-existing condition», altså et tidligere helseproblem før forsikringen tegnes.

Men dette gjelder ikke i Trump sin «tremendous» helselov. Her kan forsikringsselskapene enten skyte forsikringspremien i været eller nekte forsikring for «pre-existing conditions», noe som kan komme til å spesielt ramme kvinner. Et av problemene er nemlig at det ikke spesifiseres i den nye loven hva som egentlig menes med en «pre-existing condition».

Ifølge US Department of Health and Human Services er en «pre-existing condition a health problem you had before the date that new health coverage starts«. En slik omtrentlig definisjon gir i praksis all makt til forsikringsselskapene, og i et innslag på CNN-programmet Anderson Cooper fredag kveld under headlinen «Health care horror» ble det hevdet at følgende «kvinnegrupper» vil kunne bli definert av forsikringsselskaper som personer med en «pre-existing conditon»:

  • Kvinner som er gravide
  • Kvinner som tidligere har tatt keisersnitt
  • Kvinner med uregelmessig menstruasjon
  • Kvinner med brystkreft
  • Kvinner med endometriose
  • osv..

 

Så er du for eksempel gravid kan du risikere å måtte betale skyhøye forsikringspremier, eventuelt at du ikke vil få helseforsikring i det hele tatt. Og om ikke dette skulle være nok: Andre kvinnegrupper som vil kunne komme defineres som «pre-existing conditions» er de som utsettes for familievold eller voldtekt!

Vi får håpe at Senatet klarer å gjøre noe med denne åpenbare diskrimineringen. I mellomtiden kan vi konstatere at gruppen på 13 personer som nå skal arbeide videre med helseloven i Senatet alle er menn!

 

Helt til slutt: Noen utklipp fra den pågående twitteraksjonen #iamapreexistingcondition:

 

 

 

 

Annonser

Nettet snører seg sakte sammen

Etter President Trump sine vanvittige twittermeldinger lørdag morgen 4. mars, der tidligere President Obama ble beskyldt for avlytting, var det mandag 20. mars stor spenning knyttet til den åpne høringen i etterretningskomiteen i Representantenes hus.

Her stilte både FBI-sjef James Comey og NSA-sjef Mike Rodgers, og vi fikk tidlig avklart at Obama aldri har drevet med avlytting, slik Trump hevder. Det vi derimot – noe overraskende – fikk høre, var at FBI har en pågående etterforskning hvor Trumpkampanjens forhold til Russland undersøkes. Det er svært sjeldent at FBI bekrefter slike pågående etterforskninger, men James Comey valgte å gjøre det fordi saken har stor nasjonal interesse.

«Problemet» med slike åpne høringer er imidlertid at det er begrenset hva FBI- og NSA toppene kan svare på. Så hver gang spørsmålene ble for detaljerte, fikk vi kun til svar at «dette kan jeg ikke kommentere».

Men mens sjefene innen etterretning må vekte sine ord, har medlemmene av Representantenes hus et langt større handlingsrom. I et særdeles godt og informativt åpningsinnlegg gjorde demokraten Adam Schiff det klart hva man vet om koblingen Trump-Russland fra åpne kilder. 

Video til innlegget finner dere her, og i resten av denne bloggen vil jeg oppsummere saken – slik Schiff la den frem under starten av høringen.

Oppsummering av Adam Schiff sin redegjørelse:

I begynnelsen av juli 2016 drar Trump-rådgiver Carter Page til Moskva på kampanjens regning. Page kommer fra den amerikanske oljeindustrien og ble i mars 2016 kjent som en av Donald Trump’s rådgivere vedrørende utenrikspolitikk.

I Moskva holder Carter Page først en tale hvor han ytrer seg kritisk til USA og andre vestlige demokratier. Deretter går han i hemmelige møter med Igor Sechin, direktør for den russiske gassgiganten Rosneft.

Igor Sechin er tidligere KGB agent og venn med Vladimir Putin. I møtet mellom Page og Sechin blir Trump-rådgiveren tilbudt penger i form av en meglergodtgjørelse som knyttes til et salg av 19 % av selskapets aksjer. Videre blir Trumpkampanjen lovet publiseringen av dokumenter som vil være skadelige for Hillary Clinton. Denne publiseringen vil skje på et senere tidspunkt, og videre gjennom Wikileaks for å hemmeligholde koblingen til Russland. Som motytelse ønsker Russland en Trumpadministrasjon som vil være mildere med Russland i Ukraina-krisen og i stedet fokusere på manglende militær satsing blant de europeiske NATO landene.

I tråd med denne informasjonen er det verdt å nevne at Reuters et halvt år senere kan fortelle at Rosneft selger 19.5 % av aksjene sine til en ukjent kjøper.

Kjennskapen til Carter Page sine aktiviteter i Moskva denne sommeren stammer hovedsakelig fra etterretning utført av Christopher Steele, en tidligere britisk etterretningsoffiser som ifølge ryktene har en svært god standing i det internasjonale etterretningsmiljøet.

Da en rapport han hadde laget ble kjent i begynnelsen av januar 2017, tok det fyr i media. For deler av rapporten var særdeles oppsiktsvekkende lesing som bl.a. handlet om hvordan russerne i praksis har et «balletak» på Trump gjennom videoer av Trump og prostituerte i Moskva.

Merk: I sin redegjørelse kom ikke Adam Schiff med noen ytterligere informasjon om hvorfor Trump tilsynelatende sitter i baret pga forholdet til Russland. Men i dette avsnittet kan jeg kjapt utdype «problemet»: Kort fortalt skal Trump under et Moskvabesøk for noen år tilbake ha bestilt det eksakt samme hotellrommet som Barack og Michelle Obama tidligere hadde benyttet. Deretter skal Trump ha betalt prostituerte til å utføre en såkalt «golden shower» på sengen hvor Barack og Michelle sov under besøket sitt. Russerne sitter ifølge ryktene nå på videoopptak som viser at Trump beordrer disse «golden showers», og de er altså i posisjon til å drive utpressing av USAs 45 president.

Men merk: Disse historiene har kun blitt publisert av nettstedet buzzfeed, og i denne artikkelen finner dere lenke til hele rapporten. Selv gikk Christopher Steele under jorden da etterretningsrapporten hans ble kjent, som vi kan lese i denne artikkelen av New York Times.

Men nok om det. Tilbake til sommeren 2016. I midten av juli er det duket for republikanerenes landsmøte i Cleveland, og på bildet under ser vi Trump holde sin «acceptance speech» på avslutningsdagen.

På dette landsmøtet dukker selvsagt også daværende leder for Trumpkampanjen, Paul Manafort, opp.  Manafort har tidligere vært på lønningslisten til samfunnsaktører med pro-russiske-ukrainske interesser, som blant annet den tidligere Ukrainske presidenten Viktor Yanukovych. En annen som er tilstede på landsmøtet er Carter Page, som nettopp er kommet tilbake fra Moskva. Ifølge Christoper Steele sine kilder er det nettopp Manafort som valgte Carter til løpegutt mellom Trumpkampanjen og Russland.

På republikanernes landsmøte kommer også den russiske ambassadøren i USA, Sergey Kislyak:

Kislyak møter både Carter Page og Trump-rådgiver J.D. Gordon;  sistnevnte var den som godkjente Carter Page sin Moskvatur. Videre møter også Kislyak USAs nye justisminister Jeff Sessions:

Det er ganske interessant at Kislyak og Sessions møttes under landsmøtet, all den tid Sessions under Senatets godkjennelseshøring i februar dette året ikke husket dette møtet. Et annet møte Sessions heller ikke husket var et privat møte de to hadde på Sessions kontor høsten 2016, etter at mediene hadde begynt å skrive om russisk innblanding i valget.

Nok om det. Hva som uansett er verdt å merke seg, er at like før republikanerens landsmøte skjer det en endring i partiprogrammet til republikanerne. Man fjerner et avsnitt som handler om å støtte Ukraina med våpen. Manafort nekter for å ha hatt noe med dette å gjøre, men delegaten fra det republikanske partiet som leverte endringsforslaget sa at det var nettopp Trump-kampanjen som insisterte på å fjerne nevnte avsnitt. Senere har Trump-rådgiver J.D. Gordon innrømmet dette.

I et intervju med ABC news noen dager senere blir Donald Trump konfrontert med denne endringen, men nekter for å ha noe med dette å gjøre. Det samme intervjuet avslører forøvrig at Trump enten mangler kunnskap om hva som har skjedd på Krimhalvøya, eller så later han som han ikke vet bedre. Se videoinnslag på 2 min og 45 sek av intervjuet med Trump og se om du blir noe klokere…

På slutten av juli, etter at republikanernes landsmøte er over, dukker de første skadelige Hillary-dokumentene opp fra Wikileaks. En hacker ved navnet Guccifer2.0 sier han står bak hackingen av DNC (Democratic National Committee), og at han deretter gav dokumentene til Wikileaks. Men etterforskning har senere avdekket at hackingen egentlig ble gjort av APT28 og APT29; disse er kjent som russisk etterretning.

På samme tid opplever vi det smått absurde at kandidat Trump ber Russland om å hacke Hillary Clinton.

Den 8. august kommer så en annen Trump-rådgiver, Roger Stone, på banen. Stone hevder at han har vært i kontakt med Julian Assange og at det vil bli publisert flere dokumenter som er skadelige for demokratene. I tillegg kan vi vente oss en «October surprise».

Senere samme måned gjør Stone noe svært oppsiktsvekkende: I en tweet fra 21. august skriver han følgende: «Trust me, it will soon the Podesta’s time in the barrel. #CrookedHillary»

Litt over en måned senere, den 3. oktober, kommer følgende tweet fra Stone: «I have total confidence that @wikileaks and my hero Julian Assange will educate the American people soon #LockHerUp»

Kun 4 dager senere frigjør så Wikileaks de første hackede epostene av John Podesta, som var leder av Hillary Clinton sin presidentkampanje.

Denne publiseringen fortsetter på en daglig basis frem mot valget som Trump vinner.

Etter at valget er over den 8. november, blir så Michael Flynn ansatt som Trumps sin nasjonale sikkerhetsrådgiver.

Det skal etter hvert bli kjent at Flynn har blitt betalt over $30.000 av den russiske propagandakringkasteren RT, noe som er i strid med amerikansk lov for pensjonerte amerikanske offiserer.

I desember har Flynn en hemmelig samtale med den russiske ambassadøren Kislyak der tema er Obamas avgjørelse om sanksjoner mot russiske diplomater pga den russiske innblandingen i det amerikanske valget. Flynn lyger deretter om disse samtalene til den påtroppende visepresidenten Mike Pence, som intetanende forsikrer det amerikanske folk i en tv-reportasje om at slike samtaler ikke har funnet sted (slike samtaler KAN IKKE finne sted, da dette ville være å undergrave den sittende President Obama som er President helt frem til innsettelsesseremonien 20. januar 2017). President Trump er imidlertid kjent med at Flynn har løyet, men unnlater å gjøre noe. Ikke før det er gått 2 uker, da pressen avslører at Flynn har løyet, og Trump tvinges til å sparke Flynn.

Etter denne gjennomgangen av forholdet mellom Trump-administrasjonen og Russland kan man spørre seg:

  • Er det mulig at avsnittet om våpen til Ukraina ble fjernet fra partiprogrammet til republikanerne ved en tilfeldighet?
  • Er det mulig at nåværende justisminister Jeff Sessions under Senatets godkjennelseshøring glemte å fortelle om møtet med den russiske ambassadøren Kislyak under republikanernes landsmøte, samt et annet møte som fant sted på hans private kontor høsten 2016 når Russlands innblanding i valget var offentlig kjent?
  • Er det en tilfeldighet at Michael Flynn ville lyge om en samtale han hadde med ambassadør Kislyak? En samtale hvor Flynn ber Russland ikke gjøre noe etter at Obama har utvist 35 russiske diplomater. For så snart Trump er sjef skal man få ordnet dette…
  • Er det en tilfeldighet at den russiske gassgiganten Rosneft – ifølge Reuters – solgte en aksjepost på 19 % til ukjent kjøper – i etterkant av at en tidligere britisk agent hadde blitt fortalt av sine russiske kilder at Carter Page ble tilbudt en meglergodtgjørelse for et 19 % salg av nevnte selskap?
  • Er det en tilfeldighet at de samme kildene også bekrefter at dokumenter hadde blitt stjålet fra Hillary Clinton for å brukes i gjenytelse om pro-russisk politikk fra USAs side?
  • Er det en tilfeldighet at Roger Stone forutsa at John Podesta sine eposter ville bli hacket og publisert?

Er det mulig at alle disse hendelsene er tilfeldige og fullstendig urelaterte? Ja, det er selvsagt mulig.

Men det er også mulig – og langt mer sannsynlig – at disse hendelsene ikke er urelaterte, at de ikke er frakoblet hverandre men rett og slett er et resultat av at Russland har lykkes i å infiltrere Trumpadministrasjonen på et vis som ikke tåler dagens lys. Nettet snører seg uansett sakte sammen, og jeg er trygg på at det vil komme en dag hvor sannheten blir kjent.

Hva har Russland på Trump?

En av de beste tv-seriene de siste årene er spiondramaet The Americans, som tar oss med tilbake til gufset fra den kalde krigen på 1980-tallet. Vi blir kjent med Elisabeth og Phillip Jennings, som bor sammen med sine to barn i en forstad til Washington D.C. Elisabeth og Phillip er et tilsynelatende helt vanlig amerikansk par, men sannheten er en annen: De heter i virkeligheten Nadezhda og Mischa, og er to sovjetiske spioner som jobber for KGB-direktorat S.


Et Russland på vei oppover

Etter Sovjetunionens fall og revolusjonene i Øst-Europa tok verden et midlertidig farvel med den kalde krigen på begynnelsen av 90-tallet. Men det siste tiåret har Putins Russland begynt å markere seg for alvor påny. Siden annekteringen av Krim i 2014 har Russland gradvis blitt møtt med økende fordømmelse og sanksjoner fra Europa og verden for øvrig, og i sin siste trusselvurdering fra 1. februar dette året uttrykte PST økt bekymring for russisk etterretning i Norge.

Den Putinvennlige Trump-administrasjonen

I en verden hvor Russland fremstår stadig mer bøllete og aggressivt, er det påfallende å se hvor Putinvennlig den nye Trump-administrasjonen i USA er. Det begynte i grunnen med den vannvittige pressekonferansen fra 27. juli i fjor, hvor Trump faktisk ba Russland om å hacke Hillary Clinton sine eposter. Siden den gang har det ikke kommet noe negativt om Russland fra Trumps munn, og da den nye presidenten nylig deltok på Fox News (6. februar) toppet det hele seg: Programleder Bill O’Reilly sier at «Putin er en morder», hvorpå Trump velger å svare: «Tror du vårt land er så uskyldig?


Det er selvsagt fint at verdens ledere og nasjoner har gode relasjoner. Men hvordan kan det ha seg at Trump, som ikke går av veien for å krangle eller snakke nedsettende om omtrent alle og enhver, forholder seg så trofast til USAs arvefiende Russland? Kan det være at Russland har noe på Trump?



Er Trump briljant?

Etter å ha fulgt den amerikanske valgkampen tett høsten 2016, gikk jeg delvis i dvale etter sjokkresultatet 8. november. Men etter at Trump ble innsatt som USAs 45. president den 20. januar dette året, har jeg prøvd å følge mer med på hva som skjer. Utfra antall Trump-relaterte poster på min facebook den siste måneden er det nok noen som mener jeg har vært i overkant interessert i politikken til vår viktigste allierte. Det siste stemmer nok, men det har også gjort at jeg begynner å se et mønster i galskapen som tidvis presenteres. Dette mønsteret handler om at nivået på galskap øker i takt med nyhetsrapporter som forteller om en kobling mellom Trump-administrasjonen og Russland. Jeg begynner å forstå at Trump ikke er den tullingen jeg lenge har mistenkt han for å være. I stedet er det mye som tyder på at Trump er en særdeles briljant mediestrateg som vet hvordan han skal endre nyhetsbildet når det er nødvendig. For som jeg vil vise senere i dette innlegget, gjør Trump vannvittige ting når søkelyset kommer på koblingen Trump-Russland.

Men hva er det med denne mulige Russland-koblingen som er så farlig for Trump?


Samarbeid mellom Russland/Wikileaks og Trump under valgkampen?

Flere medier har hevdet at det har vært kontakt mellom Trump-administrasjonen og Russland under valgkampen. Kan det tenkes at Russland/Wikileaks fikk tilgang på demokratenes eposter, og deretter samkjørte publiseringer av dokumenter med Trump-kampanjen? Dette er en teori som Malcolm Nance skriver om i boken «The Plot to Hack America: How Putin’s Cyberspies and WikiLeaks Tried to Steal the 2016 Election«.  Nance har en lang karriere bak seg innen nasjonal sikkerhet og antiterror, og har vært hyppig brukt som politisk analytiker av verdens fremste medier som BBC, CNN, Fox News, Al Jazeera, ZDF Frontier 21, France 24, TV 5 osv… I dette klippet fra «Real Time with Bill Maher» fra 17 februar forteller Nance om denne mulige koblingen mellom Russland/Wikileaks og Trump-administrasjonen.


Sitter Russland på sensitiv informasjon om Trump?

En annen teori er at Russland sitter på informasjon om Trump som er skadelig for presidenten. Hva dette eventuelt kan være gjenstår å se, men poenget her er at man kan hevde at Trump ikke styrer landet utfra hva som er best for USA.


Trump for riksrett?

Felles for begge disse teoriene er at Trump neppe kan unngå riksrett. Enten avsløres det at hans valgkampanje har samarbeidet med Russland for å vinne det amerikanske valget, eller så kommer det for en dag at Trump er i en posisjon som gjør at han presses til å prioritere russiske interesser. Ingen av alternativene bør være spiselige for minst 2/3 av senatorene i Senatet.


Hva om det kun er rykter?

Hvis vi imidlertid tenker oss at Russland-ryktene ikke er noe annet enn nettopp rykter, har ikke Trump noe å være redd for. Så da vil det kanskje være mest logisk å tenke seg at han lar mediene holde på med sitt. Han vet at de ikke vil finne noe, rett og slett fordi det ikke finnes noe, og vet at hvis mediene forfølger Russland-sporet slipper Trump at de bruker ressursene sine på en av de mange andre sakene det kanskje er mer hold i. Som eksempelvis de mange rapportene om overgrep mot kvinner som dominerte nyhetsbildet i USA etter den famøse videoen dukket opp.


Men hvis Trump vet at det er hold i Russland-ryktene, vil han trolig gjøre alt for å stanse fokuset på dette. En slik tankegang kan kanskje forklare den uforklarlige starten på presidentperioden, hvor Trump og hans talsmann, Sean Spicer, hevdet at innsettelsesseremonien hadde rekordmange tilskuere.



Dette forstod alle var fullstendig galt, men kanskje Trump gjorde det med en baktanke… Ikke noe Russland-relatert denne gangen, men derimot for å få vekk fokuset på den enorme kvinnemarsjen som fant sted samme helg?



Episode 1: Russland med sensitivt materiale om Trump

Allerede før innsettelsen startet Russland-bråket: 10. januar dette året kunne mediene fortelle om et møte mellom Trump og USAs øverste etteretningssjefer, der den påtroppende presidenten blir informert om at Russland sitter på sensitiv informasjon om han. Trump skal visstnok ha fått et sammendrag av påstander som stammer fra en privat etterretningsrapport. Det eneste mediet som presenterer selve rapporten er Buzzfeed, og litt nede på denne siden kan du lese om påstander som omhandler bl.a. Trump og prostituerte.


De andre mediene valgte å være langt mer forsiktige enn Buzzfeed, og nøyet seg med å skrive at det finnes en rapport med sensitivt materiale som Trump skal ha fått fra etterretningen. Hvordan reagerte Trump? Jo, først ble det tvitret som aldri før: (Nb: Klikk på twittermeldingene for større bilde)



Deretter var det dags for pressekonferanse, hvor Trump maktet å skifte fokus ved å nekte å svare på spørsmål fra CNN. Påstanden fra Trump nå var at CNN hadde skrevet om de mange påstandene i rapporten, noe kun Buzzfeed hadde gjort. Så vi endte opp med en håpløs diskusjon om hvem som hadde sagt hva – håpløs i den forstand at alle visste at CNN ikke hadde gjort noe uetisk, men med å diskutere spørsmålet ble det mindre fokus på den egentlige saken, nemlig at Russland skal sitte på sensitiv informasjon om Trump. Og Trump tvitrer gladelig videre:



Som sagt: Med å anklage CNN for å være uetisk, bidrar Trump til at man bruker tid på å forsvare seg fremfor å undersøke den egentlige saken. Et godt eksempel er denne seansen mellom CNNs Anderson Cooper og Trumps rådgiver Kellyanne Conway.


Episode 2: Flynn trekker seg

Vi hopper så litt frem i tid – nærmere bestemt til den 13. februar. Denne dagen ble det klart at Trumps sin nasjonale sikkerhetsrådgiver, Michael Flynn, trekker seg. Bakgrunnen var som følger: I slutten av desember konkluderte daværende President Obama at Russland står bak hackingen av demokratene i høst, og han utviser 35 russiske diplomater. Man skulle tro at Putin ville respondere på lignende vis, men dengang ei – Putin svarer dagen etterpå på «diplomatisk» vis: «Vi vil ikke lage problemer for amerikanske diplomater. Vi kommer ikke til å utvise noen«. Det viser seg at Putins reaksjon kanskje kan forklares ved at Flynn – samme dag som Obama utviste diplomatene – ringte den russiske ambassadøren i USA. I tidligere forklaringer til blant annet visepresident Mike Pence hevdet Flynn at samtalen med den russiske ambassadøren kun var for å si «hei». Men ifølge ryktene skal den amerikanske etterretningen ha avlyttet Flynns telefonsamtale. Denne avlyttingen avdekket at Flynn gjorde mer enn bare å si «hei», han lovet også den russiske ambassadøren å ordne opp i disse Obamautvisningene så fort det lot seg gjøre. Da visepresident Pence forstod at Flynn hadde løyet til han, ble naturlig nok veien ut døren kort.


Etter Flynns avgang var igjen momentumet i nyhetsverdenen på koblingen Russland-Trump, noe som – ikke overraskende – førte til drøssevis av twittermeldinger av den mer tvilsomme sorten:



Og så – den 16. februar – kommer tidenes pressekonferanse hvor Trump raljerer med pressen i ett og alt. I etterkant omtaler CNNs Jake Tapper pressekonferansen som «sinnsforvirret». Jeg konstaterer at Trump påny har klart å endre fokus fra Russland til noe annet – i dette tilfellet seg selv.


Episode 3: Ulovlig kontakt mellom det hvite hus og FBI

Like før denne helgen skjedde det så igjen: En nyhetssak om Russland dukket opp, med påfølgende tvitringer og galskap. Først om saken, som er alvorlig nok: Det ble rapportert at Trumps stabsjef Reince Priebus har bedt FBI gå ut offentlig og renvaske presidentens stab etter medierapporter om kontakt med russisk etterretning. FBI har heldigvis nektet, og for ordens skyld: Det er høyst ulovlig av det hvite hus å involvere seg på denne måten i en pågående FBI etterforskning. Hva gjør Trump? Jo, først er det duket for en rekke tweets:


Og deretter kom det en nytt sensasjonelt stunt fra Trump-administrasjonen: Man bestemte seg for å stenge en rekke medier ute fra den daglige pressebriefingen. Dette inkluderte medier som CNN, New York Times, Buzzfeed, Daily Mail, LA Times og Politico. Blant mediene som fikk bli med inn var blant annet Breitbart, One America News Network, Washington Times, Fox News, ABC og NBC News. AP og Time fikk også invitasjon, men de takket prisverdig nei pga at noen medier var utelukket.


Å stenge medier ute på denne måten er helt vannvittig, og derfor en tilsynelatende strategi for å endre mediers fokus. Heldigvis begynner mediene nå å lære, og i det populære nyhetsprogrammet til Anderson Cooper på CNN denne helgen var utestengelsen ikke toppsaken. Derimot forble fokus nyheten om hvordan det hvite hus har prøvd å påvirke FBI under en pågående etterforskning. Veldig betryggende – og jeg venter spent på øyeblikket når en gravende journalist finner linken mellom finansmannen bak «The art of the deal» og en 64-åring fra Leningrad. Kanskje nøkkelen ligger i de berømmelige skattepapirene som Trump fremdeles nekter å vise frem?

Møt marerittet med verdier!

I mitt yrke som lærer skal jeg ikke bare gi elevene en faglig ballast for fremtiden. Jeg skal også bidra til å gjøre de til gagns menneske. Verdier er kontinuerlig på dagsorden på min arbeidsplass ved Nordahl Grieg videregående skole, og jeg opplever at ungdommene våre utvikler seg til flotte mennesker. De er empatiske og omsorgsfulle, i tråd med skolens filosofi om at vi vil hverandre vel. De viser respekt og varme for hverandres tro og legning. De fremstår snille og høflige, men har samtidig også ambisjoner og drømmer for fremtiden. De jobber hardt med skolearbeidet, og ønsker seg selvsagt de beste karakterer. Men de gangene de ikke lykkes viser de respekt for den vurderingen vi lærere gjør, og biter heller tennene sammen for å lykkes bedre neste gang, fremfor å sutre. Disse fine ungdommene våre gjør meg veldig optimistisk på fremtiden!


Men – samtidig er det et gryende mørke der ute som prøver å skygge for denne optimismen. Dette mørket heter Donald Trump – idag innsatt som USAs 45. president.

Den siste tiden har jeg hørt flere forklare hvorfor Trump kan bli en god president, og at vi må gi mannen en sjanse. «Diskuter politikken hans, ikke hva han tvitrer» hører jeg det sies.

Men hvordan kan vi komme utenom hans mange sinnsyke uttalelser de siste årene? Vi snakker om en mann som startet sin presidentkampanje med å fornærme et helt land: «Når Mexico sender sine folk, sender de ikke sine beste. De sender ikke folk som deg og meg, de sender folk som har masse problemer, og de tar problemene sine med seg. De bringer med seg narkotika og kriminalitet«.

Deretter var det muslimene som skulle få det: I en pressemelding ba Trump om innreiseforbud for alle verdens muslimer til USA. Dette fikk Max Boot, rådgiver for Marco Rubio, til å tvitre: «Trump er en fascist«. I en annen twittermelding skrev John Noonan, rådgiver for Jeb Bush: «Tvungen statlig registrering av amerikanske borgere, basert på religiøs identitet, er fascisme. Punktum. Det er ingenting annet man kan kalle det«.

Så var det kvinnenes tur: I et intervju med TV-kanalen MCNBC den 30. mars ifjor, hevdet Trump at kvinner som tar abort må få en eller annen form for straff. Selv har han gjennom den berømte Pussygate vist frem for hele verden at han kan gjøre som han vil.

Men Trump har ikke nøyet seg bare med å hetse de store gruppene. I dette videoklippet ser vi hvordan han velger å parodiere en journalist (Serge Kovaleski) fra New York Times som lider av sykdommen AMC. Talen til Meryl Streep på årets Golden Globe sier alt om hvor usmakelig Trumps mobbing var.

Fox-journalist Megyn Kelly fikk også gjennomgå etter en presidentkandidatdebatt: «Du kunne se at det kom blod ut av øynene hennes. Blod kom ut av hennes «wherever»«.

Det kanskje mest absurde eksempelet fikk vi imidlertid i etterkant av demokratenes landsmøte i sommer, der foreldrene til en avdød amerikansk muslimsk soldat rettet følgende kritikk mot Trump fra talerstolen: «Har du noensinne vært på æresgravlunden i Arlington? Gå og se på gravene til de modige patriotene som døde mens de forsvarte USA – du vil se alle religioner, kjønn og etnisiteter. Du har ikke ofret noe eller noen«. I stedet for å gjøre det eneste logiske og ærefulle, nemlig å akseptere kritikk fra en Gold Star familie og heller fokusere videre på valgkampen, valgte Trump i kjent stil å slå tilbake: «Jeg synes at jeg har ofret mye. Jeg har jobbet veldig, veldig hardt. Jeg har skapt tusenvis av jobber, titusenvis av jobber, bygget store strukturer… Jeg har hatt enorm suksess«.

Jeg tenker at hvis Trump bare MÅ slå tilbake mot en Gold Star familie, hva skjer den dagen han tirres av Kina eller Putin?

Listen over Trumps galskap tar igrunnen aldri slutt:

  • Han er en notorisk løgner, som blant annet har hevdet at tusener av muslimer i Jersey City utenfor New York brøt ut i jubel da flyene krasjet i World Trade Center. Selv om alle seriøse medier har avvist dette, står Trump på sitt.
  • Han har i mange år påstått at Obama er født i Kenya og derfor ikke har noen rett til å være president. Noen vil kalle dette mobbing, andre føler at rasismeordet er mer på sin plass med tanke på Obamas rolle som den første svarte presidenten. I en valgkampdebatt i høst antydet Hillary Clinton at Obama hadde tatt seg langt mer nær av Trumps mobbing enn hva han selv har gitt uttrykk for.
  • Under en episk pressekonferanse i sommer ba Trump Russland om å hacke demokratene.
  • Tidligere presidentkandidat John McCain var krigsfange i Vietnam i 6 år, og sees på som en krigshelt av både demokrater og republikanere. Men ikke av Trump: «Han er ingen krigshelt.Jeg liker mennesker som ikke ble fanget«. Denne måten som Trump vanærer McCain på, står i stor kontrast til den ærefulle måten McCain omtalte Obama på under valgkampen deres i 2008.
  • Under et valgkampmøte hintet Trump om våpenbruk mot Hillary
  • Ifølge Trump er Obama grunnleggeren av IS. Medgrunnlegger er Hillary.
  • Og for oss som drømmer omå gjøre noe med klimatrusselen, mener Trump følgende: «Konseptet global oppvarming ble laget av og for Kina for å hindre amerikansk industri fra å være konkurransedyktig«

Gjennom de siste årene har Trump sagt og gjort så mye sinnsykt at man etterhvert blir immun mot nye ting fra den fronten. Men kanskje det mest ekstreme eksempelet dukket opp under den siste presidentdebatten i høst, da Trump ikke ville svare på om han ville godta et eventuelt valgnederlag. Det var et helt utrolig øyeblikk: En presidentkandidat i «land of the free» stiller spørsmål ved bærebjelken i demokratiet – en fredelig maktovertakelse etter valg. Bare det utspillet alene burde diskvalifisert Trump fra å kunne bli President.

Men som kjent har ikke noe prellet av finansmannen fra the big Apple. I dag fredag 20. januar ble han innsatt som USAs 45. president, og jeg begynner å forstå at det hele ikke lenger er en vond drøm men dessverre nitrist realitet.


Noen vil påpeke at vi må vente og se. Hva om Trump lykkes med å gjøre America Great Again? Jeg har to kommentarer til dette.

For det første: Selv om Trump skulle klare å skape flere arbeidsplasser til folk, og bidra til økonomisk fremgang, så forsvinner ikke all mobbingen han har drevet med non-stop siden han varslet sitt kandidatur som president. Måten Trump har hetset muslimer, kvinner, fargede, funksjonshemmede og ikke minst enkeltmennesker på, er svært opprørende. I tillegg har han sagt en rekke uakseptable ting, som at Russland bør hacke demokratene. Trump er kort og godt ikke kvalifisert som president. Likevel er han blitt det, og hvilket signal sender ikke det til den kommende generasjon ungdommer som skal ta over verden i fremtiden: Tramp ned alle på din vei, sleng ut med fornærmelser og løgner, og du kan lykkes!

Jeg har bodd flere år i USA og er svært glad i landet. Den siste tiden har imidlertid meldinger fra venner i USA gjort meg nedstemt: Det fortelles at motsetningene mellom folk har økt dramatisk, og at mange tidligere venner er blitt bitre fiender: Enten er du med Trump eller ikke. Denne uforsonende linjen kom klart til uttrykk i dagens innsettelsestale. Som VG skriver nå ikveld: «Alle som trodde at Donald Trump ville rekke ut en hånd, mane til forsoning og samle et splittet USA, tok helt feil. Der tidligere presidenter bruker den høytidelige innsettelsesseremonien til å slå en høyere himmel over landet de skal lede, fridde Trump til menneskenes dypeste og dystreste instinkter«.

For det andre: Hvorfor skal vi egentlig tro at Trump ønsker å gjøre America Great Again? I hele sitt lange liv har mannen svindlet og saksøkt alle og enhver. Han har nektet å vise selvangivelsen (som den første presidenten på mange tiår), og skal visstnok ikke ha betalt skatt siden 1995. Trump har i hele sitt liv kun vært opptatt av Trump. Hvorfor skulle dette endre seg etter at mannen har nådd pensjonistalder?

Nå meldes det forøvrig i media at en knapp time etter innsettelsen av Donald Trump, er informasjon om menneskeskapte klimaendringer forsvunnet fra hjemmesiden til det hvite hus.

På facebook leser jeg følgende melding fra en kar ved navn Ian Kennedy: «For the record, as an American I’m physically numb. This will be worse than Reagan. We will set back equal rights, scientific advancement, environmentalism, pragmatic thinking, fiscal safety, and more that I can’t think of now by 30 years. I’m numb«.

Jeg erkjenner at marerittet er blitt virkelighet, men tenker også at det beste vi kan gjøre er å stå enda mer opp for de verdiene som vi er så stolte av i samfunnet i dag. Når Trump vil snakke nedsettende om muslimer i fremtiden, skal jeg minne elevene mine på Nordahl Grieg videregående skole om verdien av at alle har frihet til å utøve sin egen tro. Når Trump kommer til å klå på damene, blir temaet i klasserommet likestilling. Når Trump vanærer enkeltmennesker som krigshelten John McCain skal vi snakke om å vise respekt for andre. For å si det med Michelle Obama sine uforglemmelige ord: «When they go low, we go high»!

Og fikk du aldri med deg den tidligere førstedamens legendariske tale etter Pussygate, så ta en titt her – denne er magisk!

 

 

 

 

 

 

 

 

En presidentkandidat uten kunnskap

I kveld ble kontrastenes aften foran tv-skjermen. Først såg jeg en rystende reportasje om forholdene i Syria på CNNs Amanpour, etterfulgt av en god og reflektert diskusjon mellom kveldens programleder Michael Holmes og Jan Egeland (som leder en arbeidsgruppe for å bringe inn nødhjelp til beleirede syrere). Da Egeland under samtalen minte om at det var 20 år siden vi sa «Never again Srebrenica, never again», kom det umiddelbart fra Holmes at «du tenker nå på de 8000 muslimene som ble utsatt for folkemord i Bosnia i 1995».

Kveldens diskusjon på Amanpour ble et godt eksempel på hva som kan skje når to kunnskapsrike mennesker i beste sendetid prøver å analysere samfunnets utfordringer. De kom riktignok ikke til noen konklusjon, annet enn at Egeland for alvor frykter at skjebnen til folket i Syria vil kunne overgå (med negativt fortegn) alt annet i historien. Som tv-seer kunne jeg uansett slå fast at dette hadde vært noenlunde nyttig bruk av min tid foran fjernsynsapparatet, i den forstand at Syria-reportasjen og diskusjonen mellom Egeland og Holmes hadde gitt meg ny innsikt rundt de enorme utfordringene verden møter i Midtøsten.

Men etter Amanpour-sendingen gjorde jeg den tabben å la CNN stå på litt til. Og da ble jeg raskt minnet på hvor ille det kan bli når kunnskap taes ut av konteksten og alt man står igjen med er en farlig demagog som behandler utenrikspolitikk som en fantasy-sjanger hvor du står fritt til å si hva som helst. Her er Donald Trump når han forklarer at Putin ikke kommer til å gå inn i Ukraina. Gud hjelpe oss alle hvis han blir den som sitter med håndtaket på USAs atomvåpenarsenal.

 

 

 

 

 

Derfor heier jeg på Hillary

Den amerikanske valgkampen er i full gang. De siste ukene har landets to store partier holdt sine tradisjonsrike landsmøter og nominert Donald Trump (republikanerne) og Hillary Clinton (demokratene) som sine respektive presidentkandidater. I tillegg stiller også Gary Johnson (Det libertarianske parti) og Jill Stein (Green Party), men det er ikke noe som tilsier at disse to sistnevnte vil blande seg inn i kampen om å bli USAs 45 president. Så slaget står mellom Trump og Clinton, to maktmennesker som i en rekke målinger det siste året har skoret rekordhøyt når det gjelder å være upopulære hos de amerikanske velgerne.

Fremdeles jevn valgkamp

For øyeblikket er stillingen nokså jevn. I etterkant av republikanernes landsmøte (Cleveland, Ohio, 18.-21. juli) kunne vi høre at meningsmålingene gav Trump en oppslutning på 48 %, mens Clinton fikk 45 %. Men nå like etter demokratenes landsmøte (Philadelphia, Pennsylvania, 25.-28. juli) meldte Reuters at Clinton leder med 6 prosentpoeng. Trolig vil kandidatene veksle mellom å lede fremover, alt etter hvem som klarer å sette dagsorden. Men personlig har jeg likefullt et håp om at denne vekslingen mellom hvem som leder etter hvert vil erstattes av overlegne meningsmålinger i favør Hillary. For hun vil kunne bli en strålende president for både USA og resten av verden, mens en Trumpseier kun betyr kaos og triste tider.

Hillary vil bli en strålende president

De som lurer på hvorfor jeg mener Hillary vil bli en så god president, kan jo begynne med å se på hva hun har gjort med livet sitt. I alle år har Hillary jobbet utrettelig for de svake i samfunnet, og hun har hatt et spesielt fokus på barn og kvinners rettigheter.

Her er en oversikt over noe av det som Hillary har oppnådd. Spesielt merker jeg meg følgende avsnitt, som jeg tenker forteller mye om hvilken flott person Hillary er:

«After law school, Hillary could have taken a high-paying job in Washington or New York. But instead, she went to work for the Children’s Defense Fund. She went door-to-door in New Bedford, Massachusetts, gathering stories about the lack of schooling for children with disabilities. These testimonials contributed to the passage of historic legislation that required the state to provide quality education for students with disabilities«.

Under demokratenes landsmøte for noen uker siden var det mange titalls personer som kom med sterke vitnesbyrd om hvordan Hillary hadde stått på for de når livet hadde vært som hardest. Se for eksempel denne med Lauren Manning, overlevende etter 9/11. Delegatene ble også presentert en gripende 12-minutters film om Hillary med fabelaktige Morgan Freeman som forteller – denne anbefales!

Man kan jo lure på hvorfor Hillary er så upopulær hos dagens velgere når hun tilsynelatende står sånn på for andre medmennesker. I denne artikkelen fra New York Times fra 24. mai dette året, prøver kommentator David Brooks å finne ut hva problemet er. Og da peker han på noen interessante aspekter: For det første er ikke Hillary en person som virker veldig komfortabel med å avdekke for mange av sine private sider. Mens vi f.eks kjenner til Obama sin lidenskap for basket, tenker vi stort sett «jobb» og «politikk» når vi skal beskrive Hillary. Så det at velgerne ikke helt slipper inn til Hillary, kan være en utfordring når det gjelder å like henne. Men; samtidig er det slik at Hillary var ganske populær for bare noen få år siden. Som utenriksminister for Obama i perioden 2009-2013 var hun godt likt av 66 % av amerikanerne. Så sent som mars 2015 var hun likt av 50 % og mislikt av 39 %. Men det siste året har altså mistilliten skutt i været og ligger nå mellom 50 og 60 %.

Hvorfor så upopulær?

En av forklaringene på upopulariteten skyldes Hillarys forhold til Wall Street. I en tøff nominasjonsvalgkamp sørget motstander Bernie Sanders gjentatte ganger å påpeke at mens millioner av amerikanere mistet jobbene sine under finanskrisen på grunn av Wall Street sin grådighet, valgte Hillary å bistå og hjelpe pengemakten. Ifølge Center for Responsive Politics toppet i mai dette året finanssektoren Clintons donasjonsliste. Gjennom hennes mangeårige politiske karriere skal Hillary ha mottatt flere hundre millioner i donasjoner fra Wall Street.

Den såkalte epostskandalen fra tiden som utenriksminister har også skadet Hillary sitt omdømme. Kort fortalt handler denne om at Hillary brukte en privat epostadresse og hjemmeserver når hun var Obamas utenriksminister. Ifølge Hillary ble det aldri sendt noe hemmeligstemplet informasjon via denne epostkontoen, men etter å ha vurdert 30.000 eposter konstaterte FBI i sommer at 110 av disse inneholdt hemmeligstemplet informasjon. FBI-direktør James Comey sa under en pressekonferanse at Hillary Clinton hadde opptrådt «ekstremt uforsiktig» men konkluderte at det ikke var grunnlag for noen siktelse.

Det som har «løftet» overnevnte epostskandale til større høyder, er at den ble avdekket i forbindelse med etterforskningen av Benghazi-angrepet i Libya i 2012, der fire amerikanere ble drept i et angrep mot det amerikanske konsulatet. Det finnes ingen beviser for at Hillary hadde informasjon som tilsier at hun burde avverget angrepet, men kritikere har spekulert i at hun har slettet eposter for å skjule at hun burde gjort noe.

Og som ikke dette var nok; i forkant av demokratenes landsmøte denne sommeren oppstod det enda en epostskandale – nå i regi av Wikileaks. 19.000 eposter ble lekket, og disse avdekket at ledelsen i Demokratenes nasjonalkomite (DNC) ikke har opptrådd nøytralt under nominasjonskampen. I stedet har de prøvd å aktivt undergrave Bernie Sanders sin kampanje, for å sikre seier til Hillary.

Denne siste Wikileaks-avsløringen ser ikke bra ut, og førte da også umiddelbart til avgangen for Debbie Wasserman Schultz, leder for Demokratenes nasjonalkomite. Men så langt er det heldigvis ikke noe som tyder på at Hillary har hatt en rolle i dette spillet. Når det gjelder sin egen private epostskandale, har nærmere etterforskning vist at Hillary ikke har vært alene om å utvise dårlig skjønn; hennes forgjengere som utenriksminister Colin Powell og Condoleezza Rice brukte også private kontoer for klassifisert materiale.

Når det gjelder Hillary sin nære forbindelse til finanseliten på Wall Street er det ikke vanskelig å se det problematiske i at hun har mottatt flere hundre millioner for å drive valgkamp fra de samme menneskene som brakte mange millioner amerikanere ut av jobbene sine. Men hvis vi erstatter en naiv tilnærming med en solid dose realisme, vil de fleste erkjenne at den eneste veien til presidentvervet går via pengemakten. Så Hillary har ikke gjort annet enn hva andre aktuelle kandidater har gjort før henne, hun har samarbeidet tett med Wall Street og plassert seg i en posisjon hvor hun kan bli USAs 45 president. Noen ganger tenker jeg at Wall Street-kritikken mot Hillary aldri hadde fått en slik slagside om hun hadde vært en mann. Men den slags spekulasjoner får vi eventuelt se på i en annen bloggpost.

Hvis Bernie Sanders hadde vunnet…

Bernie Sanders-tilhengere vil nå muligens argumentere med at Sanders holdt på å vinne demokratenes nominasjonskamp uten noen kobling til Wall Street. Men jeg tror at en Sanders-seier ville betydd et solid momentum for Trump, og dermed det verst tenkelige utfall under valget den 8. november. Med Hillary som demokratenes presidentkandidat mot uberegnelige Trump har vi istedet fått en situasjon hvor en rekke republikanere og uavhengige velgere støtter demokratene. Se for eksempel denne talen av republikaner Doug Elmets, tidligere taleskriver for Ronald Reagan, som i år skal stemme på Hillary.

Få negative saker

Alt i alt tenker jeg at det igrunnen er bemerkelsesverdig hvor få negative saker som hefter ved Hillary. Hun har tross alt vært i rampelyset i mange tiår.  I perioden 1993-2001 var hun USAs førstedame, og deretter ble hun senator fra New York de 8 neste årene. Så var det duket for 4 år som utenriksminister i Obama sin historiske regjering, før hun etter eget ønske gikk av i 2013 (for å berede grunnen til å bli USAs neste president).

Demokratene med fremtidsrettet plattform

Den demokratiske plattformen hun går til valg på er blitt omtalt som den mest fremtidsrettede og progressive plattformen i demokratenes historie (blant annet takket være den tøffe kampen mot Bernie Sanders), og noen highlights finner dere her.

For alle som er opptatt av klimaendringer og ønsker et snarlig grønt skifte må det være fantastisk å lese under punkt 2: «We will not only meet the goals we set in Paris, we will seek to exceed them and push other countries to do the same

For nærmere detaljer om hva demokratene og Hillary ønsker å gjøre innen økonomi, jobber, utdanning, miljø, helse, kriminalitet og nasjonal sikkerhet, så kan dere finne mye informasjon her.

Republikanernes partiprogram og Donald Trump

Jeg skrev innledningsvis at Hillary «vil kunne bli en strålende president for både USA og resten av verden, mens en Trumpseier kun betyr kaos og triste tider». La meg begrunne siste del av setningen, og da kan vi jo like godt begynne med det uhyggelige partiprogrammet til republikanerne. Følgende oppsummering har jeg hentet fra en Dagbladet-artikkel den 20. juli dette året som hadde overskriften: «Det mest ekstreme partiprogrammet vi kan huske«:

  • Partiet avviser å gå med på den globale klimaavtalen fra Paris. De omtaler også kull som en «rein» energikilde.
  • Partiet støtter eksplisitt såkalt omvendingsterapi av homofile og lesbiske barn.
  • Partiet kommer med ny skarp motstand mot homoekteskap.
  • Programmet omtaler pornografi på internett som en «offentlig helsekrise».
  • I det forrige programmet fra 2012 tok partiet til orde for en tostatsløsning for Israel og Palestina. I år tar programmet til orde for «et udelt Jerusalem», og det inneholder ingen referanser til en tostatsløsning.
  • Republikanerne vil at delstatsforsamlinger skal tilby bibelstudier som et valgfag i offentlige videregående skoler.
  • Programmet ber folkevalgte om å bruke religion som en guide når de vedtar lover. «Menneskeskapte lover må være i samsvar med naturlige rettigheter gitt av Gud», heter det.
  • Også tidligere har partiet vært sterke motstandere av selvbestemt abort. Nå snakker de imidlertid ikke lenger om «aborterte fostere», men om «aborterte barn», og framstår på den måten enda krassere. Abort skal dessuten være forbudt også i situasjoner med voldtekt.
  • Programmet avviser blankt alt som lukter av strengere våpenkontroll

Denne galskapen av et partiprogram skal videre ledes av Donald Trump, en mann som hele tiden mobber de han ikke liker. Hver gang Trump sender ut en tweet om Hillary skriver han konsekvent «Crooked Hillary». Under republikanerens nominasjonskamp gikk det i «Lyin’ Ted», «Low energy Jeb Bush» osv.. Er dette en mann som skal være USAs ansikt utad? Under sin tale på demokratenes landsmøte, fremhevet dagens førstedame Michelle Obama nettopp viktigheten av at de som leder landet fremstår som gode rollemodeller for barn og unge. Hva er best? En ekte sliter som Hillary som i kraft av presidentrollen forteller alle små jenter at også de kan bli sjef for landet, det er ikke bare guttene som gjelder lenger? Eller en bølle som Trump, som spytter på alt som er flott med USA?

Jeg har selv hatt gleden av å bo flere år i dette fantastiske landet, og tanken på at Trump kan bli president er uutholdelig. Jeg er tydeligvis ikke den eneste som tenker slik, for like før sommeren ble det kjent at TV2-profilen Davy Wathne snur ryggen til sitt amerikanske statsborgerskap på grunn av Trump.

Galskapen til Trump

Galskapen til Trump kjenner ingen grenser, så jeg kunne kommet med utallige eksempler på hvorfor mannen er totalt uegnet som president. Jeg nøyer meg med følgende klipp:

Trump inviting Russia to hack Hillary Clinton is «almost treasonous»
Ex-CIA Head Leon Panetta after Trumps encourages Russia to hack into Clinton’s email system
10 Horrible Insults From Donald Trump
Donald Trump, The Liar
The Daily Show – Donald Trump’s Shady Ties to Russia
The Daily Show – Donald Trump’s Racist Tweet Problem
Donald Trump and the art of the lie
Donald Trump is a pathological liar

Stephen Colbert har sin egen herlige greie om vannvittige Trump-uttalelser (fra nominasjonskampen): Destroys Donald Trump. Merk spesielt det som sies etter 3 min og 32 sekunder – det er av en slik karakter at jeg ikke orker å skrive om det her.

For å oppsummere:

Gjennom et langt liv har Hillary Clinton vist seg som en bemerkelsesverdig dyktig politiker, med spesielt fokus på barn og kvinners rettigheter. Etter 8 år som førstedame og 4 år som utenriksminister for Obama (+ 8 år som senator for New York) er Hillary tidenes mest kvalifiserte kandidat som president. Hun har tidligere vært populær blant folket, men har slitt de siste årene nå som presidentkampen har tatt seg opp. Hennes epostskandale og nære forbindelse til Wall Street har gjort henne mindre populær hos folk, men da er det viktig å minne om at hun har vært over 25 år i det internasjonale rampelyset. Jeg tenker at det igrunnen ikke er så mye negativt man kan si om Hillary når eposter og penger fra Wall Street er hva man sitter igjen med etter nitidig gransking fra hennes mange motstandere. Jeg håper og tror at majoriteten av amerikanerne snart vil erkjenne at Hillary vil kunne bli en strålende president, og ikke minst USAs første kvinnelige sjef! Hillary bryr seg om alle sine borgere. Det er en god start.

Men; Med Trump bak rattet vil derimot ingen kunne føle seg trygge. Verken amerikanere eller resten av verden.

Aktuelle lenker

Avslutningsvis vil jeg anbefale følgende godbiter fra demokratenes landsmøte i Philadelphia:

Faren til en drept muslimsk amerikansk soldat (utrolig sterk tale)
Michelle Obama
Bernie Sanders
Bill Clinton’s «I met a girl» speech»
Tale av Michael Bloomberg (tidligere borgermester i New York)
Nåværende visepresident Joe Biden
Hillary sin visepresidentkandidat Tim Kaine
Obamas tale (som vanlig i verdensklasse)
Chelsea Clinton introduserer Hillary
Hillary Clintons Acceptance Speech

 

Nei til nasjonal fraværsgrense

Hvis jeg tar meg tid til å stoppe litt opp etter en arbeidsdag for å finne ut om jeg har gjort jobben min som lærer, er det alltid to spørsmål jeg er opptatt av: For det første: Har elevene lært noe? Akkurat det er helt sentralt, skal skoledagen kunne kalles en suksess, det skje læring. Men like viktig er det at ungdommene har det bra. Så det andre spørsmålet jeg stiller er som følger: Har alle elevene mine gått hjem fra skolen med en god følelse i magen denne dagen?

Det siste er dessverre ikke alltid tilfelle. For som kjent kan hverdagen til ungdommene våre romme et spenn av følelser. Alt fra stormende lykke til bunnløs fortvilelse. Forelskelse og kjærlighet. Depresjon og psykiske problemer. Karakterpress. Mobbing. Spiseforstyrrelser. Take your pick!

Som lærer kan vi selvsagt ikke «reparere» alle disse problemene som ungdommene sliter med. Men de trenger at vi ser de! Spesielt den gruppen elever som nesten aldri forteller oss noen ting, og som konstant bærer på en maske som forteller at livet er strålende og fantastisk.

Noen av mine sterkeste øyeblikk som lærer har vært når en tilsynelatende selvsikker og glad elev tar av seg masken og forteller hvordan han eller hun egentlig har det. Da har jeg blitt fortalt historier som gjør at jeg plutselig forstår veldig godt hvorfor eleven var borte fra skolen hele forrige uke. Og da blir lærergjerningen langt mer viktig enn bare å få ungdommene til å forstå Newtons 3 lover. Som lærere skal vi bistå ungdommene til å bli klar for «den store verden», og sånn sett burde skolens trygge og omsorgsfulle rammer være den perfekte læringsarena for alle typer elever. Både for de som har det trygt og godt og de som sliter.

Men det kan det bli en slutt på nå. Til høsten innfører Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen en nasjonal fraværsgrense på ti prosent. Denne innebærer at elever som har mer enn ti prosent fravær i et fag ikke får standpunktkarakter i faget. Til Aftenposten begrunner Røe Isaksen hvorfor vi trenger en slik nasjonal fraværsgrense: «Det å stille krav til elevene er å bry seg om elevene. Det er valgfritt å begynne på videregående skole, men når man har valgt å gå på videregående skole er det ikke valgfritt om man møter opp til undervisningen«.

classroom without student with wooden furniture and green balckboard on brickwall-rendering
Photo: Wikimedia Commons (Imager23)

Logikken til Kunnskapsministeren fremstår i utgangspunktet besnærende. Attest fra lege ved sykdom vil være gyldig fravær, noe som gjør at den nye fraværsgrensen i hovedsak handler om å ansvarliggjøre elever som kjenner på fristelsen til å skulke en gang iblant.

Men leder i Elevorganisasjonen, Kristoffer Hansen, er kritisk: «Problemet er at en fraværsgrense tar utgangspunkt i at alle elever som ikke møter på skolen er skulkere, mens realiteten er at det er mange årsaker til at elever ikke møter på skolen. Det kan være turbulente forhold på hjemmebane, psykiske vansker eller mobbing. Ikke alle årsaker til fravær er like lett å dokumentere, og det regnes dermed ikke som gyldig fravær«.

Jeg deler Hansen sine bekymringer, og frykter at de nye fraværsreglene vil gjøre ubotelig skade på den elevgruppen som kanskje trenger skolen mest: Nemlig de elevene som har det vanskelig, og som samtidig ikke har lett for å betro seg til verken helsetjeneste eller oss lærere. Iallefall ikke med det aller første. Noen ungdommer trenger lang tid på seg før de er klar til å fortelle at faren er alkoholiker og at de noen ganger kommer for sent til skolen fordi de har måttet gjemme vekk tomflaskene sånn at ingen merker  noe. Livene til slike ungdommer blir ikke enklere hvis vi kaster dem ut fra skolefelleskapet fordi fraværet har passert 10 % uten at de har maktet å oppdrive gyldig dokumentasjon.

I skolens egen formålsparagraf kan vi lese følgende (utdrag fra $1-1): «Elevane (…) skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong«.

Jeg skulle ønske denne type mål kunne være i fokus, fremfor en ødeleggende fraværsgrense som ikke vil gavne skolen i det hele tatt. Jeg sier nei til nasjonal fraværsgrense!

Drømmer for 2016

Det nærmer seg et nytt år. Noe som betyr nye muligheter. Nye hendelser. Mer dramatikk. Både på godt og vondt.

Hva vil 2016 by på mon tro? Hvis jeg kunne bestemme, så er følgende mine 10 ønsker for det kommende året:

(1) Flyktningene som kommer til Norge blir sett på som en verdifull ressurs av samtlige kommuner. Folk flest lar seg inspirere av det fantastiske arbeidet til helter som Øystein Nigar (se bildet under), Isak Mylva, og Rita Mari Sørgård, og det brer seg en aldeles fabelaktig dugnadsånd over hele landet vårt.

levsos3
Øystein Nigar (t.h) i aksjon på LesVos høsten 2015. Foto: Isak Mylva

(2) Språkrådet fjerner ordet «lykkejeger» fra ordboken.

(3) Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug snakker varmt om integrering i enhver tale og nevner aldri mere det meningsløse ordet «godhetstyranniet«.

(4) Justisminister Anders Anundsen henter hjem alle barna han har sendt ut de siste årene. Deretter lager han og departementet en film hvor de beklager sin hjerteløse politikk på asylfeltet. Regissør er Margareth Olin og filmen blir et mesterverk som vinner priser over hele verden.

(5) Det utarbeides et skriv som signeres av alle imamer, biskoper og prester i landet vårt. I skrivet hylles arbeidet til LLH (Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) og Skeiv Ungdom. Skrivet fastslår at en lesbisk kvinne har like store muligheter til å bli imam eller biskop som enhver annen person.

(6) Israel og Palestina slutter fred.

(7) Alle som tidligere har sagt: «Jeg er selvsagt for ytringsfriheten men…» erstatter ordet «men» med et stort utropstegn!

(8) Alle elevene mine får toppkarakter til eksamen 🙂

(9) I England vinner Arsenal Premier League gullet for første gang siden 2004. I Norge tar Brann gullet hem igjen.

arsenal

(10) Hunden min Mr Roley, som blir 10 år den 1. mars, beholder sin gode helse gjennom hele 2016.

roley