Fysikerens hjørne

Kjære Per Kristian Sundnes og KS. Nok er nok. Dere fortsetter å gjenta at lærerne sier «nei til en avtale som legger til rette for å utvikle en kollektiv samarbeidskultur i skolen«. Men når skole-Norge forkaster forhandlingsresultatet i en historisk uravstemning, forventer vi at dere evner realitetsorientering. Jeg har tidligere blogget om KS sine krav og endt opp med følgende enkle konklusjon: «…KS sitt fokus er først og fremst økonomi. De ønsker å spare penger«. Så dessverre KS, vi har ikke tillit til at dere ønsker det beste for skolen. Forresten, hva menes egentlig med «kollektiv samarbeidskultur» ?

Kjære Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen: Nok er nok.Vi forstår at det kan være problematisk å blande seg inn i en konflikt i norsk arbeidsliv. Men husk at du representerer et parti som gang på gang har snakket om hvor viktig læreren er. For snart ett år siden skrev din partileder og statsminister et blogginnlegg med tittelen: «Høyre er forelsket i læreren«. Når skal dere ta mot til dere og invitere oss på date?

Kjære lærerkolleger: Gratulerer med den massive mobiliseringen vi nå ser. I dag  (27/06) har vi kunnet lese i Klassekampen at lærerne får støtte av folket  og overalt i sosiale medier diskuteres og debatteres saken vår. Strålende! Riktignok gjør NRK Dagsrevyen sitt beste for å skape splid (kveldens innslag om barnehagelærerne var rikskringskasteren på sitt verste). Men slikt må vi uansett tåle. Så lenge vi kan argumentere saklig for vår sak, vil fornuften seire. Det kanskje beste innlegget jeg har lest i media så langt er Aftenposten-redaktør Per Anders Madsen sin kommentar om «Tillitskrise i Skole-Norge«.

Mitt håp nå er at våre folkevalgte politikere etterhvert snakker sammen «på bakrommet» og får KS til å komme lærerorganisasjonene i møte.

I mellomtiden gjelder det at vi fortsetter kampen, og jeg registrerer at mange (naturlig nok) tar utgangspunkt i debatten rundt arbeidstid. Men selv ønsker jeg å begynne å se nærmere på hvordan fremtidens skole bør se ut. For det er jo nettopp virkeligheten på skolen som definerer lærerrollen. Og at skolen og samfunnet er i stadig endring kjenner vi alle til. Denne endringen har igrunnen vært ganske så formidabel de siste tiårene. Jeg minnes min tid som vgs-elev på 90-tallet: Da het undervisningsverktøyene tavle, kritt og papir. Men siden den gangen har internett revolusjonert skolen: Elever (og lærere) samskriver i google-dokumenter, det diskuteres i faggrupper på facebook, dataspill brukes i undervisningen, matematikkoppgaver gjennomføres på datamaskinen og undervisningsvideoer legges ut på youtube. Skolehverdagen har forandret seg stort de siste 20 årene fra den gangen jeg selv var elev. Hva vil de neste 20 årene bringe mon tro?

Til å skape fremtidens skole er det fristende å spørre seg hvordan skolen ville sett ut om vi hadde funnet den opp i dag? Ville skolen fremdeles hatt elever inndelt i klasser etter årstrinn? Ville kunnskapen ha blitt inndelt i fag som norsk, matematikk, fysikk og samfunnsfag? Ville kompetansemål eksistert? Hva med karakterer? Eksamen? Vurderingskriterier?

Jeg må ærlig erkjenne at det føles vanskelig å tenke på skolen «frigjort» fra disse begrepene og rammene vi alle kjenner så godt. Jeg har heller ikke gjort meg opp noen endelig mening av hvordan jeg tenker fremtidens skole vil se ut. Men slik jeg ser det, handler det nå om at vi alle bruker tid på å reflektere og diskutere veien videre. Gjennom å dele våre tanker og synspunkter, kan vi sammen skape det politikerne i sine festtaler kaller «Verdens beste skole». Ironisk nok er dog ingen politikere, med hederlige unntak av Audun Lysbakken og Trine Skei Grande, i stand til å delta i dagens opphetede debatt. Men før ethvert valg er ordene mange og fagre.

Nok om det. Fokus på veien videre. Her kommer mitt første (av forhåpentligvis mange) innlegg om hvordan vi kan skape fremtidens skole. Innholdet i dette innlegget er todelt:

• La elever utføre forskningsprosjekt parallelt med ordinær undervisning
• Utnytte lærerens spisskompetanse

Som lærer i den videregående skolen møter jeg hver dag på flotte ungdommer som er klar til å erobre verden. Noen er selvsikre, glade og entusiastiske. Andre kan være mer forsiktige og beskjedne. Enkelte bærer på tunge og triste skjebner, mens det er de som kun ser optimistisk og lyst på livet. Men en ting har alle ungdommene felles: De har sine tanker om fremtiden! Noen ønsker å løse verdens klimaproblemer. Andre er opptatt av fordelingspolitikk eller Midtøsten-konflikten. Det finnes de som tenker mest på menneskers personlige helse og spørsmål knyttet til ernæring. Mye bra engasjement med andre ord. Potensialet for læring er stort! Men utnytter vi dette potensialet godt nok?

I dag fungerer den videregående skolen slik at elevene skal lære seg x antall kompetansemål i de ulike fagene. Altså: Det er bestemt på forhånd hva som er viktig kunnskap. Men er dette riktig prosedyre i en verden som hele tiden endrer seg? Gjennom internett er vi alle kun et googlesøk unna kunnskapen vi ønsker oss. Så i fremtiden er det ikke det å kunne huske mye fakta som nødvendigvis er mest verdifullt for en bedrift. Derimot vil mennesker som klarer å orientere seg i jungelen av informasjon kunne vise seg svært nyttige.

Hva om elevene fikk starte med hvert sitt forskningsprosjekt når de begynte på videregående? Et prosjekt som tar utgangspunkt i hva den enkelte elev er opptatt av og interessert i å studere nærmere. Og så kunne de kontinuerlig jobbe og bygge videre på dette prosjektet mens de parallelt skaffet seg grunnleggende kunnskap i de ulike fagene gjennom den ordinære undervisningen. Ta for eksempel en elev som er opptatt av å kunne utnytte thorium som energikilde. Innen naturfag vil eleven kunne få arbeide med fagstoff knyttet til denne teknologien, mens han i samfunnsfag vil få nærmere belyst problematikken rundt bruk av kjernekraft i ulike land. Hvorfor er det for eksempel slik at Sverige har kjernekraft mens Norge sier tvert nei? Gjennom arbeidet med prosjektet sitt vil det være naturlig for denne eleven å kontakte fagpersoner som arbeider med thorium, som eksempelvis Egil Lillestøl (NRK 2011: «Bør Norge satse på thoriumkraft?«). Andre interessante miljøer vil være thoriumutvalget som ble satt ned av tidligere statsråd Åslaug Haga og som i 2008 konkluderte at Norge ikke er klar for å utnytte thorium (Teknisk ukeblad: «Nå er thoriumdebatten død«), og ikke minst representanter for dagens regjering som ønsker å se på mulighetene for at vi skal kunne utnytte thorium i fremtiden.

I språkfag som engelsk eller tysk kan eleven øve på å bli kjent med nødvendig terminologi knyttet til thorium, samt utfordres til å presentere fagstoffet på fremmedspråk.

Etterhvert gjelder det så å utvide konseptet slik at elever som arbeider med tilstøtende prosjekter finner felles møteplasser og kan begynne å samarbeide og dele av kunnskap og erfaringer.

Slike forskningsprosjekt som pågår kontinuerlig vil kunne synliggjøre for elevene betydningen av den daglige kunnskapen de skaffer seg. Kanskje dette vil gi ekstra motivasjon i skolehverdagen? I tillegg er arbeidet tverrfaglig, og samarbeidsevnen er av avgjørende betydning for å utvikle prosjektet videre.

Ja, jeg vet det er mange problemstillinger knyttet til dette forslaget. For eksempel:

• Skal hver elev ha sin egen veileder blant lærerne?
• Hvor stor del av tiden skal gå med til dette?
• Skal arbeidet vurderes?
• Skal elever kunne bytte prosjekter underveis?

Jeg må innrømme at jeg per i dag ikke har noen svar på disse spørsmålene. Men jeg tenker at det ikke er det viktigste. For øyeblikket gjelder det at vi tør å tenke høyt, og så tror jeg at vi sammen kan finne de gode løsningene. Uansett er jeg overbevist om at det å legge til rette for å gjøre bruk av elevenes egne fremtidsdrømmer er en riktig vei å gå.

På samme måten som slike forskningsprosjekter vil kunne inspirere elever, ønsker jeg videre at vi gjør bedre bruk av den spisskompetansen som lærerne på den enkelte skole besitter.

For å bruke meg selv som eksempel: Jeg har en doktorgrad om nordlys og har flere år bak meg som nordlysforsker. I naturfag finnes det ett kompetansemål som dekker min spisskompetanse: «forklare hvordan nordlys oppstår, og gi eksempler på hvordan Norge har vært og er et viktig land i forskningen på dette feltet«. Siden dette er kun ett av 31 kompetansemål i faget, er det begrenset hvor mye tid jeg kan «tillate meg» å snakke om nordlysrelaterte fenomener i naturfagsundervisningen. Det synest jeg er synd, for det har skjedd en rekke spennende ting på forskningsfronten de siste årene som jeg ville ha ønsket å gi elevene innblikk i. Her er noen lenker som synliggjør dette:

• Norske forskere med nordlys-gjennombrudd
• Norske forskere fant «kosmisk» stråling i tordensky
• De gåtefulle gammaglimtene

Hva om vi kunne tilrettelagt skolehverdagen sånn at den enkelte lærer hadde anledning til å bruke langt mer tid på relevant kunnskap som samsvarer med lærerens spisskompetanse? Det tror jeg ville virket svært motiverende for læreren og tilsvarende lærerikt og givende for elevene.

En praktisk konsekvens av mine forslag er at det må foretas betydelige endringer når det gjelder dette med kompetansemål.

Jeg ser for meg et opplegg hvor det er noen få grunnleggende kompetansemål som er felles for hele skole-Norge. Videre supplerer den enkelte skole med lokale kompetansemål (knyttet til spisskompetansen til skolens faglærere eller evt. skolens fokusområder). Totalt sett vil antall kompetansemål reduseres betydelig i forhold til i dag, slik at det settes av nok tid til elevenes unike forskningsprosjekter.

Sånn. Dette var mitt første spede innspill (av forhåpentligvis mange) på hvordan vi kan skape fremtidens skole. Alle kommentarer mottas med stor takk! Det er gjennom å utveksle tanker og refleksjoner at vi sammen kan skape en best mulig læringsarena.

Merk: Noen undres kanskje over at jeg i dette innlegget snakker om elevprosjekter og lærerens spisskompetanse i en tid da alle andre har fokus på arbeidstid og mistillit. Men som jeg skrev til slutt i mitt forrige blogginnlegg («Skal det stemmes ja eller nei«): «…Nå er det på tide at vi slutter å forsvare oss mot KS sine angrep, og i stedet beveger oss inn på deres banehalvdel. Fra nå av er det opp til oss lærere å male fremtidens skole. Vi må aldri glemme hvilken avgjørende faktor som førte til at vi ble lærer: Kunnskap! La oss bruke denne til å skape en fantastisk skole for fremtiden! KS – can you hear me? Fra nå av er det oss lærere som skal sette skapet på plass og fortelle hvordan ting må gjøres for å bistå undommene våre til å oppleve den gode læringen kunnskapsnasjonen Norge har bruk for. Vi taper kanskje 0-2 eller 0-3 ved dette oppgjøret, men neste gang skal vi seire 7-0!»