Fysikerens hjørne

Begrepet «bærekraftig utvikling» slo for alvor gjennom på 80-tallet i forbindelse med FN-rapporten «Vår felles framtid» (ledet av Norges tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland). Kort fortalt handler «bærekraftig utvikling» om at «alle skal få dekket sine grunnleggende behov uten å ødelegge framtidige generasjoners mulighet for å dekke sine behov» (NDLA)

I 2014 er «bærekraftig utvikling» mer aktuelt enn noen gang tidligere. Befolkningsveksten er stadig stigende, og det forventes at antall mennesker vil overstige 9 milliarder i 2050. Videre opplever vi (heldigvis) at stadig flere mennesker kommer ut av ekstrem fattigdom (mye takket være en enorm vekst i Kina og Sørøst-Asia). Kombinert med den enorme forbrukskulturen i vesten og de globale klimaendringene, er konklusjonen uomtvistelig klar: Dagens samfunn er ikke bærekraftig.

Spørsmålet vi må stille oss er derfor: Hva kan vi gjøre for å skape et bærekraftig samfunn for fremtiden?

Det sier seg selv at å kunne besvare et slikt spørsmål til fulle i en enkel bloggpost ikke er mulig. Så i dette innlegget vil jeg konsentrere meg om et perspektiv som jeg tenker vi alle kan enes om vil være en sentral del av løsningen – nemlig menneskene selv! Hvem er disse kvinnene og mennene, jentene og guttene, som i 2050 skal kunne være i stand til å få «dekket sine grunnleggende behov uten å ødelegge framtidige generasjoners mulighet for å dekke sine behov»? Hvilke kvaliteter besitter de?

For å oppnå bærekraftig utvikling på en klode hvor befolkningen hele tiden øker og flere mennesker kommer ut av fattigdom, trengs de kreative løsningene. De gode ideene. Vi trenger mennesker som evner problemløsning.

Videre må menneskene kunne samarbeide til beste for fellesskapet. Lager vi et samfunn som kun premierer enkeltgrupper/enkeltmennesker, vil de som faller utenfra kunne utgjøre en fare for den bærekraftige utviklingen.

Og til å få verden på rett kurs trengs visjonære ledere som evner å tenke langsiktig.

Men hvis dette er sentrale kvaliteter for fremtidssamfunnet, hva da med utdanningssystemet vårt? Vil det kunne bestå i sin nåværende form?

Hvilke kvaliteter vektlegges egentlig i dagens skole?

Som lærer i den videregående skolen tenker jeg ofte at jeg har «verdens beste jobb». Det føles utrolig meningsfylt å bistå ungdommene til å skaffe seg kunnskap og bli «gagns menneske». Men samtidig kjenner jeg ofte på en stor frustrasjon i hvordan skolen er organisert med sine utallige kompetansemål og eksamenshysteri. Jeg opplever en hverdag hvor konkurranse råder, og der det gjelder å kunne reprodusere kunnskap. På grunn av de mange kompetansemålene er det videre omtrent umulig for oss lærere å ta et dypdykk med elevene ned i et spennende emne. I naturfag har vi eksempelvis et kompetansemål som lyder: «forklare hvordan nordlys oppstår, og gi eksempler på hvordan Norge har vært og er et viktig land i forskningen på dette feltet». Her kunne det vært svært fristende å lære elevene mer om hvordan jorden er koblet til vårt nære verdensrom, da dette er et tema jeg har doktorgrad i og kjenner særdeles bra. Jeg jobber også i en deltidsstilling ved Birkelandsenteret for romforskning, og har derfor nær kontakt med noen av de ledende romforskerne i fagmiljøet. Men hvis jeg bruker for mye tid på dette temaet, vil det gå på bekostning på de 30 andre kompetansemålene i faget. Så hele skoleåret er en «kamp» for å komme gjennom alt stoffet. Og det MÅ vi greie, for på slutten av året er det tid for eksamen. Da gjelder det å vise at man kan reprodusere årets innlærte kunnskap. Noen elever lykkes og vinner kampen om høyere utdanning og de mest attraktive jobbene. Andre elever når ikke opp, hva skjer med disse?

Mellom skolene er det også hele tiden konkurranse i form av nasjonale prøver. Her gjelder det å gjøre det bra, og hvis ikke er det bare å ha «tungen beint i munnen» og bruke noen ekstra uker på å repetere enda bedre neste år på relevante oppgaver for nasjonale prøver.

Konklusjon: Dagens system er preget av konkurranse og målstyring, hvor det skapes vinnere og tapere. Å kunne reprodusere kunnskap er det salige, mens verdier som kreativitet og gode ideer ikke har de samme vekstvilkårene.

Jeg tror det er på høy tid at vi spør oss om dagens skolesystem virkelig er veien å gå for å skape et bærekraftig samfunn i fremtiden.

Trenger vi egentlig eksamen?

Trenger vi å ha 31 kompetansemål i naturfag?

Trenger vi karakterer i alle fag?

Trenger vi nasjonale prøver?

Trenger vi … («fyll ut selv» i hodet ditt…)

Hvis svaret er nei på disse spørsmålene, hva er da alternativet?

Foreløpig har jeg ikke noe klart svar. Men jeg ser frem til å dypdykke ned i slike problemstillinger i tiden fremover. Nordahl Grieg vgs har nemlig startet opp et svært spennende prosjekt med DNV-GL og Xynteo, der hensikten er å finne ut hvordan fremtidens samfunn kan bli bærekraftig. Som skole er vårt fokus å se på bærekraft i et utdanningsperspektiv, og vi er en rekke elever og lærere ved Nordahl Grieg vgs som har begynt å diskutere hva som må gjøres.

I lys av arbeidet vårt, skulle jeg ønske at Norge var bekjent med visjonære politiske ledere som kunne tenke de store tankene sammen med oss. Men noen raske google-søk forteller at følgende saker har vært prioritert av vår kunnskapsminister den siste tiden:

• Strenge-Torbjørn ber lærerne låse dører og inndra mobiler
• Røe Isaksen skal gi studentene nasjonale prøver
• Innfører underveisvurdering og fraværstak neste år

Det siste utspillet kom i dag, da det bl.a. var snakk om at underveisprøver skulle telle mye mer. Med andre ord: Enda mer konkurranse. Enda mer egoisme. Enda mer målstyring.

Det er lett å kunne bli motløs av mindre. Men det er da det gjelder å hente krefter og inspirasjon fra gode og oppbyggende omgivelser. Som f.eks å lese om igjen for n’te gang min kjære rektor Lin M. Holvik sin kronikk «Det er den draumen». Det er lesestoff som gir krefter i hverdagen!

For 2 dager siden hadde jeg gleden av å delta på et særdeles inspirerende møte om fremtidssamfunnet med våre samarbeidspartnere fra DNV-GL og Xynteo. Kan love at det var svært engasjerende å høre Ombudsmann og Senior Vice President Svein Mollekleiv ved DNV-GL (samt president i Norges Røde Kors) tenke høyt om fremtidens bærekraftige samfunn. Mens jeg lot meg begeistre av ordene til Mollekleiv, slo det meg: Tenk om våre politiske ledere i regjering og storting kunne vist samme evne til langsiktig og visjonær tankegang?