Hvis du ikke vet hva NDLA er for noe – her kommer noen få Wikipedia-fakta:

• I 2006 lyste Kunnskapsdepartementet ut 50 millioner kroner til utvikling av digitale læremiddel for fag i videregående opplæring
• 20. september samme år ble 18 av 19 fylkeskommuner (ikke Oslo) enige om å etablere et felles prosjekt for å utvikle nettsteder for alle fag i videregående opplæring. Prosjektet fikk navnet Nasjonal Digital LæringsArena (NDLA).
• For skoleåret 2009-2010 kunne NDLA tilby åpne, digitale læreverk i mer enn 30 fag. Dette tallet var økt til 87 ved skolestart høsten 2015.

   Copyright: User Ghveem, Wikimedia Commons

NDLA i hardt vær
Den siste tiden har det stormet rundt NDLA. Beskyldningene har handlet om både brudd på forvaltningsloven, arbeidsmiljøloven og lov om offentlige anskaffelser, og det hevdes at betydelige summer «…gikk til ett privat selskap – mens eierne satt i sentrale offentlige lederroller«. Forrige måned kunne vi lese at NDLAs daglige leder går av, og i går kom nyheten om at regjeringspartiet Frp «oppfordrer alle fylkeskommuner til å melde seg ut av NDLA«. Ifølge sistnevnte artikkel er det nå flertall på Stortinget for å endre eller legge ned NDLA.

Skjermdump av nettside hos NRK Hordaland, 2/12-17

Jeg har ingen ambisjoner om å si hva som er gjort rett og galt i «NDLA-saken» i dette blogginnlegget. Til det har jeg ikke nok kunnskap. Det jeg imidlertid kan si noe om, er hvor bra konseptet med åpne digitale læremidler på nett er for elever i den videregående skolen. Siden jeg begynte å arbeide ved Nordahl Grieg videregående skole høsten 2010, har vi lærere benyttet oss av NDLA sitt digitale læreverk i en rekke fag. Fagtilbudet til NDLA har etterhvert blitt svært imponerende, som bildet under viser:

Skjermdump av forsiden til NDLA, 2/12-17

Digitalt læreverk vs papirbok
En av de store fordelene med et digitalt læreverk fremfor den gamle papirboken, er det enkle faktum at når læreplaner endres, så trenger man ikke gå til innkjøp av et helt nytt sett med lærebøker. Det digitale læreverket kan raskt og effektivt justeres til å bli tilpasset nye kompetansekrav, og eventuelle feil kan kjapt rettes opp. For eksempel; for noen år siden leste jeg i en NDLA artikkel om atomer at «elektroner, protoner og nøytroner er elementærpartikler». Dette er ikke riktig, da både protoner og nøytroner er bygget opp av kvarker. Så jeg meldte feilen inn til NDLA, og 3 dager senere var artikkelen oppdatert. Jeg undres hvor lenge vi måtte ha ventet på en tilsvarende oppdatering for en lignende feil i en papirbok.

Dette skoleåret underviser jeg i fagene naturfag, matematikk (R1) og fysikk 1. Sistnevnte fag er ennå ikke blant de mange fagene som NDLA tilbyr, så der benytter vi papirboken Ergo. Men i både naturfag og R1 brukes det digitale læreverket som NDLA tilbyr.

NDLA sine naturfagsider
Jeg har benyttet meg av NDLA sitt digitale læreverk i naturfag helt siden 2010, og synest kombinasjonen av fagartikler, oppgaver, simuleringer, eForelesinger, filmer og forsøk gir elevene mange og varierte innfallsvinkler til fagstoffet.

Ta for eksempel temaet «Nordlys», som har en sentral plass i naturfagsundervisningen gjennom kompetansemålet: «forklare hvordan nordlys oppstår, og gi eksempler på hvordan Norge har vært og er et viktig land i forskningen på dette feltet»

Nordlys over Bergen. Fotograf: Roar Inge Hansen

Hos NDLA finner elevene en rekke artikler de kan lese om temaet (eller de kan klikke der det står «Lytt til tekst» og la NDLA lese artiklene for de):

• Nordlys – innledning
• Nordlysets energikilde
• Hva har forskning lært oss om nordlyset?
• Nordlysets farger
• Oppsummering om nordlys

Men de kan også velge å se en film som forteller om hvordan nordlyset oppstår.

Skjermdump fra nettside hos NDLA, 2/12-17

Sentralt i dannelsen av nordlys står eksitasjonsprosessen i atmosfæren, og her kan elevene velge følgende simulering om absorpsjon og emisjon. Eventuelt denne om elektronsprang – emisjon.

Og skulle elevene foretrekke gode gamle øvingsoppgaver om temaet, finner de det også:

• Hør deg selv – nordlys
• Øvingsoppgaver – nordlys

I tillegg finner man en rekke lenker til andre nettsteder med relevant innhold:

• Vitenobjekt: Nordlys
• Vitenobjekt: Nordlysforskning
• Vitenobjekt: Hvordan oppstår nordlys
• Vitenobjekt: Nordlysets farger

Skjermdump fra vitenobjekt tilhørende Naturfagssenteret, 2/12-17

NDLA sine R1-matematikk sider
Som nevnt over bruker jeg også NDLA i R1 matematikk,  og det er spesielt to momenter både elevene og vi lærere setter stor pris på:

• I tillegg til teori i form av tekst, er det nå laget en rekke undervisningsvideoer om ulike tema som gjør at elevene f.eks kan se forklaringer av rasjonale likninger så mange ganger de ønsker
• NDLA tilbyr videre utførlige løsningsforslag til de mange oppgavene de har laget

Skjermdump fra R1-nettside hos NDLA, 2/12-17

Konklusjon
Gjennom NDLA har elevene gratis tilgang til alt de måtte ønske av fagstoff. I tillegg tilbyr NDLA en rekke tjenester som blant annet samskriving elever imellom. Som lærer er jeg derfor svært takknemlig for at NDLA eksisterer som det gjør i dag.

Jeg er klar over at ikke alle deler mitt positive syn på NDLA. Blant annet er det noen som mener at NDLA er en trussel mot mangfoldet av læremidler og at vi lærere fratas muligheten til å velge læremidler fritt. Jeg er uenig i dette, og tenker at lærerkollega Henning Lund reflekterer godt rundt slike problemstillinger i blogginnlegget sitt «Om NDLA, Amalie Skram, en skolebyråd og denslags…«.

Mitt håp er at de problemene som nå rammer NDLA vil bli ordnet opp i, uten at det går på bekostning av selve grunntanken om å tilby åpne digitale læringsressurser for bruk i videregående opplæring. Fra mitt lærerperspektiv er NDLA sine fagsider kun av det gode, og jeg må innrømme at jeg er litt nervøs for hva våre politikere skal finne på i tiden fremover..

Den amerikanske valgkampen er i full gang. De siste ukene har landets to store partier holdt sine tradisjonsrike landsmøter og nominert Donald Trump (republikanerne) og Hillary Clinton (demokratene) som sine respektive presidentkandidater. I tillegg stiller også Gary Johnson (Det libertarianske parti) og Jill Stein (Green Party), men det er ikke noe som tilsier at disse to sistnevnte vil blande seg inn i kampen om å bli USAs 45 president. Så slaget står mellom Trump og Clinton, to maktmennesker som i en rekke målinger det siste året har skoret rekordhøyt når det gjelder å være upopulære hos de amerikanske velgerne.

Fremdeles jevn valgkamp

For øyeblikket er stillingen nokså jevn. I etterkant av republikanernes landsmøte (Cleveland, Ohio, 18.-21. juli) kunne vi høre at meningsmålingene gav Trump en oppslutning på 48 %, mens Clinton fikk 45 %. Men nå like etter demokratenes landsmøte (Philadelphia, Pennsylvania, 25.-28. juli) meldte Reuters at Clinton leder med 6 prosentpoeng. Trolig vil kandidatene veksle mellom å lede fremover, alt etter hvem som klarer å sette dagsorden. Men personlig har jeg likefullt et håp om at denne vekslingen mellom hvem som leder etter hvert vil erstattes av overlegne meningsmålinger i favør Hillary. For hun vil kunne bli en strålende president for både USA og resten av verden, mens en Trumpseier kun betyr kaos og triste tider.

Hillary vil bli en strålende president

De som lurer på hvorfor jeg mener Hillary vil bli en så god president, kan jo begynne med å se på hva hun har gjort med livet sitt. I alle år har Hillary jobbet utrettelig for de svake i samfunnet, og hun har hatt et spesielt fokus på barn og kvinners rettigheter.

Her er en oversikt over noe av det som Hillary har oppnådd. Spesielt merker jeg meg følgende avsnitt, som jeg tenker forteller mye om hvilken flott person Hillary er:

«After law school, Hillary could have taken a high-paying job in Washington or New York. But instead, she went to work for the Children’s Defense Fund. She went door-to-door in New Bedford, Massachusetts, gathering stories about the lack of schooling for children with disabilities. These testimonials contributed to the passage of historic legislation that required the state to provide quality education for students with disabilities«.

Under demokratenes landsmøte for noen uker siden var det mange titalls personer som kom med sterke vitnesbyrd om hvordan Hillary hadde stått på for de når livet hadde vært som hardest. Se for eksempel denne med Lauren Manning, overlevende etter 9/11. Delegatene ble også presentert en gripende 12-minutters film om Hillary med fabelaktige Morgan Freeman som forteller – denne anbefales!

Man kan jo lure på hvorfor Hillary er så upopulær hos dagens velgere når hun tilsynelatende står sånn på for andre medmennesker. I denne artikkelen fra New York Times fra 24. mai dette året, prøver kommentator David Brooks å finne ut hva problemet er. Og da peker han på noen interessante aspekter: For det første er ikke Hillary en person som virker veldig komfortabel med å avdekke for mange av sine private sider. Mens vi f.eks kjenner til Obama sin lidenskap for basket, tenker vi stort sett «jobb» og «politikk» når vi skal beskrive Hillary. Så det at velgerne ikke helt slipper inn til Hillary, kan være en utfordring når det gjelder å like henne. Men; samtidig er det slik at Hillary var ganske populær for bare noen få år siden. Som utenriksminister for Obama i perioden 2009-2013 var hun godt likt av 66 % av amerikanerne. Så sent som mars 2015 var hun likt av 50 % og mislikt av 39 %. Men det siste året har altså mistilliten skutt i været og ligger nå mellom 50 og 60 %.

Hvorfor så upopulær?

En av forklaringene på upopulariteten skyldes Hillarys forhold til Wall Street. I en tøff nominasjonsvalgkamp sørget motstander Bernie Sanders gjentatte ganger å påpeke at mens millioner av amerikanere mistet jobbene sine under finanskrisen på grunn av Wall Street sin grådighet, valgte Hillary å bistå og hjelpe pengemakten. Ifølge Center for Responsive Politics toppet i mai dette året finanssektoren Clintons donasjonsliste. Gjennom hennes mangeårige politiske karriere skal Hillary ha mottatt flere hundre millioner i donasjoner fra Wall Street.

Den såkalte epostskandalen fra tiden som utenriksminister har også skadet Hillary sitt omdømme. Kort fortalt handler denne om at Hillary brukte en privat epostadresse og hjemmeserver når hun var Obamas utenriksminister. Ifølge Hillary ble det aldri sendt noe hemmeligstemplet informasjon via denne epostkontoen, men etter å ha vurdert 30.000 eposter konstaterte FBI i sommer at 110 av disse inneholdt hemmeligstemplet informasjon. FBI-direktør James Comey sa under en pressekonferanse at Hillary Clinton hadde opptrådt «ekstremt uforsiktig» men konkluderte at det ikke var grunnlag for noen siktelse.

Det som har «løftet» overnevnte epostskandale til større høyder, er at den ble avdekket i forbindelse med etterforskningen av Benghazi-angrepet i Libya i 2012, der fire amerikanere ble drept i et angrep mot det amerikanske konsulatet. Det finnes ingen beviser for at Hillary hadde informasjon som tilsier at hun burde avverget angrepet, men kritikere har spekulert i at hun har slettet eposter for å skjule at hun burde gjort noe.

Og som ikke dette var nok; i forkant av demokratenes landsmøte denne sommeren oppstod det enda en epostskandale – nå i regi av Wikileaks. 19.000 eposter ble lekket, og disse avdekket at ledelsen i Demokratenes nasjonalkomite (DNC) ikke har opptrådd nøytralt under nominasjonskampen. I stedet har de prøvd å aktivt undergrave Bernie Sanders sin kampanje, for å sikre seier til Hillary.

Denne siste Wikileaks-avsløringen ser ikke bra ut, og førte da også umiddelbart til avgangen for Debbie Wasserman Schultz, leder for Demokratenes nasjonalkomite. Men så langt er det heldigvis ikke noe som tyder på at Hillary har hatt en rolle i dette spillet. Når det gjelder sin egen private epostskandale, har nærmere etterforskning vist at Hillary ikke har vært alene om å utvise dårlig skjønn; hennes forgjengere som utenriksminister Colin Powell og Condoleezza Rice brukte også private kontoer for klassifisert materiale.

Når det gjelder Hillary sin nære forbindelse til finanseliten på Wall Street er det ikke vanskelig å se det problematiske i at hun har mottatt flere hundre millioner for å drive valgkamp fra de samme menneskene som brakte mange millioner amerikanere ut av jobbene sine. Men hvis vi erstatter en naiv tilnærming med en solid dose realisme, vil de fleste erkjenne at den eneste veien til presidentvervet går via pengemakten. Så Hillary har ikke gjort annet enn hva andre aktuelle kandidater har gjort før henne, hun har samarbeidet tett med Wall Street og plassert seg i en posisjon hvor hun kan bli USAs 45 president. Noen ganger tenker jeg at Wall Street-kritikken mot Hillary aldri hadde fått en slik slagside om hun hadde vært en mann. Men den slags spekulasjoner får vi eventuelt se på i en annen bloggpost.

Hvis Bernie Sanders hadde vunnet…

Bernie Sanders-tilhengere vil nå muligens argumentere med at Sanders holdt på å vinne demokratenes nominasjonskamp uten noen kobling til Wall Street. Men jeg tror at en Sanders-seier ville betydd et solid momentum for Trump, og dermed det verst tenkelige utfall under valget den 8. november. Med Hillary som demokratenes presidentkandidat mot uberegnelige Trump har vi istedet fått en situasjon hvor en rekke republikanere og uavhengige velgere støtter demokratene. Se for eksempel denne talen av republikaner Doug Elmets, tidligere taleskriver for Ronald Reagan, som i år skal stemme på Hillary.

Få negative saker

Alt i alt tenker jeg at det igrunnen er bemerkelsesverdig hvor få negative saker som hefter ved Hillary. Hun har tross alt vært i rampelyset i mange tiår.  I perioden 1993-2001 var hun USAs førstedame, og deretter ble hun senator fra New York de 8 neste årene. Så var det duket for 4 år som utenriksminister i Obama sin historiske regjering, før hun etter eget ønske gikk av i 2013 (for å berede grunnen til å bli USAs neste president).

Demokratene med fremtidsrettet plattform

Den demokratiske plattformen hun går til valg på er blitt omtalt som den mest fremtidsrettede og progressive plattformen i demokratenes historie (blant annet takket være den tøffe kampen mot Bernie Sanders), og noen highlights finner dere her.

For alle som er opptatt av klimaendringer og ønsker et snarlig grønt skifte må det være fantastisk å lese under punkt 2: «We will not only meet the goals we set in Paris, we will seek to exceed them and push other countries to do the same.»

For nærmere detaljer om hva demokratene og Hillary ønsker å gjøre innen økonomi, jobber, utdanning, miljø, helse, kriminalitet og nasjonal sikkerhet, så kan dere finne mye informasjon her.

Republikanernes partiprogram og Donald Trump

Jeg skrev innledningsvis at Hillary «vil kunne bli en strålende president for både USA og resten av verden, mens en Trumpseier kun betyr kaos og triste tider». La meg begrunne siste del av setningen, og da kan vi jo like godt begynne med det uhyggelige partiprogrammet til republikanerne. Følgende oppsummering har jeg hentet fra en Dagbladet-artikkel den 20. juli dette året som hadde overskriften: «Det mest ekstreme partiprogrammet vi kan huske«:

• Partiet avviser å gå med på den globale klimaavtalen fra Paris. De omtaler også kull som en «rein» energikilde.
• Partiet støtter eksplisitt såkalt omvendingsterapi av homofile og lesbiske barn.
• Partiet kommer med ny skarp motstand mot homoekteskap.
• Programmet omtaler pornografi på internett som en «offentlig helsekrise».
• I det forrige programmet fra 2012 tok partiet til orde for en tostatsløsning for Israel og Palestina. I år tar programmet til orde for «et udelt Jerusalem», og det inneholder ingen referanser til en tostatsløsning.
• Republikanerne vil at delstatsforsamlinger skal tilby bibelstudier som et valgfag i offentlige videregående skoler.
• Programmet ber folkevalgte om å bruke religion som en guide når de vedtar lover. «Menneskeskapte lover må være i samsvar med naturlige rettigheter gitt av Gud», heter det.
• Også tidligere har partiet vært sterke motstandere av selvbestemt abort. Nå snakker de imidlertid ikke lenger om «aborterte fostere», men om «aborterte barn», og framstår på den måten enda krassere. Abort skal dessuten være forbudt også i situasjoner med voldtekt.
• Programmet avviser blankt alt som lukter av strengere våpenkontroll

Denne galskapen av et partiprogram skal videre ledes av Donald Trump, en mann som hele tiden mobber de han ikke liker. Hver gang Trump sender ut en tweet om Hillary skriver han konsekvent «Crooked Hillary». Under republikanerens nominasjonskamp gikk det i «Lyin’ Ted», «Low energy Jeb Bush» osv.. Er dette en mann som skal være USAs ansikt utad? Under sin tale på demokratenes landsmøte, fremhevet dagens førstedame Michelle Obama nettopp viktigheten av at de som leder landet fremstår som gode rollemodeller for barn og unge. Hva er best? En ekte sliter som Hillary som i kraft av presidentrollen forteller alle små jenter at også de kan bli sjef for landet, det er ikke bare guttene som gjelder lenger? Eller en bølle som Trump, som spytter på alt som er flott med USA?

Jeg har selv hatt gleden av å bo flere år i dette fantastiske landet, og tanken på at Trump kan bli president er uutholdelig. Jeg er tydeligvis ikke den eneste som tenker slik, for like før sommeren ble det kjent at TV2-profilen Davy Wathne snur ryggen til sitt amerikanske statsborgerskap på grunn av Trump.

Galskapen til Trump

Galskapen til Trump kjenner ingen grenser, så jeg kunne kommet med utallige eksempler på hvorfor mannen er totalt uegnet som president. Jeg nøyer meg med følgende klipp:

Trump inviting Russia to hack Hillary Clinton is «almost treasonous»
Ex-CIA Head Leon Panetta after Trumps encourages Russia to hack into Clinton’s email system
10 Horrible Insults From Donald Trump
Donald Trump, The Liar
The Daily Show – Donald Trump’s Shady Ties to Russia
The Daily Show – Donald Trump’s Racist Tweet Problem
Donald Trump and the art of the lie
Donald Trump is a pathological liar

Stephen Colbert har sin egen herlige greie om vannvittige Trump-uttalelser (fra nominasjonskampen): Destroys Donald Trump. Merk spesielt det som sies etter 3 min og 32 sekunder – det er av en slik karakter at jeg ikke orker å skrive om det her.

For å oppsummere:

Gjennom et langt liv har Hillary Clinton vist seg som en bemerkelsesverdig dyktig politiker, med spesielt fokus på barn og kvinners rettigheter. Etter 8 år som førstedame og 4 år som utenriksminister for Obama (+ 8 år som senator for New York) er Hillary tidenes mest kvalifiserte kandidat som president. Hun har tidligere vært populær blant folket, men har slitt de siste årene nå som presidentkampen har tatt seg opp. Hennes epostskandale og nære forbindelse til Wall Street har gjort henne mindre populær hos folk, men da er det viktig å minne om at hun har vært over 25 år i det internasjonale rampelyset. Jeg tenker at det igrunnen ikke er så mye negativt man kan si om Hillary når eposter og penger fra Wall Street er hva man sitter igjen med etter nitidig gransking fra hennes mange motstandere. Jeg håper og tror at majoriteten av amerikanerne snart vil erkjenne at Hillary vil kunne bli en strålende president, og ikke minst USAs første kvinnelige sjef! Hillary bryr seg om alle sine borgere. Det er en god start.

Men; Med Trump bak rattet vil derimot ingen kunne føle seg trygge. Verken amerikanere eller resten av verden.

Aktuelle lenker

Avslutningsvis vil jeg anbefale følgende godbiter fra demokratenes landsmøte i Philadelphia:

Faren til en drept muslimsk amerikansk soldat (utrolig sterk tale)
Michelle Obama
Bernie Sanders
Bill Clinton’s «I met a girl» speech»
Tale av Michael Bloomberg (tidligere borgermester i New York)
Nåværende visepresident Joe Biden
Hillary sin visepresidentkandidat Tim Kaine
Obamas tale (som vanlig i verdensklasse)
Chelsea Clinton introduserer Hillary
Hillary Clintons Acceptance Speech

Hvis jeg tar meg tid til å stoppe litt opp etter en arbeidsdag for å finne ut om jeg har gjort jobben min som lærer, er det alltid to spørsmål jeg er opptatt av: For det første: Har elevene lært noe? Akkurat det er helt sentralt, skal skoledagen kunne kalles en suksess, må det skje læring. Men like viktig er det at ungdommene har det bra. Så det andre spørsmålet jeg stiller er som følger: Har alle elevene mine gått hjem fra skolen med en god følelse i magen denne dagen?

Det siste er dessverre ikke alltid tilfelle. For som kjent kan hverdagen til ungdommene våre romme et spenn av følelser. Alt fra stormende lykke til bunnløs fortvilelse. Forelskelse og kjærlighet. Depresjon og psykiske problemer. Karakterpress. Mobbing. Spiseforstyrrelser. Take your pick!

Som lærer kan vi selvsagt ikke «reparere» alle disse problemene som ungdommene sliter med. Men de trenger at vi ser de! Spesielt den gruppen elever som nesten aldri forteller oss noen ting, og som konstant bærer på en maske som forteller at livet er strålende og fantastisk.

Noen av mine sterkeste øyeblikk som lærer har vært når en tilsynelatende selvsikker og glad elev tar av seg masken og forteller hvordan han eller hun egentlig har det. Da har jeg blitt fortalt historier som gjør at jeg plutselig forstår veldig godt hvorfor eleven var borte fra skolen hele forrige uke. Og da blir lærergjerningen langt mer viktig enn bare å få ungdommene til å forstå Newtons 3 lover. Som lærere skal vi bistå ungdommene til å bli klar for «den store verden», og sånn sett burde skolens trygge og omsorgsfulle rammer være den perfekte læringsarena for alle typer elever. Både for de som har det trygt og godt og de som sliter.

Men det kan det bli en slutt på nå. Til høsten innfører Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen en nasjonal fraværsgrense på ti prosent. Denne innebærer at elever som har mer enn ti prosent fravær i et fag ikke får standpunktkarakter i faget. Til Aftenposten begrunner Røe Isaksen hvorfor vi trenger en slik nasjonal fraværsgrense: «Det å stille krav til elevene er å bry seg om elevene. Det er valgfritt å begynne på videregående skole, men når man har valgt å gå på videregående skole er det ikke valgfritt om man møter opp til undervisningen«.

Photo: Wikimedia Commons (Imager23)

Logikken til Kunnskapsministeren fremstår i utgangspunktet besnærende. Attest fra lege ved sykdom vil være gyldig fravær, noe som gjør at den nye fraværsgrensen i hovedsak handler om å ansvarliggjøre elever som kjenner på fristelsen til å skulke en gang iblant.

Men leder i Elevorganisasjonen, Kristoffer Hansen, er kritisk: «Problemet er at en fraværsgrense tar utgangspunkt i at alle elever som ikke møter på skolen er skulkere, mens realiteten er at det er mange årsaker til at elever ikke møter på skolen. Det kan være turbulente forhold på hjemmebane, psykiske vansker eller mobbing. Ikke alle årsaker til fravær er like lett å dokumentere, og det regnes dermed ikke som gyldig fravær«.

Jeg deler Hansen sine bekymringer, og frykter at de nye fraværsreglene vil gjøre ubotelig skade på den elevgruppen som kanskje trenger skolen mest: Nemlig de elevene som har det vanskelig, og som samtidig ikke har lett for å betro seg til verken helsetjeneste eller oss lærere. Iallefall ikke med det aller første. Noen ungdommer trenger lang tid på seg før de er klar til å fortelle at faren er alkoholiker og at de noen ganger kommer for sent til skolen fordi de har måttet gjemme vekk tomflaskene sånn at ingen merker  noe. Livene til slike ungdommer blir ikke enklere hvis vi kaster dem ut fra skolefelleskapet fordi fraværet har passert 10 % uten at de har maktet å oppdrive gyldig dokumentasjon.

I skolens egen formålsparagraf kan vi lese følgende (utdrag fra $1-1): «Elevane (…) skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong«.

Jeg skulle ønske denne type mål kunne være i fokus, fremfor en ødeleggende fraværsgrense som ikke vil gavne skolen i det hele tatt. Jeg sier nei til nasjonal fraværsgrense!

Siden høsten 2010 og oppstarten av Nordahl Grieg videregående skole, har jeg hatt gleden av å  kombinere lærerrollen med deltidsstillinger ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, Universitetet i Bergen og VilVite. Dette har vært en særdeles lærerik og spennende tid for meg, og en STOR TAKK må rettes de som gjorde dette mulig, nemlig (tidl.) fakultetsdirektør Bjørn Åge Tømmerås (UiB), adm. dir Svein Anders Dahl og Leder formidling og utstilling Wenche Fivelsdal (VilVite), og rektor Lin Marie Holvik (Nordahl Grieg vgs).

NB: Siden mars 2013 har jeg også arbeidet i en deltidsstilling ved Birkelandsenteret for romforskning, ett av UiBs nye Senter for fremragende forskning. Men den jobben er ikke en del av den tredelte arbeidsfordelingen som skisseres i dette blogginnlegget.

Bakgrunnen for det tette samarbeidet mellom UiB, VilVite og Nordahl Grieg vgs (NGV) har handlet om et felles ønske i å skape interesse og nysgjerrighet for realfagene, og en rekordhøy søkning årlig på rundt 60 % til disse fagene ved NGV tyder på at vi har lykkes ganske godt.

Allerede en måned inn i samarbeidet vårt, i september 2010, fikk vi en første forsmak på hvor bra det kan bli når folk drar i samme retning: Da stod VilVite vertskap for et klimatoppmøte med 100 Nordahl Grieg elever som gjennom rollespill skulle representere ulike land og organisasjoner og gjennomføre klimaforhandlinger slik det gjøres i den virkelige verden. Til å innlede klimaforhandlingene hadde vi besøk av professor Tore Furevik, nå direktør ved Bjerknessenteret for klimaforskning, som gav elevene siste status fra klimaforskningen.

                   
Nordahl Grieg elever på klimatoppmøte. (Bjørn Erik Larsen)         Tore Furevik. (Frank Cleveland)

Siden den gangen har mer enn 100 forskere ved UiB gjestet Nordahl Grieg vgs:

Slike besøk kan gi elevene både inspirasjon og kunnskap, noe som kom tydelig til syne den gangen marinbiolog Gisle Karlsen Sverdrup fra VilVite holdt foredrag for naturfagselevene våre:

«Hei! Jeg synest presentasjonen var kjempebra, gode eksempler og fantastiske bilder. Jeg fikk lyst til å bli marinbiolog med en eneste gang. Utrolig fin film på slutten, med fantastisk musikk. En opplevelse!»

«Han engasjerte publikum og fikk oss til å bli interessert. De fantastiske bildene dannet et flott utgangspunkt for presentasjonen, og jeg hørte flere ganger at folk var imponert over dem. Det at han hadde tatt bildene selv, og hadde såpass mange gode erfaringer og historier å fortelle, gjorde at vi gikk derfra med masse ny kunnskap«.

Elevene ved Nordahl Grieg vgs har også benyttet seg flittig av VilVites mange flotte undervisningstilbud de siste årene. På bildene under koser de seg i utstillingen:

Det har vært mange gode og lærerike opplevelser sammen med UiB og VilVite for Nordahl Grieg elevene de siste 5 årene. Men som kjent kan det ikke alltid gå helt perfekt… Bildet nedenfor er fra den berømmelige solformørkelsen 20. mars 2015, hvor vi tok med oss 100 fysikkelever til VilVite for å oppleve naturfenomenet i Nygårdsparken sammen med forskere fra Birkelandsenteret for romforskning. Som dere ser var dessverre ikke værgudene i godlune denne dagen, selv om vi hadde bestilt skyfri himmel ;)

Elever ved Nordahl Grieg vgs har utvilsomt hatt stort faglig utbytte gjennom skolens tette samarbeid med UiB og VilVite. Men de har også bidratt tilbake i form av en rekke foredrag på konferanser hvor de har synliggjort hvordan ungdommer lærer i dagens skole. For universiteter og høyskoler innen høyere utdanning bør det være av stor interesse å kjenne til hva som foregår av undervisningsmetoder og læringsveier i den videregående skolen, sånn at man er best mulig forberedt på hvilke forventninger fremtidens studenter vil komme med. UiB har (heldigvis) vist stor interesse for dette, og arrangert flere konferanser de siste årene med fokus på «moderne undervisning».

Her ser vi VG2 elevene Isabel (i midten; rosa) og Stine (nesten gjemt, nr 2 fra høyre) som har tiltrukket seg stor oppmerksomhet fra en rekke tilhørere etter sitt flotte foredrag på MNT-konferansen 2015.

Det har vært et privilegium å få arbeide i denne tredelte stillingen ved Nordahl Grieg vgs, VilVite og UiB disse 5 årene. På mange måter tenker jeg at jeg gjerne skulle fortsatt i 50 år til. Men alt har som kjent sin tid, og jeg kjenner nå at tiden er kommet for å dyrke lærerrollen. Så fra og med kommende skoleår vil jeg jobbe 100 % ved Nordahl Grieg vgs. I tillegg vil jeg fortsette i en deltidsstilling ved Birkelandsenteret ved romforskning, hvor jeg har fungert som leder av formidlingsgruppen siden oppstarten i 2013.

For meg personlig føles det selvsagt vemodig å si yrkesmessig farvel til VilVite og Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved UiB, to fantastiske miljøer for læring og forskning. Men for institusjonene er det heldigvis ikke noe farvel. Etter 5 år med tett og nært samarbeid, skulle alt ligge tilrette for at Nordahl Grieg vgs, VilVite og UiB også i fortsettelsen vil gjøre bruk av hverandres kompetanse til beste for realfagene og samfunnet forøvrig.

Ambisjonene mine er uansett å holde oppe en tett kontakt med verden utenfor skolen i tiden fremover, ikke minst gjennom Nordahl Grieg vgs sin nye satsing på en grønn innovasjonslinje. Dette kan dere lese mer om i bloggen «Ubygde Kraftverk«. Kort fortalt handler dette om å gjennomføre prosjektbasert undervisning hvor realfagselever (Fysikk + IT) samarbeider tett med økonomielever (EBU + Markedsføring og ledelse), og hvor ungdommene har et felles møtepunkt i faget Teknologi og forskningslære. Gjennom skoleåret skal elevene bruke kunnskapen fra de ulike fagene til å komme opp med ulike produkter. Disse vil forhåpentligvis i noen tilfeller være så bra, lønnsomme og ikke minst miljøvennlige at elevene kan selge det gjennom sin egen bedrift. For det såkalte grønne skiftet som alle snakker om i dag skal være en ledestjerne for oss, og som dere ser av elevplakatene under er ungdommene motiverte til å gjøre en forskjell. Jeg gleder meg til nytt skoleår og nye utfordringer :)

Det kan til tider virke som at verden flommer over av ondskap. I Nigeria kidnappes skolejenter, i det nordlige Irak og Syria fremviser IS en nesten ufattelig brutalitet, og i Gaza er det barna som rammes hver gang krigen mellom Israel og Palestina blusser opp.

En ting er at krigens galskap i seg selv er tragisk. Men kanskje enda verre er det at mange av konfliktene i verden rettferdiggjøres gjennom religion. Det kan føre til at storsamfunnet – bevisst eller ubevisst – trekker paralleller mellom menneskers tro og faren for terror/vold. Senest for to dager siden uttalte Frp’s nestleder Per Sandberg til Klassekampen at – alle dei andre partia på Stortinget har lukka auga for «den valdelege islamske ideologien».

Jeg kan lett forestille meg at denne type uttalelser virker svært provoserende for en muslim som opplever islam utelukkende som en god kraft her i verden. Men så lenge Boko Haram leder Abubakar Shekau og IS-sjefen Abu Bakr al-Baghdadi rettferdiggjør deres bestialske herjinger med religion, «tvinges» muslimer i Norge kontinuerlig til å ta avstand hver gang det dukker opp en hendelse i nyhetsbildet.

Slik har det iallefall vært så langt. Men etter idag kan det hende at tingene endrer seg. For denne fredens ring som muslimene dannet i kveld rundt synagogen i Oslo handlet ikke bare om å vise støtte til det jødiske folk. Den handlet også om å ta tilbake definisjonen på religionen islam.

   Foto: NTB scanpix

Som initiativtaker Hajrah Arshad sa i sin appell: «Flesteparten av oss muslimer står opp for jøders rettigheter. Jeg håper at andre miljøer gjør som oss og kjemper mot radikalisering. Det er urettferdig å bli stilt inn mot veggen for alt en muslim gjør, – vi beklager ikke her i dag angrepet i København. Det vi gjør her er å vise at vi står sammen med dere. Vi føler den samme frykten som dere, og vi skal ta støyten sammen med dere». Fantastiske ord av en 17 år gammel jente, dette gir håp for fremtiden.

Bildene av norske muslimer som danner ring rundt synagogen går nå verden over, og håpet er at dette kan inspirere til lignende markeringer i andre land. Var uansett særdeles rørende å følge det gripende arrangementet via tv-ruten.

Høydepunktet? Utvilsomt appellen til rabbiner Michael Melchior, denne gav høy gåsehudfaktor. Har du ikke sett den, er det bare å klikke på denne lenken og spisse ørene de neste 6-7 minutter.

Verden er et kontrastenes sted. Det finnes mennesker i dette livet som har det fabelaktig. Som kan velge utdanning og karriere fra øverste hylle. Som ender opp med kone, to barn, ny bil og hytte. Som kan nyte pensjonisttilværelsen med å arbeide i hagen og passe barnebarn.

Og det finnes mennesker som har det fullstendig jævlig. Som vokser opp i krigsområder. Som går til sengs sulten hver kveld. Som ikke har håp om utdanning fordi de er av feil kjønn. Som ikke har noe offentlig helsevesen å henvende seg til når de blir syke.

Jeg er blant de heldige her i livet. Jeg har riktignok verken kone, to barn, ny bil eller hytte. Men utover det har jeg det igrunnen ganske så fint. Jeg er utvilsomt i dette «smørøyet» som Mads Gilbert snakker om da han åpnet Nordahl Grieg vgs sin Framtidskonferanse i 2012: «Vi lever i smørøyet. Vi er den utvalgte 0,1 %’en». (ca 4 min inn i dette klippet).

Men så fortsetter Gilbert: «..vi skal bare passe oss så vi ikke drukner i vårt eget smørøye».

Jeg er dessverre redd det er hva vi er i ferd med å gjøre når det gjelder behandlingen av asylbarn. Artikkelen om 10 år gamle Shaimaa i Bergens Tidende denne lørdagen 22 november var både gripende og rystende lesing. Når jeg leser teksten kjenner jeg på en enorm skam over hvordan Norge behandler mennesker i dyp nød.

Men i tillegg til å føle på dette raseriet mot norske myndigheter, føler jeg på et tilsvarende raseri mot dere der ute som forblir tilsynelatende likegyldige til det som skjer.

På twitter har jeg i skrivende stund 1271 følgere. Lørdag morgen sendte jeg ut en tweet om 10 år gamle Shaimaa. Litt over et halvt døgn senere har tweet’en fått 1 retweet. Til sammenligning var jeg involvert i mer enn 50 twittermeldinger fredag kveld der krangelen gjaldt hvorvidt vi skulle bruke begrepet trineposen eller jensenposen.

På facebook har jeg i skrivende stund 848 venner. For 9 timer siden postet jeg et innlegg om 10 år gamle Shaimaa. Status nå er 1 like, og 1 kommentar. Til sammenligning fikk jeg over 1300 likes i vår da jeg skrev et innlegg om den daværende lærerstriden.

Joda, likes og kommentarer på sosiale medier er selvsagt ikke noe forskningsmessig bevis på hvorvidt folk bryr seg eller ikke. Men når poseavgiften får 50 ganger mer oppmerksomhet enn den brutale utsendelsen av en 10 år gammel jente, er det tid for å stoppe litt opp. Jeg føler likegyldigheten er i ferd med å kneble meg. Hvor er raseriet til folk??

Ka faen – kem bryr seg om en jævla poseavgift på 1 kr og 50 øre når barn som har vokst opp i dette landet brutalt kastes ut – og det mens ingen bryr seg.

DERE MÅ VÅKNE OPP! NÅ!!!!!!

Avslutter dette blogginnlegget med den eneste facebook-kommentaren jeg har fått til innlegget om 10 år gamle Shaimaa – takk til Øystein N for kloke ord som alltid:

Leste historien i papirutgaven ved frokost bordet, men mistet apetitten. Spesielt avslutningen er tøff. Jeg sitter, som alltid, igjen med spørsmålet: hvem er ansvarlig for dette? Norge som nasjon har ikke et snev av troverdighet eller verdighet i slike spørsmål. Men du verden så selvgod vi er når vi skal gi penger gjennom TV aksjonen en gang i året. Skandale. Enkelt og greit.

Begrepet «bærekraftig utvikling» slo for alvor gjennom på 80-tallet i forbindelse med FN-rapporten «Vår felles framtid» (ledet av Norges tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland). Kort fortalt handler «bærekraftig utvikling» om at «alle skal få dekket sine grunnleggende behov uten å ødelegge framtidige generasjoners mulighet for å dekke sine behov» (NDLA)

I 2014 er «bærekraftig utvikling» mer aktuelt enn noen gang tidligere. Befolkningsveksten er stadig stigende, og det forventes at antall mennesker vil overstige 9 milliarder i 2050. Videre opplever vi (heldigvis) at stadig flere mennesker kommer ut av ekstrem fattigdom (mye takket være en enorm vekst i Kina og Sørøst-Asia). Kombinert med den enorme forbrukskulturen i vesten og de globale klimaendringene, er konklusjonen uomtvistelig klar: Dagens samfunn er ikke bærekraftig.

Spørsmålet vi må stille oss er derfor: Hva kan vi gjøre for å skape et bærekraftig samfunn for fremtiden?

Det sier seg selv at å kunne besvare et slikt spørsmål til fulle i en enkel bloggpost ikke er mulig. Så i dette innlegget vil jeg konsentrere meg om et perspektiv som jeg tenker vi alle kan enes om vil være en sentral del av løsningen – nemlig menneskene selv! Hvem er disse kvinnene og mennene, jentene og guttene, som i 2050 skal kunne være i stand til å få «dekket sine grunnleggende behov uten å ødelegge framtidige generasjoners mulighet for å dekke sine behov»? Hvilke kvaliteter besitter de?

For å oppnå bærekraftig utvikling på en klode hvor befolkningen hele tiden øker og flere mennesker kommer ut av fattigdom, trengs de kreative løsningene. De gode ideene. Vi trenger mennesker som evner problemløsning.

Videre må menneskene kunne samarbeide til beste for fellesskapet. Lager vi et samfunn som kun premierer enkeltgrupper/enkeltmennesker, vil de som faller utenfra kunne utgjøre en fare for den bærekraftige utviklingen.

Og til å få verden på rett kurs trengs visjonære ledere som evner å tenke langsiktig.

Men hvis dette er sentrale kvaliteter for fremtidssamfunnet, hva da med utdanningssystemet vårt? Vil det kunne bestå i sin nåværende form?

Hvilke kvaliteter vektlegges egentlig i dagens skole?

Som lærer i den videregående skolen tenker jeg ofte at jeg har «verdens beste jobb». Det føles utrolig meningsfylt å bistå ungdommene til å skaffe seg kunnskap og bli «gagns menneske». Men samtidig kjenner jeg ofte på en stor frustrasjon i hvordan skolen er organisert med sine utallige kompetansemål og eksamenshysteri. Jeg opplever en hverdag hvor konkurranse råder, og der det gjelder å kunne reprodusere kunnskap. På grunn av de mange kompetansemålene er det videre omtrent umulig for oss lærere å ta et dypdykk med elevene ned i et spennende emne. I naturfag har vi eksempelvis et kompetansemål som lyder: «forklare hvordan nordlys oppstår, og gi eksempler på hvordan Norge har vært og er et viktig land i forskningen på dette feltet». Her kunne det vært svært fristende å lære elevene mer om hvordan jorden er koblet til vårt nære verdensrom, da dette er et tema jeg har doktorgrad i og kjenner særdeles bra. Jeg jobber også i en deltidsstilling ved Birkelandsenteret for romforskning, og har derfor nær kontakt med noen av de ledende romforskerne i fagmiljøet. Men hvis jeg bruker for mye tid på dette temaet, vil det gå på bekostning på de 30 andre kompetansemålene i faget. Så hele skoleåret er en «kamp» for å komme gjennom alt stoffet. Og det MÅ vi greie, for på slutten av året er det tid for eksamen. Da gjelder det å vise at man kan reprodusere årets innlærte kunnskap. Noen elever lykkes og vinner kampen om høyere utdanning og de mest attraktive jobbene. Andre elever når ikke opp, hva skjer med disse?

Mellom skolene er det også hele tiden konkurranse i form av nasjonale prøver. Her gjelder det å gjøre det bra, og hvis ikke er det bare å ha «tungen beint i munnen» og bruke noen ekstra uker på å repetere enda bedre neste år på relevante oppgaver for nasjonale prøver.

Konklusjon: Dagens system er preget av konkurranse og målstyring, hvor det skapes vinnere og tapere. Å kunne reprodusere kunnskap er det salige, mens verdier som kreativitet og gode ideer ikke har de samme vekstvilkårene.

Jeg tror det er på høy tid at vi spør oss om dagens skolesystem virkelig er veien å gå for å skape et bærekraftig samfunn i fremtiden.

Trenger vi egentlig eksamen?

Trenger vi å ha 31 kompetansemål i naturfag?

Trenger vi karakterer i alle fag?

Trenger vi nasjonale prøver?

Trenger vi … («fyll ut selv» i hodet ditt…)

Hvis svaret er nei på disse spørsmålene, hva er da alternativet?

Foreløpig har jeg ikke noe klart svar. Men jeg ser frem til å dypdykke ned i slike problemstillinger i tiden fremover. Nordahl Grieg vgs har nemlig startet opp et svært spennende prosjekt med DNV-GL og Xynteo, der hensikten er å finne ut hvordan fremtidens samfunn kan bli bærekraftig. Som skole er vårt fokus å se på bærekraft i et utdanningsperspektiv, og vi er en rekke elever og lærere ved Nordahl Grieg vgs som har begynt å diskutere hva som må gjøres.

I lys av arbeidet vårt, skulle jeg ønske at Norge var bekjent med visjonære politiske ledere som kunne tenke de store tankene sammen med oss. Men noen raske google-søk forteller at følgende saker har vært prioritert av vår kunnskapsminister den siste tiden:

• Strenge-Torbjørn ber lærerne låse dører og inndra mobiler
• Røe Isaksen skal gi studentene nasjonale prøver
• Innfører underveisvurdering og fraværstak neste år

Det siste utspillet kom i dag, da det bl.a. var snakk om at underveisprøver skulle telle mye mer. Med andre ord: Enda mer konkurranse. Enda mer egoisme. Enda mer målstyring.

Det er lett å kunne bli motløs av mindre. Men det er da det gjelder å hente krefter og inspirasjon fra gode og oppbyggende omgivelser. Som f.eks å lese om igjen for n’te gang min kjære rektor Lin M. Holvik sin kronikk «Det er den draumen». Det er lesestoff som gir krefter i hverdagen!

For 2 dager siden hadde jeg gleden av å delta på et særdeles inspirerende møte om fremtidssamfunnet med våre samarbeidspartnere fra DNV-GL og Xynteo. Kan love at det var svært engasjerende å høre Ombudsmann og Senior Vice President Svein Mollekleiv ved DNV-GL (samt president i Norges Røde Kors) tenke høyt om fremtidens bærekraftige samfunn. Mens jeg lot meg begeistre av ordene til Mollekleiv, slo det meg: Tenk om våre politiske ledere i regjering og storting kunne vist samme evne til langsiktig og visjonær tankegang?

Kjære Per Kristian Sundnes og KS. Nok er nok. Dere fortsetter å gjenta at lærerne sier «nei til en avtale som legger til rette for å utvikle en kollektiv samarbeidskultur i skolen«. Men når skole-Norge forkaster forhandlingsresultatet i en historisk uravstemning, forventer vi at dere evner realitetsorientering. Jeg har tidligere blogget om KS sine krav og endt opp med følgende enkle konklusjon: «…KS sitt fokus er først og fremst økonomi. De ønsker å spare penger«. Så dessverre KS, vi har ikke tillit til at dere ønsker det beste for skolen. Forresten, hva menes egentlig med «kollektiv samarbeidskultur» ?

Kjære Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen: Nok er nok.Vi forstår at det kan være problematisk å blande seg inn i en konflikt i norsk arbeidsliv. Men husk at du representerer et parti som gang på gang har snakket om hvor viktig læreren er. For snart ett år siden skrev din partileder og statsminister et blogginnlegg med tittelen: «Høyre er forelsket i læreren«. Når skal dere ta mot til dere og invitere oss på date?

Kjære lærerkolleger: Gratulerer med den massive mobiliseringen vi nå ser. I dag  (27/06) har vi kunnet lese i Klassekampen at lærerne får støtte av folket  og overalt i sosiale medier diskuteres og debatteres saken vår. Strålende! Riktignok gjør NRK Dagsrevyen sitt beste for å skape splid (kveldens innslag om barnehagelærerne var rikskringskasteren på sitt verste). Men slikt må vi uansett tåle. Så lenge vi kan argumentere saklig for vår sak, vil fornuften seire. Det kanskje beste innlegget jeg har lest i media så langt er Aftenposten-redaktør Per Anders Madsen sin kommentar om «Tillitskrise i Skole-Norge«.

Mitt håp nå er at våre folkevalgte politikere etterhvert snakker sammen «på bakrommet» og får KS til å komme lærerorganisasjonene i møte.

I mellomtiden gjelder det at vi fortsetter kampen, og jeg registrerer at mange (naturlig nok) tar utgangspunkt i debatten rundt arbeidstid. Men selv ønsker jeg å begynne å se nærmere på hvordan fremtidens skole bør se ut. For det er jo nettopp virkeligheten på skolen som definerer lærerrollen. Og at skolen og samfunnet er i stadig endring kjenner vi alle til. Denne endringen har igrunnen vært ganske så formidabel de siste tiårene. Jeg minnes min tid som vgs-elev på 90-tallet: Da het undervisningsverktøyene tavle, kritt og papir. Men siden den gangen har internett revolusjonert skolen: Elever (og lærere) samskriver i google-dokumenter, det diskuteres i faggrupper på facebook, dataspill brukes i undervisningen, matematikkoppgaver gjennomføres på datamaskinen og undervisningsvideoer legges ut på youtube. Skolehverdagen har forandret seg stort de siste 20 årene fra den gangen jeg selv var elev. Hva vil de neste 20 årene bringe mon tro?

Til å skape fremtidens skole er det fristende å spørre seg hvordan skolen ville sett ut om vi hadde funnet den opp i dag? Ville skolen fremdeles hatt elever inndelt i klasser etter årstrinn? Ville kunnskapen ha blitt inndelt i fag som norsk, matematikk, fysikk og samfunnsfag? Ville kompetansemål eksistert? Hva med karakterer? Eksamen? Vurderingskriterier?

Jeg må ærlig erkjenne at det føles vanskelig å tenke på skolen «frigjort» fra disse begrepene og rammene vi alle kjenner så godt. Jeg har heller ikke gjort meg opp noen endelig mening av hvordan jeg tenker fremtidens skole vil se ut. Men slik jeg ser det, handler det nå om at vi alle bruker tid på å reflektere og diskutere veien videre. Gjennom å dele våre tanker og synspunkter, kan vi sammen skape det politikerne i sine festtaler kaller «Verdens beste skole». Ironisk nok er dog ingen politikere, med hederlige unntak av Audun Lysbakken og Trine Skei Grande, i stand til å delta i dagens opphetede debatt. Men før ethvert valg er ordene mange og fagre.

Nok om det. Fokus på veien videre. Her kommer mitt første (av forhåpentligvis mange) innlegg om hvordan vi kan skape fremtidens skole. Innholdet i dette innlegget er todelt:

• La elever utføre forskningsprosjekt parallelt med ordinær undervisning
• Utnytte lærerens spisskompetanse

Som lærer i den videregående skolen møter jeg hver dag på flotte ungdommer som er klar til å erobre verden. Noen er selvsikre, glade og entusiastiske. Andre kan være mer forsiktige og beskjedne. Enkelte bærer på tunge og triste skjebner, mens det er de som kun ser optimistisk og lyst på livet. Men en ting har alle ungdommene felles: De har sine tanker om fremtiden! Noen ønsker å løse verdens klimaproblemer. Andre er opptatt av fordelingspolitikk eller Midtøsten-konflikten. Det finnes de som tenker mest på menneskers personlige helse og spørsmål knyttet til ernæring. Mye bra engasjement med andre ord. Potensialet for læring er stort! Men utnytter vi dette potensialet godt nok?

I dag fungerer den videregående skolen slik at elevene skal lære seg x antall kompetansemål i de ulike fagene. Altså: Det er bestemt på forhånd hva som er viktig kunnskap. Men er dette riktig prosedyre i en verden som hele tiden endrer seg? Gjennom internett er vi alle kun et googlesøk unna kunnskapen vi ønsker oss. Så i fremtiden er det ikke det å kunne huske mye fakta som nødvendigvis er mest verdifullt for en bedrift. Derimot vil mennesker som klarer å orientere seg i jungelen av informasjon kunne vise seg svært nyttige.

Hva om elevene fikk starte med hvert sitt forskningsprosjekt når de begynte på videregående? Et prosjekt som tar utgangspunkt i hva den enkelte elev er opptatt av og interessert i å studere nærmere. Og så kunne de kontinuerlig jobbe og bygge videre på dette prosjektet mens de parallelt skaffet seg grunnleggende kunnskap i de ulike fagene gjennom den ordinære undervisningen. Ta for eksempel en elev som er opptatt av å kunne utnytte thorium som energikilde. Innen naturfag vil eleven kunne få arbeide med fagstoff knyttet til denne teknologien, mens han i samfunnsfag vil få nærmere belyst problematikken rundt bruk av kjernekraft i ulike land. Hvorfor er det for eksempel slik at Sverige har kjernekraft mens Norge sier tvert nei? Gjennom arbeidet med prosjektet sitt vil det være naturlig for denne eleven å kontakte fagpersoner som arbeider med thorium, som eksempelvis Egil Lillestøl (NRK 2011: «Bør Norge satse på thoriumkraft?«). Andre interessante miljøer vil være thoriumutvalget som ble satt ned av tidligere statsråd Åslaug Haga og som i 2008 konkluderte at Norge ikke er klar for å utnytte thorium (Teknisk ukeblad: «Nå er thoriumdebatten død«), og ikke minst representanter for dagens regjering som ønsker å se på mulighetene for at vi skal kunne utnytte thorium i fremtiden.

I språkfag som engelsk eller tysk kan eleven øve på å bli kjent med nødvendig terminologi knyttet til thorium, samt utfordres til å presentere fagstoffet på fremmedspråk.

Etterhvert gjelder det så å utvide konseptet slik at elever som arbeider med tilstøtende prosjekter finner felles møteplasser og kan begynne å samarbeide og dele av kunnskap og erfaringer.

Slike forskningsprosjekt som pågår kontinuerlig vil kunne synliggjøre for elevene betydningen av den daglige kunnskapen de skaffer seg. Kanskje dette vil gi ekstra motivasjon i skolehverdagen? I tillegg er arbeidet tverrfaglig, og samarbeidsevnen er av avgjørende betydning for å utvikle prosjektet videre.

Ja, jeg vet det er mange problemstillinger knyttet til dette forslaget. For eksempel:

• Skal hver elev ha sin egen veileder blant lærerne?
• Hvor stor del av tiden skal gå med til dette?
• Skal arbeidet vurderes?
• Skal elever kunne bytte prosjekter underveis?

Jeg må innrømme at jeg per i dag ikke har noen svar på disse spørsmålene. Men jeg tenker at det ikke er det viktigste. For øyeblikket gjelder det at vi tør å tenke høyt, og så tror jeg at vi sammen kan finne de gode løsningene. Uansett er jeg overbevist om at det å legge til rette for å gjøre bruk av elevenes egne fremtidsdrømmer er en riktig vei å gå.

På samme måten som slike forskningsprosjekter vil kunne inspirere elever, ønsker jeg videre at vi gjør bedre bruk av den spisskompetansen som lærerne på den enkelte skole besitter.

For å bruke meg selv som eksempel: Jeg har en doktorgrad om nordlys og har flere år bak meg som nordlysforsker. I naturfag finnes det ett kompetansemål som dekker min spisskompetanse: «forklare hvordan nordlys oppstår, og gi eksempler på hvordan Norge har vært og er et viktig land i forskningen på dette feltet«. Siden dette er kun ett av 31 kompetansemål i faget, er det begrenset hvor mye tid jeg kan «tillate meg» å snakke om nordlysrelaterte fenomener i naturfagsundervisningen. Det synest jeg er synd, for det har skjedd en rekke spennende ting på forskningsfronten de siste årene som jeg ville ha ønsket å gi elevene innblikk i. Her er noen lenker som synliggjør dette:

• Norske forskere med nordlys-gjennombrudd
• Norske forskere fant «kosmisk» stråling i tordensky
• De gåtefulle gammaglimtene

Hva om vi kunne tilrettelagt skolehverdagen sånn at den enkelte lærer hadde anledning til å bruke langt mer tid på relevant kunnskap som samsvarer med lærerens spisskompetanse? Det tror jeg ville virket svært motiverende for læreren og tilsvarende lærerikt og givende for elevene.

En praktisk konsekvens av mine forslag er at det må foretas betydelige endringer når det gjelder dette med kompetansemål.

Jeg ser for meg et opplegg hvor det er noen få grunnleggende kompetansemål som er felles for hele skole-Norge. Videre supplerer den enkelte skole med lokale kompetansemål (knyttet til spisskompetansen til skolens faglærere eller evt. skolens fokusområder). Totalt sett vil antall kompetansemål reduseres betydelig i forhold til i dag, slik at det settes av nok tid til elevenes unike forskningsprosjekter.

Sånn. Dette var mitt første spede innspill (av forhåpentligvis mange) på hvordan vi kan skape fremtidens skole. Alle kommentarer mottas med stor takk! Det er gjennom å utveksle tanker og refleksjoner at vi sammen kan skape en best mulig læringsarena.

Merk: Noen undres kanskje over at jeg i dette innlegget snakker om elevprosjekter og lærerens spisskompetanse i en tid da alle andre har fokus på arbeidstid og mistillit. Men som jeg skrev til slutt i mitt forrige blogginnlegg («Skal det stemmes ja eller nei«): «…Nå er det på tide at vi slutter å forsvare oss mot KS sine angrep, og i stedet beveger oss inn på deres banehalvdel. Fra nå av er det opp til oss lærere å male fremtidens skole. Vi må aldri glemme hvilken avgjørende faktor som førte til at vi ble lærer: Kunnskap! La oss bruke denne til å skape en fantastisk skole for fremtiden! KS – can you hear me? Fra nå av er det oss lærere som skal sette skapet på plass og fortelle hvordan ting må gjøres for å bistå undommene våre til å oppleve den gode læringen kunnskapsnasjonen Norge har bruk for. Vi taper kanskje 0-2 eller 0-3 ved dette oppgjøret, men neste gang skal vi seire 7-0!»

15/12-2012 hadde undertegnede og kollega Joachim Laberg en kronikk på trykk i BT sin papirutgave. Her er kronikken:

Tittel: Kritiske journalistar og digitale pedagogar

I førre veke kunne vi lese i BT at elevane ved Nordahl Grieg vidaregåande skole har kravd papirbøkene attende. Inntrykket som vart skapt var at den digitale satsinga til skolen er vorte parkert.

Lat det vere heilt klårt: Som faglærarar på den aktuelle skolen, kjenner vi oss ikkje att i BT si framstilling av denne saka. Vår digitale satsing lev i beste velgåande. Men det er ikkje hovudpoenget no. I denne kronikken vil vi heller retta fokus mot den kritiske journalistikken som BT representerer gjennom artikkelen “Elevene krevde papirbøker tilbake”. Dette er ein journalistikk vi i utganspunktet ynskjer velkommen.

Det er nemleg særs viktig at journalister fylgjer med på det som skjer i utdanningssektoren, og har eit kritisk lys på oss lærarar og skoleleiarar. I ei tid med krise i Europa og eit usikkert landskap, er det viktig at vi gjev ungdommane i dag den beste utdanninga for framtida.

Men sjølv om vi applauderer den kritiske journalistikken, finn vi det underleg at den konkrete handsaminga nok ein gong ser ut til å springa ut frå ei teknologiskeptisk ståstad knytt til bruk av digitale verktøy i skoleverket. Dekninga avslører nemleg ei teknologisk mediefrykt som er særs overraskande i ei tid med enorm entusiasme elles.

Det skjer ei omfattande digitalisering i dagens samfunn, og særleg sosiale medier vert ofte halde fram som ein viktig suksessfaktor for både kommersielle og politiske aktørar. Årets E-handelsrapport frå Posten og Bring melder at 89 % av nordmenn over 18 år handlar på nett. Å kunne beherske data sjåast dessutan på som ei basisferdighet på linje med lese- og talforståing, og moglegheitene for offentleg deltaking gjennom sosiale medier blir ofte omtalt som et demokratiserande fenomen. Professor Morten Dæhlen ved Institutt for informatikk, Universitetet i Oslo, har uttalt at  «avhengigheten av digital teknologi er nærmast blitt total. Dersom den bryter saman, bryter også samfunnet saman». Å stilla kritiske spørsmål om det digitale samfunnet som sådan, er interessant. Men journalistikken er likevel sjeldan opptatt av slike spørsmål, og det er vanskeleg å finna handsamning på fenomennivå. Vi opplever likevel at handsamning av det digitale samfunnet ber preg av ei haldning om at dette er noko sjølvsagt og riktig. Men unntak av skolesystemet då. Kva er greia med det konservative skolesynet?

Diskusjonen om skole og digitale verktøy bør løftast opp frå skyttargrava og vekk frå ein teknologideterministisk tankegang om at kvalitet er avhengig av det mediet ein brukar. Mediet er ikkje irrelevant, men undervisning er meir komplekst enn som så. Og vi vil ikkje stå på sidelina i den digitale tidsalder. Sjølv om vi er ein skole. Vi vil i staden ha ein debatt om tilgangen på digitale verktøy. Om forsking og formidling. Om artiklar i pdf-format. Dette er eit bidrag til denne debatten, og vår synspunkt er: gje oss meir digitalt fagstoff. Skal kritisk journalistikk på dette området vera meir enn berre påtatt maktkritikk, bør den altså handla om meir enn einskildskolar. Om meir enn spørsmål om vellukka/mislukka pedagogikk. Ein klarar det på andre område. Skolen bør ikkje vera eit unntak.

Misforstå oss ikkje. Også vi ser at kritisk journalistikk er viktig demokratisk sett, og riktig journalistisk sett. Også på einskildskole-nivå. Men kritikken må vera haldbar. Elevane våre har ikkje klaga på skolen si satsing. Dei har peika på faglege utfordringar som både handlar om ressursar og metodar, og vi har etterkome ynskjene der vi føler dei har vore fornuftige, slik vi lit på at andre skolar også gjer det. Dette har ikkje føregått som eit elevar-mot leiinga fenomen, men som ryddige prosessar. Det har heller ikkje skjedd over natta, slik ein kan få intrykk av gjennom BT sin artikkel. Klart det har vore usemje. Klart vi har endra oss undervegs. Men vi har heller aldri hevda at vi skal vera heildigitale. Fagleiar Margreta Tveisme, som har ansvaret for den digitale satsinga ved skolen, sa følgjande til Fanaposten 12 oktober 2010: «Det viktige spørsmålet for oss er ikkje om vi skal ha bøker eller ikkje. Det viktige er å ha det beste fagstoffet til emnet til enhver tid». Digitale verktøy og læremidel er altså ein del av pakken, men som vi tillet oss å vektlegga fordi vi meiner dei er viktige.

Ved Nordahl Grieg vidaregåande skole er læringsomgrepet nemleg forankra i ei sosiokulturell forståing av ordet. Kort fortalt handlar dette om at ein lærar saman med andre. Den digitale utviklinga har opna opp ei rekke nye arenaer for samhandling, og gjennom internett kommer verda inn i klasserommet.  Næringslivet «skrik» etter ungdommar som har «endringskompetanse».  Ved Nordahl Grieg vgs er denne type kompetanse nedfelt i eit eiga temaområde kjent som «entreprenørskap». Dette handlar om at vi vil gje elevane kompetanse i samarbeid, problemløysing, fleksibilitet, forestillingsevne, nyskaping, kreativitet og endringsevne. For oss betyr dette at nye idear og ny teknologi må prøvas ut. Ein kvar som ynskjer å sjå, er med dette velkommen til skolen vår på synfaring.

Men ei slikt satsing krev at ein må navigera i det nye og ukjende. Den raske utviklinga, med nye dingsar og forventningar om nye lesemåtar, kommunikasjonsformer og tekstar, er ei skodde som er vanskeleg å gripa om. Både for dei som alltid må ha den siste dingsen og føler seg digitalt hyperkompetente, óg dei ser på fenomenet med meir skeptiske auge.

Vi kan forstå behovet for tydelege konklusjonar i denne skodda. Ei samtid som overlèt samtidig forståing til historiekaren må vera ein pessimistisk tid. Likevel meiner vi at diskusjonen om digitale læremiddel i skolen ikkje kan handla om sluttresultata no. Om den digitale satsinga er velukka eller mislukka, blir eit spørsmål for framtida.  Ein må gjerne stilla spørsmålet som utgangspunkt for skolekritikk, men då blir det for oss freistande å stilla følgjande spørsmål attende: Har BT (eller andre media) det siste tiåret nokon gong retta eit kritisk søkelys mot dei skolane som nektar å ta inn over seg den teknologiske utviklinga? Drives det kritisk journalistikk mot dei tradisjonelle «papirbok-skolane»?

“Elevene ba om PC, og det fikk de – Bokskolen er et mislykket prosjekt” er ei overskrift vi i så høve gjerne skulle ha sett.