Fysikerens hjørne

Verden er et kontrastenes sted. Det finnes mennesker i dette livet som har det fabelaktig. Som kan velge utdanning og karriere fra øverste hylle. Som ender opp med kone, to barn, ny bil og hytte. Som kan nyte pensjonisttilværelsen med å arbeide i hagen og passe barnebarn.

Og det finnes mennesker som har det fullstendig jævlig. Som vokser opp i krigsområder. Som går til sengs sulten hver kveld. Som ikke har håp om utdanning fordi de er av feil kjønn. Som ikke har noe offentlig helsevesen å henvende seg til når de blir syke.

Jeg er blant de heldige her i livet. Jeg har riktignok verken kone, to barn, ny bil eller hytte. Men utover det har jeg det igrunnen ganske så fint. Jeg er utvilsomt i dette «smørøyet» som Mads Gilbert snakker om da han åpnet Nordahl Grieg vgs sin Framtidskonferanse i 2012: «Vi lever i smørøyet. Vi er den utvalgte 0,1 %’en». (ca 4 min inn i dette klippet).

Men så fortsetter Gilbert: «..vi skal bare passe oss så vi ikke drukner i vårt eget smørøye».

Jeg er dessverre redd det er hva vi er i ferd med å gjøre når det gjelder behandlingen av asylbarn. Artikkelen om 10 år gamle Shaimaa i Bergens Tidende denne lørdagen 22 november var både gripende og rystende lesing. Når jeg leser teksten kjenner jeg på en enorm skam over hvordan Norge behandler mennesker i dyp nød.

Men i tillegg til å føle på dette raseriet mot norske myndigheter, føler jeg på et tilsvarende raseri mot dere der ute som forblir tilsynelatende likegyldige til det som skjer.

På twitter har jeg i skrivende stund 1271 følgere. Lørdag morgen sendte jeg ut en tweet om 10 år gamle Shaimaa. Litt over et halvt døgn senere har tweet’en fått 1 retweet. Til sammenligning var jeg involvert i mer enn 50 twittermeldinger fredag kveld der krangelen gjaldt hvorvidt vi skulle bruke begrepet trineposen eller jensenposen.

På facebook har jeg i skrivende stund 848 venner. For 9 timer siden postet jeg et innlegg om 10 år gamle Shaimaa. Status nå er 1 like, og 1 kommentar. Til sammenligning fikk jeg over 1300 likes i vår da jeg skrev et innlegg om den daværende lærerstriden.

Joda, likes og kommentarer på sosiale medier er selvsagt ikke noe forskningsmessig bevis på hvorvidt folk bryr seg eller ikke. Men når poseavgiften får 50 ganger mer oppmerksomhet enn den brutale utsendelsen av en 10 år gammel jente, er det tid for å stoppe litt opp. Jeg føler likegyldigheten er i ferd med å kneble meg. Hvor er raseriet til folk??

Ka faen – kem bryr seg om en jævla poseavgift på 1 kr og 50 øre når barn som har vokst opp i dette landet brutalt kastes ut – og det mens ingen bryr seg.

DERE MÅ VÅKNE OPP! NÅ!!!!!!

Avslutter dette blogginnlegget med den eneste facebook-kommentaren jeg har fått til innlegget om 10 år gamle Shaimaa – takk til Øystein N for kloke ord som alltid:

Leste historien i papirutgaven ved frokost bordet, men mistet apetitten. Spesielt avslutningen er tøff. Jeg sitter, som alltid, igjen med spørsmålet: hvem er ansvarlig for dette? Norge som nasjon har ikke et snev av troverdighet eller verdighet i slike spørsmål. Men du verden så selvgod vi er når vi skal gi penger gjennom TV aksjonen en gang i året. Skandale. Enkelt og greit.