Fysikerens hjørne

Hvis jeg tar meg tid til å stoppe litt opp etter en arbeidsdag for å finne ut om jeg har gjort jobben min som lærer, er det alltid to spørsmål jeg er opptatt av: For det første: Har elevene lært noe? Akkurat det er helt sentralt, skal skoledagen kunne kalles en suksess, må det skje læring. Men like viktig er det at ungdommene har det bra. Så det andre spørsmålet jeg stiller er som følger: Har alle elevene mine gått hjem fra skolen med en god følelse i magen denne dagen?

Det siste er dessverre ikke alltid tilfelle. For som kjent kan hverdagen til ungdommene våre romme et spenn av følelser. Alt fra stormende lykke til bunnløs fortvilelse. Forelskelse og kjærlighet. Depresjon og psykiske problemer. Karakterpress. Mobbing. Spiseforstyrrelser. Take your pick!

Som lærer kan vi selvsagt ikke «reparere» alle disse problemene som ungdommene sliter med. Men de trenger at vi ser de! Spesielt den gruppen elever som nesten aldri forteller oss noen ting, og som konstant bærer på en maske som forteller at livet er strålende og fantastisk.

Noen av mine sterkeste øyeblikk som lærer har vært når en tilsynelatende selvsikker og glad elev tar av seg masken og forteller hvordan han eller hun egentlig har det. Da har jeg blitt fortalt historier som gjør at jeg plutselig forstår veldig godt hvorfor eleven var borte fra skolen hele forrige uke. Og da blir lærergjerningen langt mer viktig enn bare å få ungdommene til å forstå Newtons 3 lover. Som lærere skal vi bistå ungdommene til å bli klar for «den store verden», og sånn sett burde skolens trygge og omsorgsfulle rammer være den perfekte læringsarena for alle typer elever. Både for de som har det trygt og godt og de som sliter.

Men det kan det bli en slutt på nå. Til høsten innfører Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen en nasjonal fraværsgrense på ti prosent. Denne innebærer at elever som har mer enn ti prosent fravær i et fag ikke får standpunktkarakter i faget. Til Aftenposten begrunner Røe Isaksen hvorfor vi trenger en slik nasjonal fraværsgrense: «Det å stille krav til elevene er å bry seg om elevene. Det er valgfritt å begynne på videregående skole, men når man har valgt å gå på videregående skole er det ikke valgfritt om man møter opp til undervisningen«.

Photo: Wikimedia Commons (Imager23)

Logikken til Kunnskapsministeren fremstår i utgangspunktet besnærende. Attest fra lege ved sykdom vil være gyldig fravær, noe som gjør at den nye fraværsgrensen i hovedsak handler om å ansvarliggjøre elever som kjenner på fristelsen til å skulke en gang iblant.

Men leder i Elevorganisasjonen, Kristoffer Hansen, er kritisk: «Problemet er at en fraværsgrense tar utgangspunkt i at alle elever som ikke møter på skolen er skulkere, mens realiteten er at det er mange årsaker til at elever ikke møter på skolen. Det kan være turbulente forhold på hjemmebane, psykiske vansker eller mobbing. Ikke alle årsaker til fravær er like lett å dokumentere, og det regnes dermed ikke som gyldig fravær«.

Jeg deler Hansen sine bekymringer, og frykter at de nye fraværsreglene vil gjøre ubotelig skade på den elevgruppen som kanskje trenger skolen mest: Nemlig de elevene som har det vanskelig, og som samtidig ikke har lett for å betro seg til verken helsetjeneste eller oss lærere. Iallefall ikke med det aller første. Noen ungdommer trenger lang tid på seg før de er klar til å fortelle at faren er alkoholiker og at de noen ganger kommer for sent til skolen fordi de har måttet gjemme vekk tomflaskene sånn at ingen merker  noe. Livene til slike ungdommer blir ikke enklere hvis vi kaster dem ut fra skolefelleskapet fordi fraværet har passert 10 % uten at de har maktet å oppdrive gyldig dokumentasjon.

I skolens egen formålsparagraf kan vi lese følgende (utdrag fra $1-1): «Elevane (…) skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong«.

Jeg skulle ønske denne type mål kunne være i fokus, fremfor en ødeleggende fraværsgrense som ikke vil gavne skolen i det hele tatt. Jeg sier nei til nasjonal fraværsgrense!