Hent barna våre hjem!
Det er nok flere av dere som har lagt merke til at undertegnede har et over gjennomsnittet stort engasjement for asylbarna. Må innrømme at jeg har latt meg ryste av artiklene til Bergens Tidende de siste ukene. Nå er det bare en ting som gjelder: Å få barna våre hjem! Hvem disse unge skjebnene er kan dere lese om her: «Asylbarna Norge sendte ut«.
I ettermiddag mottok kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget svar fra justisminister Anders Anundsen på spørsmålene som er blitt stilt etter BTs avsløringer. Svaret imponerte ikke Abid Raja fra Venstre: «Dette er litt pinlig for statsråden. Han har vært i Stortinget og sagt at politidirektøren ikke har fått med seg innholdet i vårt tildelingsbrev, så viser det seg at politidirektøren har sendt dette brevet i kopi til statsråden. Og nå viser det seg at justisministeren selv ikke har lest dette brevet. Og så sier han at nå skal vi gå gjennom våre egne rutiner for internkontroll. Dette her er virkelig pinlig altså. Det er mange uavklarte spørsmål selv etter dette brevet«.
I det samme brevet skriver Anundsen: «Dersom lengeværende barn hadde vært prioritert i 2014 kunne 49 flere barn blitt uttransportert«. Denne påstanden ble filleristet av journalist Frøy Gudbrandsen i kveldens Dagsnytt 18, som omtalte det hele som misbruk av statistikk.
Mens vi venter på nye avsløringer, kan det være på sin plass å spørre om hvorfor man egentlig skal bry seg om asylbarna. Slik verden er nå for tiden, er det da utvilsomt en rekke saker som «objektivt sett» fullstendig overskygger skjebnene til Neda og Shaimaa. I Nigeria hører vi om bortføringen av flere hundre kvinner og barn av Boko Haram, i Irak og Syria er det terrorgruppen IS sine forferdelige herjinger som skaper bunnløs frykt og redsel, og for kun noen dager siden opplevde verden den uvirkelige skolemassakren i Pakistan. Men «problemet» med disse uvirkelige hendelsene er at det er nettopp «uvirkelige» de er. Når man hører at 132 skolebarn og 9 lærere henrettes på stedet av 9 Talibankrigere, kjenner man på avmakt og maktesløshet. Det hele blir så ufattelig at hjernen og hodet «kobles ut». Jeg klarer rett og slett ikke å se hvordan jeg som enkeltmenneske kan gjøre noe for å hindre slike tragedier. Men når det gjelder asylbarna, føler jeg at hver av oss kan gjøre en forskjell. Og da kommer kampviljen frem i meg!
Mitt brennende engasjement for asylbarna har sitt utgangspunkt i at det nettopp er barn vi snakker om. Barn er noe av det kjæreste og mest hellige i samfunnet vårt, og den uretten de opplever kan ikke aksepteres! For jeg mener at de blir utsatt for et brutalt overgrep når de først integreres over flere år i samfunnet vårt, og deretter plutselig blir hentet om natten av politiet og sendt bort fra alt de kjenner og har kjært.
Er det noe som provoserer langt inn i ryggmargen, så er det standardfrasen om at «de må sendes ut fordi foreldrene har løyet om identiteten».
I vårt straffesystem er det som kjent ulike straffer for ulike handlinger. Nasker du på en butikk venter det trolig en bot, mens forsettelig drap straffes med minst 8 år. En slik inndeling i ulike straffenivåer gir mening for samfunnet. Det føles riktig og rettferdig. Nasking er ikke bra, men det ville vært helt urimelig å bure folk inne i 14 år fordi de puttet en Freia melkesjokolade i lommen.
Men hva er det vi ser i asylbarnsaken? Der er det slik at hvis foreldrene i en desperat livssituasjon lyver om opprinnelseslandet, ja, da er det null bønn når dette oppdages. Da SKAL familien ut, koste hva det koste vil. Neda var 2 år gammel da familien hennes kom til Norge i 2003. 10 år senere kastes familien ut, etter at politiet finner ut at foreldrene hadde løyet om identiteten. Plutselig tvinges en norsk 12 år gammel jente som prater Sandnesdialekt og har alle barndomsminner fra Norge til å begynne livet påny i Jordan. Hva en slik traumatisk hendelse gjør med et barnesinn kan vi bare spekulere i. Spesielt bra er det neppe… På bt.no oppsummerer Målfrid Klingenberg galskapen på en treffende måte i sitt leserinnlegg «Ein skamplett på landet«. Hennes innlegg tar utgangspunkt i skjebnen til 10 år gamle Shaimaa, som BT Magasinet hadde skrevet om noen dager tidligere: «Shaimaas vei ut av Norge«.
Vi straffer ikke folk som nasker Freia melkesjokolade med 14 år i fengsel. Vi burde heller ikke gjennomføre tvangsretur av lengeværende barn fordi foreldrene har løyet om sin identitet.
I kveld har Anundsen hevdet at de «kunne sendt ut 49 barn til«. Jeg tenker at det holder lenge å sende Anundsen ut av regjeringskontorene.
