Om å tilte på fb og twitter
Denne sommeren har påny konflikten mellom Israel og Palestina blusset kraftig opp, noe som har ført til en storm av meninger på facebook og twitter. Mange av oss har sagt ting på en usedvanlig klar og unyansert måte. Ja, vi har kanskje vært så hissige over tastaturet at vi har kommet med enkelte ytringer som vi i ettertid kjenner oss litt pinlig berørte over. Jeg er blant disse. For de som har fulgt mine kommentarer på fb og twitter, har det neppe vært vanskelig å få med seg mitt raseri over den israelske krigsmaskinen.
En av mine innspill har handlet om dette med nyanser og balanse. Kort fortalt har budskapet mitt vært følgende: Hvorfor er folk opptatt av å få frem nyansene i konflikten mellom Israel og Palestina, når barn drepes i hopetall? Jeg har ikke vært alene om å mene dette, og i dag har derfor det kommet et særdeles velskrevet blogginnlegg av min strålende kollega Joachim Laberg. Med «Ei forsvar for nyanse og balanse» tar Laberg et oppgjør med alle oss som har mistet gangsynet på sentrale trekk ved moderne presse.
Jeg synest Laberg argumenterer svært bra, og er glad for at samfunnet vårt har slike årvåkne stemmer i sine rekker. La meg derfor prøve å forklare nærmere hva jeg mener rundt dette med nyanser og balanse på en noe mer reflektert måte enn hva jeg har evnet tidligere.
Gjennom verdenshistorien har det dessverre flere ganger skjedd hendelser som overhodet ikke kan forsvares. Noen få eksempler: Slaveriet. Jødeforfølgelsene før og under 2. verdenskrig. Apartheid-systemet i Sør-Afrika. Når slike uakseptable hendelser skjer, er det avgjørende at de som lever i historien sier ifra. Hvis twitter eksisterte den 13.mars 1942, da Qusling gjeninnførte jødeparagrafen, ville da folk skreket ut om galskapen? Eller ville dette blitt møtt med en lengre prinsipiell debatt? Kanskje ville noen påpeke at Hitler og nazistenes tro på at alle verdens jøder stod sammen for å ta over verden hadde noe for seg?
Ja, jeg vet at disse eksemplene er groteske. Men jeg vurderer også hendelsene på Gaza denne sommeren for groteske. Da tenker jeg ikke bare på antall døde, men også på skjevheten i hvem som rammes.
Men først noen oppklaringer: Jeg er verken Israel- eller Palestina tilhenger (i alle fall ikke når pulsen er noenlunde lav som nå). Jeg aner ikke hvordan konflikten kan løses. Jeg har sett reportasjer som forklarer hvordan Hamas går frem på Gaza, og disse reportasjene skremmer meg langt inn i ryggmargen. Jeg er tilsvarende like skremt av Israels politiske ledelse som ikke ser ut til å ønske forsoning og fred.
Når det gjelder sommerens krigføring, registrerer jeg at både Hamas og Israel skyter raketter mot hverandre. Sånn sett kan det virke like brutalt fra begge sider. Men det er en viktig forskjell likevel: Så langt har ikke (så vidt meg bekjent) Hamas evnet å drepe en eneste sivilist i Israel. Altså: Det er snakk om 0 drepte sivile! (NB: Jeg må ta et lite forbehold om dette, men det ble hevdet av en journalist fra Klassekampen på Dagsnytt 18 idag den 7/8/14). Det må selvsagt oppleves uvirkelig for israelere å løpe i bomberom når alarmen går fordi det er Hamas-raketter på vei, og post-traumatiske stresslidelser vil sikkert forekomme blant mange. Men likevel: Man har unngått tap av uskyldige liv. Takk og pris for det.
Israel på side har vist seg langt mer effektiv. Ifølge UNICEF er 415 palestinske barn bekreftet drept, og man anslår at over 370.000 barn trenger umiddelbar krisehjelp på grunn av traumer.
Det er blitt spekulert i om Hamas bruker mennesker som levende skjold, men jeg klarer ikke å se hva som er verst: Enten at Hamas faktisk gjør dette, eller at Israel tilsynelatende ikke bryr seg. Uansett vet både Israel, Palestina og resten av verdenssamfunnet hva som skjer neste gang Israel sender sine droner på nye angrep: Antall uskyldige drepte barn øker.
Det finnes noen ting her i verden som er hellige. Barn er en slik ting. Man dreper ikke barn. Punktum. Men på Gaza skjer det hver dag. Og verdenssamfunnet sitter musestille og lar det skje.
I filmen «A time to kill» (basert på John Grishams debutroman) blir en 10 år gammel mørkhudet jente voldtatt av to hvite menn. I raseri dreper hennes far de to mennene, og han stilles for retten. Forsvarsadvokaten har sin livs utfordring med en helhvit jury i et samfunn preget av rasisme, men vinner frem når han får de til å reflektere rundt følgende: Hva om en 10 år gammel hvit jente hadde blitt voldtatt av to mørkhudete menn, og hennes hvite far hadde drept dem? Ville det da blitt noen rettsak?
Hva om vi overfører denne analogien til Israel-Palestina konflikten? Hva om det var 415 israelske barn som hadde blitt drept til nå? Jeg tør ikke engang tenke på hvilken grotesk reaksjon verdenssamfunnet med USA i spissen hadde foretatt da…
Jeg erkjenner at jeg noen ganger har tiltet litt på både facebook og twitter denne sommeren, og er takknemlig for at det finnes stemmer som Laberg. Viktig at noen beholder bakkekontakten når andre flyr i fritt fall.
Men jeg håper dere forstår grunnen til at jeg noen ganger mister besinnelsen. 415 unge liv er fjernet så langt. Vi kan ikke sitte stille og være likegyldige til dette.
NB: Når du leser dette er trolig antallet drepte barn mer enn 415.
