Hvis du ikke vet hva NDLA er for noe – her kommer noen få Wikipedia-fakta:

• I 2006 lyste Kunnskapsdepartementet ut 50 millioner kroner til utvikling av digitale læremiddel for fag i videregående opplæring
• 20. september samme år ble 18 av 19 fylkeskommuner (ikke Oslo) enige om å etablere et felles prosjekt for å utvikle nettsteder for alle fag i videregående opplæring. Prosjektet fikk navnet Nasjonal Digital LæringsArena (NDLA).
• For skoleåret 2009-2010 kunne NDLA tilby åpne, digitale læreverk i mer enn 30 fag. Dette tallet var økt til 87 ved skolestart høsten 2015.

   Copyright: User Ghveem, Wikimedia Commons

NDLA i hardt vær
Den siste tiden har det stormet rundt NDLA. Beskyldningene har handlet om både brudd på forvaltningsloven, arbeidsmiljøloven og lov om offentlige anskaffelser, og det hevdes at betydelige summer «…gikk til ett privat selskap – mens eierne satt i sentrale offentlige lederroller«. Forrige måned kunne vi lese at NDLAs daglige leder går av, og i går kom nyheten om at regjeringspartiet Frp «oppfordrer alle fylkeskommuner til å melde seg ut av NDLA«. Ifølge sistnevnte artikkel er det nå flertall på Stortinget for å endre eller legge ned NDLA.

Skjermdump av nettside hos NRK Hordaland, 2/12-17

Jeg har ingen ambisjoner om å si hva som er gjort rett og galt i «NDLA-saken» i dette blogginnlegget. Til det har jeg ikke nok kunnskap. Det jeg imidlertid kan si noe om, er hvor bra konseptet med åpne digitale læremidler på nett er for elever i den videregående skolen. Siden jeg begynte å arbeide ved Nordahl Grieg videregående skole høsten 2010, har vi lærere benyttet oss av NDLA sitt digitale læreverk i en rekke fag. Fagtilbudet til NDLA har etterhvert blitt svært imponerende, som bildet under viser:

Skjermdump av forsiden til NDLA, 2/12-17

Digitalt læreverk vs papirbok
En av de store fordelene med et digitalt læreverk fremfor den gamle papirboken, er det enkle faktum at når læreplaner endres, så trenger man ikke gå til innkjøp av et helt nytt sett med lærebøker. Det digitale læreverket kan raskt og effektivt justeres til å bli tilpasset nye kompetansekrav, og eventuelle feil kan kjapt rettes opp. For eksempel; for noen år siden leste jeg i en NDLA artikkel om atomer at «elektroner, protoner og nøytroner er elementærpartikler». Dette er ikke riktig, da både protoner og nøytroner er bygget opp av kvarker. Så jeg meldte feilen inn til NDLA, og 3 dager senere var artikkelen oppdatert. Jeg undres hvor lenge vi måtte ha ventet på en tilsvarende oppdatering for en lignende feil i en papirbok.

Dette skoleåret underviser jeg i fagene naturfag, matematikk (R1) og fysikk 1. Sistnevnte fag er ennå ikke blant de mange fagene som NDLA tilbyr, så der benytter vi papirboken Ergo. Men i både naturfag og R1 brukes det digitale læreverket som NDLA tilbyr.

NDLA sine naturfagsider
Jeg har benyttet meg av NDLA sitt digitale læreverk i naturfag helt siden 2010, og synest kombinasjonen av fagartikler, oppgaver, simuleringer, eForelesinger, filmer og forsøk gir elevene mange og varierte innfallsvinkler til fagstoffet.

Ta for eksempel temaet «Nordlys», som har en sentral plass i naturfagsundervisningen gjennom kompetansemålet: «forklare hvordan nordlys oppstår, og gi eksempler på hvordan Norge har vært og er et viktig land i forskningen på dette feltet»

Nordlys over Bergen. Fotograf: Roar Inge Hansen

Hos NDLA finner elevene en rekke artikler de kan lese om temaet (eller de kan klikke der det står «Lytt til tekst» og la NDLA lese artiklene for de):

• Nordlys – innledning
• Nordlysets energikilde
• Hva har forskning lært oss om nordlyset?
• Nordlysets farger
• Oppsummering om nordlys

Men de kan også velge å se en film som forteller om hvordan nordlyset oppstår.

Skjermdump fra nettside hos NDLA, 2/12-17

Sentralt i dannelsen av nordlys står eksitasjonsprosessen i atmosfæren, og her kan elevene velge følgende simulering om absorpsjon og emisjon. Eventuelt denne om elektronsprang – emisjon.

Og skulle elevene foretrekke gode gamle øvingsoppgaver om temaet, finner de det også:

• Hør deg selv – nordlys
• Øvingsoppgaver – nordlys

I tillegg finner man en rekke lenker til andre nettsteder med relevant innhold:

• Vitenobjekt: Nordlys
• Vitenobjekt: Nordlysforskning
• Vitenobjekt: Hvordan oppstår nordlys
• Vitenobjekt: Nordlysets farger

Skjermdump fra vitenobjekt tilhørende Naturfagssenteret, 2/12-17

NDLA sine R1-matematikk sider
Som nevnt over bruker jeg også NDLA i R1 matematikk,  og det er spesielt to momenter både elevene og vi lærere setter stor pris på:

• I tillegg til teori i form av tekst, er det nå laget en rekke undervisningsvideoer om ulike tema som gjør at elevene f.eks kan se forklaringer av rasjonale likninger så mange ganger de ønsker
• NDLA tilbyr videre utførlige løsningsforslag til de mange oppgavene de har laget

Skjermdump fra R1-nettside hos NDLA, 2/12-17

Konklusjon
Gjennom NDLA har elevene gratis tilgang til alt de måtte ønske av fagstoff. I tillegg tilbyr NDLA en rekke tjenester som blant annet samskriving elever imellom. Som lærer er jeg derfor svært takknemlig for at NDLA eksisterer som det gjør i dag.

Jeg er klar over at ikke alle deler mitt positive syn på NDLA. Blant annet er det noen som mener at NDLA er en trussel mot mangfoldet av læremidler og at vi lærere fratas muligheten til å velge læremidler fritt. Jeg er uenig i dette, og tenker at lærerkollega Henning Lund reflekterer godt rundt slike problemstillinger i blogginnlegget sitt «Om NDLA, Amalie Skram, en skolebyråd og denslags…«.

Mitt håp er at de problemene som nå rammer NDLA vil bli ordnet opp i, uten at det går på bekostning av selve grunntanken om å tilby åpne digitale læringsressurser for bruk i videregående opplæring. Fra mitt lærerperspektiv er NDLA sine fagsider kun av det gode, og jeg må innrømme at jeg er litt nervøs for hva våre politikere skal finne på i tiden fremover..

Hvis jeg tar meg tid til å stoppe litt opp etter en arbeidsdag for å finne ut om jeg har gjort jobben min som lærer, er det alltid to spørsmål jeg er opptatt av: For det første: Har elevene lært noe? Akkurat det er helt sentralt, skal skoledagen kunne kalles en suksess, må det skje læring. Men like viktig er det at ungdommene har det bra. Så det andre spørsmålet jeg stiller er som følger: Har alle elevene mine gått hjem fra skolen med en god følelse i magen denne dagen?

Det siste er dessverre ikke alltid tilfelle. For som kjent kan hverdagen til ungdommene våre romme et spenn av følelser. Alt fra stormende lykke til bunnløs fortvilelse. Forelskelse og kjærlighet. Depresjon og psykiske problemer. Karakterpress. Mobbing. Spiseforstyrrelser. Take your pick!

Som lærer kan vi selvsagt ikke «reparere» alle disse problemene som ungdommene sliter med. Men de trenger at vi ser de! Spesielt den gruppen elever som nesten aldri forteller oss noen ting, og som konstant bærer på en maske som forteller at livet er strålende og fantastisk.

Noen av mine sterkeste øyeblikk som lærer har vært når en tilsynelatende selvsikker og glad elev tar av seg masken og forteller hvordan han eller hun egentlig har det. Da har jeg blitt fortalt historier som gjør at jeg plutselig forstår veldig godt hvorfor eleven var borte fra skolen hele forrige uke. Og da blir lærergjerningen langt mer viktig enn bare å få ungdommene til å forstå Newtons 3 lover. Som lærere skal vi bistå ungdommene til å bli klar for «den store verden», og sånn sett burde skolens trygge og omsorgsfulle rammer være den perfekte læringsarena for alle typer elever. Både for de som har det trygt og godt og de som sliter.

Men det kan det bli en slutt på nå. Til høsten innfører Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen en nasjonal fraværsgrense på ti prosent. Denne innebærer at elever som har mer enn ti prosent fravær i et fag ikke får standpunktkarakter i faget. Til Aftenposten begrunner Røe Isaksen hvorfor vi trenger en slik nasjonal fraværsgrense: «Det å stille krav til elevene er å bry seg om elevene. Det er valgfritt å begynne på videregående skole, men når man har valgt å gå på videregående skole er det ikke valgfritt om man møter opp til undervisningen«.

Photo: Wikimedia Commons (Imager23)

Logikken til Kunnskapsministeren fremstår i utgangspunktet besnærende. Attest fra lege ved sykdom vil være gyldig fravær, noe som gjør at den nye fraværsgrensen i hovedsak handler om å ansvarliggjøre elever som kjenner på fristelsen til å skulke en gang iblant.

Men leder i Elevorganisasjonen, Kristoffer Hansen, er kritisk: «Problemet er at en fraværsgrense tar utgangspunkt i at alle elever som ikke møter på skolen er skulkere, mens realiteten er at det er mange årsaker til at elever ikke møter på skolen. Det kan være turbulente forhold på hjemmebane, psykiske vansker eller mobbing. Ikke alle årsaker til fravær er like lett å dokumentere, og det regnes dermed ikke som gyldig fravær«.

Jeg deler Hansen sine bekymringer, og frykter at de nye fraværsreglene vil gjøre ubotelig skade på den elevgruppen som kanskje trenger skolen mest: Nemlig de elevene som har det vanskelig, og som samtidig ikke har lett for å betro seg til verken helsetjeneste eller oss lærere. Iallefall ikke med det aller første. Noen ungdommer trenger lang tid på seg før de er klar til å fortelle at faren er alkoholiker og at de noen ganger kommer for sent til skolen fordi de har måttet gjemme vekk tomflaskene sånn at ingen merker  noe. Livene til slike ungdommer blir ikke enklere hvis vi kaster dem ut fra skolefelleskapet fordi fraværet har passert 10 % uten at de har maktet å oppdrive gyldig dokumentasjon.

I skolens egen formålsparagraf kan vi lese følgende (utdrag fra $1-1): «Elevane (…) skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong«.

Jeg skulle ønske denne type mål kunne være i fokus, fremfor en ødeleggende fraværsgrense som ikke vil gavne skolen i det hele tatt. Jeg sier nei til nasjonal fraværsgrense!

Siden oppstarten av Nordahl Grieg videregående høsten 2010, har jeg hatt gleden av å arbeide på en fantastisk skole som er både nytenkende, kreativ, og dristig – og som samtidig viser svært stor tillit til sine ansatte. Hovedæren for dette vil jeg gi vår kjære rektor Lin Marie Holvik, som i mine øyne er den fødte leder.

Hun er visjonær og fremtidsrettet på vegne av organisasjonen, og alltid 120 % oppmuntrende og støttende når vi lærere søker nye måter å utøve god læring på. Takket være hennes forbilledlige måte å lede Nordahl Grieg vgs på, har det skjedd utrolig mye spennende ved skolen i løpet av disse 5-6 årene vi har vært i drift. Her er lenker til noen få av de utallige nyhetsartiklene som viser spennvidden i aktiviteten ved NGV:

• «Her velger 59 % av elevene realfag» (Dagens Næringsliv, 7. mai 2011)
• «Portal2 inn i fysikktimene» (Pressfire, 29. okt 2012)
• «Brukar zombiar for å lære elevane etikk» (NRK, 16. jan 2014)
• «Innovasjonspris til Nordahl Grieg videregående skole» (HFK, 25. nov 2014)
• «TV2 søkte seg til Nordahl Grieg» (Fanaposten, 5. aug 2015)
• «Her tar ministeren selfie med skolens rydderobot» (Fanaposten, 27 nov 2015)

Men i dag kom dessverre en beskjed som ingen av oss ønsket å få. Lin Marie Holvik takker av som rektor ved Nordahl Grieg vgs og blir ny sjef ved Årstad vgs. På sin egen fb-side skriver hun bl.a. «Jeg er enormt takknemlig for de årene jeg har hatt på Nordahl Grieg vgs». Undertegnede vil gjerne sende den setningen tilbake – vi er mange som er utrolig takknemlige for de årene vi har hatt gleden av å ha deg som rektor, Lin!

Ett av mange høydepunkt ved NGV; da Lin Marie Holvik i 2012 gir ordet til Mads Gilbert som åpner skolens årlige Framtidskonferanse.

Mens jeg og mange andre ved NGV venter i spenning på hvem som skal «hoppe etter Wirkola» og ta over ledelsen ved Nordahl Grieg vgs, er det uansett på sin plass å ønske Lin Marie Holvik hjertelig til lykke med nye spennende utfordringer ved Årstad vgs. DEN skolen har trukket vinnerloddet – det er sikkert!

Lin – du vil bli savnet!

Siden høsten 2010 og oppstarten av Nordahl Grieg videregående skole, har jeg hatt gleden av å  kombinere lærerrollen med deltidsstillinger ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, Universitetet i Bergen og VilVite. Dette har vært en særdeles lærerik og spennende tid for meg, og en STOR TAKK må rettes de som gjorde dette mulig, nemlig (tidl.) fakultetsdirektør Bjørn Åge Tømmerås (UiB), adm. dir Svein Anders Dahl og Leder formidling og utstilling Wenche Fivelsdal (VilVite), og rektor Lin Marie Holvik (Nordahl Grieg vgs).

NB: Siden mars 2013 har jeg også arbeidet i en deltidsstilling ved Birkelandsenteret for romforskning, ett av UiBs nye Senter for fremragende forskning. Men den jobben er ikke en del av den tredelte arbeidsfordelingen som skisseres i dette blogginnlegget.

Bakgrunnen for det tette samarbeidet mellom UiB, VilVite og Nordahl Grieg vgs (NGV) har handlet om et felles ønske i å skape interesse og nysgjerrighet for realfagene, og en rekordhøy søkning årlig på rundt 60 % til disse fagene ved NGV tyder på at vi har lykkes ganske godt.

Allerede en måned inn i samarbeidet vårt, i september 2010, fikk vi en første forsmak på hvor bra det kan bli når folk drar i samme retning: Da stod VilVite vertskap for et klimatoppmøte med 100 Nordahl Grieg elever som gjennom rollespill skulle representere ulike land og organisasjoner og gjennomføre klimaforhandlinger slik det gjøres i den virkelige verden. Til å innlede klimaforhandlingene hadde vi besøk av professor Tore Furevik, nå direktør ved Bjerknessenteret for klimaforskning, som gav elevene siste status fra klimaforskningen.

                   
Nordahl Grieg elever på klimatoppmøte. (Bjørn Erik Larsen)         Tore Furevik. (Frank Cleveland)

Siden den gangen har mer enn 100 forskere ved UiB gjestet Nordahl Grieg vgs:

Slike besøk kan gi elevene både inspirasjon og kunnskap, noe som kom tydelig til syne den gangen marinbiolog Gisle Karlsen Sverdrup fra VilVite holdt foredrag for naturfagselevene våre:

«Hei! Jeg synest presentasjonen var kjempebra, gode eksempler og fantastiske bilder. Jeg fikk lyst til å bli marinbiolog med en eneste gang. Utrolig fin film på slutten, med fantastisk musikk. En opplevelse!»

«Han engasjerte publikum og fikk oss til å bli interessert. De fantastiske bildene dannet et flott utgangspunkt for presentasjonen, og jeg hørte flere ganger at folk var imponert over dem. Det at han hadde tatt bildene selv, og hadde såpass mange gode erfaringer og historier å fortelle, gjorde at vi gikk derfra med masse ny kunnskap«.

Elevene ved Nordahl Grieg vgs har også benyttet seg flittig av VilVites mange flotte undervisningstilbud de siste årene. På bildene under koser de seg i utstillingen:

Det har vært mange gode og lærerike opplevelser sammen med UiB og VilVite for Nordahl Grieg elevene de siste 5 årene. Men som kjent kan det ikke alltid gå helt perfekt… Bildet nedenfor er fra den berømmelige solformørkelsen 20. mars 2015, hvor vi tok med oss 100 fysikkelever til VilVite for å oppleve naturfenomenet i Nygårdsparken sammen med forskere fra Birkelandsenteret for romforskning. Som dere ser var dessverre ikke værgudene i godlune denne dagen, selv om vi hadde bestilt skyfri himmel ;)

Elever ved Nordahl Grieg vgs har utvilsomt hatt stort faglig utbytte gjennom skolens tette samarbeid med UiB og VilVite. Men de har også bidratt tilbake i form av en rekke foredrag på konferanser hvor de har synliggjort hvordan ungdommer lærer i dagens skole. For universiteter og høyskoler innen høyere utdanning bør det være av stor interesse å kjenne til hva som foregår av undervisningsmetoder og læringsveier i den videregående skolen, sånn at man er best mulig forberedt på hvilke forventninger fremtidens studenter vil komme med. UiB har (heldigvis) vist stor interesse for dette, og arrangert flere konferanser de siste årene med fokus på «moderne undervisning».

Her ser vi VG2 elevene Isabel (i midten; rosa) og Stine (nesten gjemt, nr 2 fra høyre) som har tiltrukket seg stor oppmerksomhet fra en rekke tilhørere etter sitt flotte foredrag på MNT-konferansen 2015.

Det har vært et privilegium å få arbeide i denne tredelte stillingen ved Nordahl Grieg vgs, VilVite og UiB disse 5 årene. På mange måter tenker jeg at jeg gjerne skulle fortsatt i 50 år til. Men alt har som kjent sin tid, og jeg kjenner nå at tiden er kommet for å dyrke lærerrollen. Så fra og med kommende skoleår vil jeg jobbe 100 % ved Nordahl Grieg vgs. I tillegg vil jeg fortsette i en deltidsstilling ved Birkelandsenteret ved romforskning, hvor jeg har fungert som leder av formidlingsgruppen siden oppstarten i 2013.

For meg personlig føles det selvsagt vemodig å si yrkesmessig farvel til VilVite og Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved UiB, to fantastiske miljøer for læring og forskning. Men for institusjonene er det heldigvis ikke noe farvel. Etter 5 år med tett og nært samarbeid, skulle alt ligge tilrette for at Nordahl Grieg vgs, VilVite og UiB også i fortsettelsen vil gjøre bruk av hverandres kompetanse til beste for realfagene og samfunnet forøvrig.

Ambisjonene mine er uansett å holde oppe en tett kontakt med verden utenfor skolen i tiden fremover, ikke minst gjennom Nordahl Grieg vgs sin nye satsing på en grønn innovasjonslinje. Dette kan dere lese mer om i bloggen «Ubygde Kraftverk«. Kort fortalt handler dette om å gjennomføre prosjektbasert undervisning hvor realfagselever (Fysikk + IT) samarbeider tett med økonomielever (EBU + Markedsføring og ledelse), og hvor ungdommene har et felles møtepunkt i faget Teknologi og forskningslære. Gjennom skoleåret skal elevene bruke kunnskapen fra de ulike fagene til å komme opp med ulike produkter. Disse vil forhåpentligvis i noen tilfeller være så bra, lønnsomme og ikke minst miljøvennlige at elevene kan selge det gjennom sin egen bedrift. For det såkalte grønne skiftet som alle snakker om i dag skal være en ledestjerne for oss, og som dere ser av elevplakatene under er ungdommene motiverte til å gjøre en forskjell. Jeg gleder meg til nytt skoleår og nye utfordringer :)

Som realfagslærer ved Nordahl Grieg videregående skole har jeg flere ganger kjent på stoltheten over hvor flinke ungdommene våre er. Senest på MNT-2015 konferansen som ble arrangert her i Bergen, hvor realfagselevene Isabel og Stine fortalte representanter for høyere utdanning i Norge om sin skoledag i videregående og hvilke forventninger de har for fremtidens studier. Som bildet under viser, var det rift om å få snakke med de to elevene våre i pausen etter innlegget deres.

Men det er ikke bare realfagselevene våre som gjør meg særdeles optimistisk for fremtiden. Ved Nordahl Grieg vgs har vi flere programfag utover studiespesialiserende, og i dette blogginnlegget vil jeg rette fokus på det unike mediehuset NGVmedia som er blitt skapt på skolen vår. Det har seg nemlig slik at elever som utdanner seg ved linjen «medier og kommunikasjon» får en reell anledning til å jobbe som journalister gjennom arbeid for skolens eget mediehus NGVmedia. Hver gang det skjer interessante hendelser, som for eksempel den årlige Framtidskonferansen, er NGVmedia på plass og dekker hendelsene mens de samtidig evner å ha et kritisk blikk på alt som skjer. Nettopp dette fokuset på å være kritiske er hva som gjør NGVmedia så bra! For det er jo gjennom kritisk journalistikk at man skaper troverdighet. Et godt bilde på hvordan NGVmedia fungerer kom godt til uttrykk en knapp uke før Framtidskonferansen 2015 i februar dette året. Artikkelen het «Framtidsgreier» og handlet om at ingen førsteklassinger ved skolen vet hva Framtidskonferansen går ut på. Med andre ord: Et solid spark på leggen til oss lærere fra kritiske MK-elever. En av headlinerne i artikkelen sier det rett ut:»Dårlig kommunikasjon fra lærerne«. Jeg tenker selv at dette er veldig bra! Elevene kjenner seg trygge nok til å utøve god journalistikk i praksis, og de lar seg ikke lokke til å juble hemningsløst over denne Framtidskonferansen (selv om vi er mange lærere som gjør det).

Finnes det egentlig noen lignende mediehus drevet av ungdommer på denne måten? Jeg kjenner ikke til noe slikt, og må benytte anledningen til å skryte uhemmet av avdelingsleder Astrid Aas og lektor Joachim Laberg ved NGV (+alle andre som har bidratt) for å skape dette unike mediehuset.

Jeg tenker at denne type aktivitet som elevene ved NGVmedia bedriver er gull verdt for utdanningen deres. For gjennom å ha sitt eget mediehus kjenner de på både publiseringspresset, og samtidig viktigheten av å være kritisk og ikke minst at de må dele av kompetansen sin til alle som vil lese.

Fredag den 20. mars var det duket for en sjelden astronomisk begivenhet i Norge – solformørkelse! Vi var 100 fysikkelever og 4 fysikklærere samlet i Nygårdsparken denne formiddagen, bare for å konstatere at det som månen og solen drev på med ble holdt på god avstand av Bergens mektige skyer. Men selv om det var skuffende lite solformørkelse, ble jeg både imponert og glad da jeg noen timer senere kunne konstatere at NGVmedia hadde nyhetssaken om solformørkelsen klar. MK-elevene leverer. Gang på gang! (Måtte se solformørkelsen på TV)

Som nyhetsjunkie har jeg lenge kjent på abstinensene hvis jeg mister Nrk’s politiske kvarter kl 0745 om morgenen, eller evigunge Her og nå om ettermidagen og det (nesten) alltid like strålende Dagsnytt 18. TV2 nyhetskanalen er selvsagt et must for å få nyheter, i likhet med obligatorisk abonnement på Bergens Tidende. OG: Gjennom sitt strålende journalistiske arbeid de siste årene er nå NGVmedia i ferd med å inngå i de nettsidene jeg føler jeg bare MÅ sjekke hver dag,

Innledningsvis i dette blogginnlegget skriver jeg at jeg kjenner på en stolthet når våre realfagselever Isabel og Stine leverer slike strålende innlegg på konferanse med representanter fra høyere utdanning i salen. Den samme stoltheten kjennes når jeg innser at skolen min har et slikt fabelaktig mediehus som NGVmedia.

Konklusjon: FOR EN SKOLE vi er i ferd med å skape på Nordahl Grieg vgs! :)

Begrepet «bærekraftig utvikling» slo for alvor gjennom på 80-tallet i forbindelse med FN-rapporten «Vår felles framtid» (ledet av Norges tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland). Kort fortalt handler «bærekraftig utvikling» om at «alle skal få dekket sine grunnleggende behov uten å ødelegge framtidige generasjoners mulighet for å dekke sine behov» (NDLA)

I 2014 er «bærekraftig utvikling» mer aktuelt enn noen gang tidligere. Befolkningsveksten er stadig stigende, og det forventes at antall mennesker vil overstige 9 milliarder i 2050. Videre opplever vi (heldigvis) at stadig flere mennesker kommer ut av ekstrem fattigdom (mye takket være en enorm vekst i Kina og Sørøst-Asia). Kombinert med den enorme forbrukskulturen i vesten og de globale klimaendringene, er konklusjonen uomtvistelig klar: Dagens samfunn er ikke bærekraftig.

Spørsmålet vi må stille oss er derfor: Hva kan vi gjøre for å skape et bærekraftig samfunn for fremtiden?

Det sier seg selv at å kunne besvare et slikt spørsmål til fulle i en enkel bloggpost ikke er mulig. Så i dette innlegget vil jeg konsentrere meg om et perspektiv som jeg tenker vi alle kan enes om vil være en sentral del av løsningen – nemlig menneskene selv! Hvem er disse kvinnene og mennene, jentene og guttene, som i 2050 skal kunne være i stand til å få «dekket sine grunnleggende behov uten å ødelegge framtidige generasjoners mulighet for å dekke sine behov»? Hvilke kvaliteter besitter de?

For å oppnå bærekraftig utvikling på en klode hvor befolkningen hele tiden øker og flere mennesker kommer ut av fattigdom, trengs de kreative løsningene. De gode ideene. Vi trenger mennesker som evner problemløsning.

Videre må menneskene kunne samarbeide til beste for fellesskapet. Lager vi et samfunn som kun premierer enkeltgrupper/enkeltmennesker, vil de som faller utenfra kunne utgjøre en fare for den bærekraftige utviklingen.

Og til å få verden på rett kurs trengs visjonære ledere som evner å tenke langsiktig.

Men hvis dette er sentrale kvaliteter for fremtidssamfunnet, hva da med utdanningssystemet vårt? Vil det kunne bestå i sin nåværende form?

Hvilke kvaliteter vektlegges egentlig i dagens skole?

Som lærer i den videregående skolen tenker jeg ofte at jeg har «verdens beste jobb». Det føles utrolig meningsfylt å bistå ungdommene til å skaffe seg kunnskap og bli «gagns menneske». Men samtidig kjenner jeg ofte på en stor frustrasjon i hvordan skolen er organisert med sine utallige kompetansemål og eksamenshysteri. Jeg opplever en hverdag hvor konkurranse råder, og der det gjelder å kunne reprodusere kunnskap. På grunn av de mange kompetansemålene er det videre omtrent umulig for oss lærere å ta et dypdykk med elevene ned i et spennende emne. I naturfag har vi eksempelvis et kompetansemål som lyder: «forklare hvordan nordlys oppstår, og gi eksempler på hvordan Norge har vært og er et viktig land i forskningen på dette feltet». Her kunne det vært svært fristende å lære elevene mer om hvordan jorden er koblet til vårt nære verdensrom, da dette er et tema jeg har doktorgrad i og kjenner særdeles bra. Jeg jobber også i en deltidsstilling ved Birkelandsenteret for romforskning, og har derfor nær kontakt med noen av de ledende romforskerne i fagmiljøet. Men hvis jeg bruker for mye tid på dette temaet, vil det gå på bekostning på de 30 andre kompetansemålene i faget. Så hele skoleåret er en «kamp» for å komme gjennom alt stoffet. Og det MÅ vi greie, for på slutten av året er det tid for eksamen. Da gjelder det å vise at man kan reprodusere årets innlærte kunnskap. Noen elever lykkes og vinner kampen om høyere utdanning og de mest attraktive jobbene. Andre elever når ikke opp, hva skjer med disse?

Mellom skolene er det også hele tiden konkurranse i form av nasjonale prøver. Her gjelder det å gjøre det bra, og hvis ikke er det bare å ha «tungen beint i munnen» og bruke noen ekstra uker på å repetere enda bedre neste år på relevante oppgaver for nasjonale prøver.

Konklusjon: Dagens system er preget av konkurranse og målstyring, hvor det skapes vinnere og tapere. Å kunne reprodusere kunnskap er det salige, mens verdier som kreativitet og gode ideer ikke har de samme vekstvilkårene.

Jeg tror det er på høy tid at vi spør oss om dagens skolesystem virkelig er veien å gå for å skape et bærekraftig samfunn i fremtiden.

Trenger vi egentlig eksamen?

Trenger vi å ha 31 kompetansemål i naturfag?

Trenger vi karakterer i alle fag?

Trenger vi nasjonale prøver?

Trenger vi … («fyll ut selv» i hodet ditt…)

Hvis svaret er nei på disse spørsmålene, hva er da alternativet?

Foreløpig har jeg ikke noe klart svar. Men jeg ser frem til å dypdykke ned i slike problemstillinger i tiden fremover. Nordahl Grieg vgs har nemlig startet opp et svært spennende prosjekt med DNV-GL og Xynteo, der hensikten er å finne ut hvordan fremtidens samfunn kan bli bærekraftig. Som skole er vårt fokus å se på bærekraft i et utdanningsperspektiv, og vi er en rekke elever og lærere ved Nordahl Grieg vgs som har begynt å diskutere hva som må gjøres.

I lys av arbeidet vårt, skulle jeg ønske at Norge var bekjent med visjonære politiske ledere som kunne tenke de store tankene sammen med oss. Men noen raske google-søk forteller at følgende saker har vært prioritert av vår kunnskapsminister den siste tiden:

• Strenge-Torbjørn ber lærerne låse dører og inndra mobiler
• Røe Isaksen skal gi studentene nasjonale prøver
• Innfører underveisvurdering og fraværstak neste år

Det siste utspillet kom i dag, da det bl.a. var snakk om at underveisprøver skulle telle mye mer. Med andre ord: Enda mer konkurranse. Enda mer egoisme. Enda mer målstyring.

Det er lett å kunne bli motløs av mindre. Men det er da det gjelder å hente krefter og inspirasjon fra gode og oppbyggende omgivelser. Som f.eks å lese om igjen for n’te gang min kjære rektor Lin M. Holvik sin kronikk «Det er den draumen». Det er lesestoff som gir krefter i hverdagen!

For 2 dager siden hadde jeg gleden av å delta på et særdeles inspirerende møte om fremtidssamfunnet med våre samarbeidspartnere fra DNV-GL og Xynteo. Kan love at det var svært engasjerende å høre Ombudsmann og Senior Vice President Svein Mollekleiv ved DNV-GL (samt president i Norges Røde Kors) tenke høyt om fremtidens bærekraftige samfunn. Mens jeg lot meg begeistre av ordene til Mollekleiv, slo det meg: Tenk om våre politiske ledere i regjering og storting kunne vist samme evne til langsiktig og visjonær tankegang?

I dagens skole-Norge er bruken av digitale verktøy en kilde til mye diskusjon. Noen lærere og skoleledere elsker alt det digitale mens andre forherliger det gode gamle klasserommet med kun tavle og kritt. Selv er jeg takknemlig for å være på en moderne skole, Nordahl Grieg vgs, der man jobber aktivt for å integrere nye digitale verktøy i undervisningen. I skolens utviklingsplan kan man lese følgende: «Vi skal ha vekt på det sosiokulturelle perspektivet i forhold til bruk av digital teknologi, slik at arenaer for samarbeid på nettet er vesentlige i elevens læring.»

Men selv om undertegnede og mange andre som meg tenker at det er selvsagt å integrere teknologien i elevenes skolehverdag, finnes det som nevnt folk med et mer tradisjonelt og konservativt syn. En av stedene hvor slike synspunkter kommer til orde er på twitter, og denne helgen kunne vi lese at amerikaneren Clay Shirky, som underviser om sosiale medier ved New York University, hadde erkjent at han måtte be studentene «put their laptops away«.

Ja, jeg må innrømme det. Dette var pussig å høre. En foreleser i sosiale medier som ønsker studentene sine tilbake til fortiden? Men etter å ha lest artikkelen til Clay Shirky nærmere, tror jeg at jeg forstår han bedre. Shirky skriver nemlig følgende:

«The level of distraction in my classes seemed to grow, even though it was the same professor and largely the same set of topics, taught to a group of students selected using roughly the same criteria every year. The change seemed to correlate more with the rising ubiquity and utility of the devices themselves, rather than any change in me, the students, or the rest of the classroom encounter».

Smak på avslutningen her: «…rather than any change in me…». Slik jeg oppfatter Shirky, opprettholdes tradisjonell undervisning mens sosiale medier inntar klasserommet. Ikke overraskende at dette fører til mye støy i klasserommet.

Men: Det Shirky og motstandere av det digitale bør ta inn over seg, er at de nye verktøyene vi har fått tilgjengelige ENDRER skolehverdagen vår. Å være lærer i 2014 er noe annet enn å være lærer i 2004.

Å bruke digitale verktøy i undervisningen handler om å tilrettelegge for omvendt undervisning, der elevene kan lære teori i undervisningsvideoer før de ankommer skolebygget. Det handler ikke om å øke seertallene for «The Fox» til 600 millioner visninger.

Å bruke digitale verktøy i undervisningen handler om å diskutere fysikkoppgaver i den lukkede FY1-gruppen på facebook. Det handler ikke om å chatte med 7 fb-venner når lærer gjennomgår Newtons lover.

Å  bruke digitale verktøy i undervisningen handler om å bruke Portal2 til å forstå rekkevidden av fysikkens lover. Det handler ikke om å knuse og ødelegge flest mulige vegger når man deltar i spillet.

Å bruke digitale verktøy handler om å samskrive i google-dokumenter med andre elever til å besvare prosjektoppgaven. Det handler ikke om å bruke skoletiden til å føre dagboknotater.

Jeg ønsker velkommen alle kritiske røster som er skeptisk til de endringene som skjer i skole-Norge i dag. Men skal jeg kunne ta den godeste Clay Shirky på alvor, må han i mye større grad konkretisere hva som er problemet. Enn så lenge tenker jeg at Shirkys problem er at han ikke evner å utnytte potensialet som den digitale teknologien gir oss.

Kjære Per Kristian Sundnes og KS. Nok er nok. Dere fortsetter å gjenta at lærerne sier «nei til en avtale som legger til rette for å utvikle en kollektiv samarbeidskultur i skolen«. Men når skole-Norge forkaster forhandlingsresultatet i en historisk uravstemning, forventer vi at dere evner realitetsorientering. Jeg har tidligere blogget om KS sine krav og endt opp med følgende enkle konklusjon: «…KS sitt fokus er først og fremst økonomi. De ønsker å spare penger«. Så dessverre KS, vi har ikke tillit til at dere ønsker det beste for skolen. Forresten, hva menes egentlig med «kollektiv samarbeidskultur» ?

Kjære Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen: Nok er nok.Vi forstår at det kan være problematisk å blande seg inn i en konflikt i norsk arbeidsliv. Men husk at du representerer et parti som gang på gang har snakket om hvor viktig læreren er. For snart ett år siden skrev din partileder og statsminister et blogginnlegg med tittelen: «Høyre er forelsket i læreren«. Når skal dere ta mot til dere og invitere oss på date?

Kjære lærerkolleger: Gratulerer med den massive mobiliseringen vi nå ser. I dag  (27/06) har vi kunnet lese i Klassekampen at lærerne får støtte av folket  og overalt i sosiale medier diskuteres og debatteres saken vår. Strålende! Riktignok gjør NRK Dagsrevyen sitt beste for å skape splid (kveldens innslag om barnehagelærerne var rikskringskasteren på sitt verste). Men slikt må vi uansett tåle. Så lenge vi kan argumentere saklig for vår sak, vil fornuften seire. Det kanskje beste innlegget jeg har lest i media så langt er Aftenposten-redaktør Per Anders Madsen sin kommentar om «Tillitskrise i Skole-Norge«.

Mitt håp nå er at våre folkevalgte politikere etterhvert snakker sammen «på bakrommet» og får KS til å komme lærerorganisasjonene i møte.

I mellomtiden gjelder det at vi fortsetter kampen, og jeg registrerer at mange (naturlig nok) tar utgangspunkt i debatten rundt arbeidstid. Men selv ønsker jeg å begynne å se nærmere på hvordan fremtidens skole bør se ut. For det er jo nettopp virkeligheten på skolen som definerer lærerrollen. Og at skolen og samfunnet er i stadig endring kjenner vi alle til. Denne endringen har igrunnen vært ganske så formidabel de siste tiårene. Jeg minnes min tid som vgs-elev på 90-tallet: Da het undervisningsverktøyene tavle, kritt og papir. Men siden den gangen har internett revolusjonert skolen: Elever (og lærere) samskriver i google-dokumenter, det diskuteres i faggrupper på facebook, dataspill brukes i undervisningen, matematikkoppgaver gjennomføres på datamaskinen og undervisningsvideoer legges ut på youtube. Skolehverdagen har forandret seg stort de siste 20 årene fra den gangen jeg selv var elev. Hva vil de neste 20 årene bringe mon tro?

Til å skape fremtidens skole er det fristende å spørre seg hvordan skolen ville sett ut om vi hadde funnet den opp i dag? Ville skolen fremdeles hatt elever inndelt i klasser etter årstrinn? Ville kunnskapen ha blitt inndelt i fag som norsk, matematikk, fysikk og samfunnsfag? Ville kompetansemål eksistert? Hva med karakterer? Eksamen? Vurderingskriterier?

Jeg må ærlig erkjenne at det føles vanskelig å tenke på skolen «frigjort» fra disse begrepene og rammene vi alle kjenner så godt. Jeg har heller ikke gjort meg opp noen endelig mening av hvordan jeg tenker fremtidens skole vil se ut. Men slik jeg ser det, handler det nå om at vi alle bruker tid på å reflektere og diskutere veien videre. Gjennom å dele våre tanker og synspunkter, kan vi sammen skape det politikerne i sine festtaler kaller «Verdens beste skole». Ironisk nok er dog ingen politikere, med hederlige unntak av Audun Lysbakken og Trine Skei Grande, i stand til å delta i dagens opphetede debatt. Men før ethvert valg er ordene mange og fagre.

Nok om det. Fokus på veien videre. Her kommer mitt første (av forhåpentligvis mange) innlegg om hvordan vi kan skape fremtidens skole. Innholdet i dette innlegget er todelt:

• La elever utføre forskningsprosjekt parallelt med ordinær undervisning
• Utnytte lærerens spisskompetanse

Som lærer i den videregående skolen møter jeg hver dag på flotte ungdommer som er klar til å erobre verden. Noen er selvsikre, glade og entusiastiske. Andre kan være mer forsiktige og beskjedne. Enkelte bærer på tunge og triste skjebner, mens det er de som kun ser optimistisk og lyst på livet. Men en ting har alle ungdommene felles: De har sine tanker om fremtiden! Noen ønsker å løse verdens klimaproblemer. Andre er opptatt av fordelingspolitikk eller Midtøsten-konflikten. Det finnes de som tenker mest på menneskers personlige helse og spørsmål knyttet til ernæring. Mye bra engasjement med andre ord. Potensialet for læring er stort! Men utnytter vi dette potensialet godt nok?

I dag fungerer den videregående skolen slik at elevene skal lære seg x antall kompetansemål i de ulike fagene. Altså: Det er bestemt på forhånd hva som er viktig kunnskap. Men er dette riktig prosedyre i en verden som hele tiden endrer seg? Gjennom internett er vi alle kun et googlesøk unna kunnskapen vi ønsker oss. Så i fremtiden er det ikke det å kunne huske mye fakta som nødvendigvis er mest verdifullt for en bedrift. Derimot vil mennesker som klarer å orientere seg i jungelen av informasjon kunne vise seg svært nyttige.

Hva om elevene fikk starte med hvert sitt forskningsprosjekt når de begynte på videregående? Et prosjekt som tar utgangspunkt i hva den enkelte elev er opptatt av og interessert i å studere nærmere. Og så kunne de kontinuerlig jobbe og bygge videre på dette prosjektet mens de parallelt skaffet seg grunnleggende kunnskap i de ulike fagene gjennom den ordinære undervisningen. Ta for eksempel en elev som er opptatt av å kunne utnytte thorium som energikilde. Innen naturfag vil eleven kunne få arbeide med fagstoff knyttet til denne teknologien, mens han i samfunnsfag vil få nærmere belyst problematikken rundt bruk av kjernekraft i ulike land. Hvorfor er det for eksempel slik at Sverige har kjernekraft mens Norge sier tvert nei? Gjennom arbeidet med prosjektet sitt vil det være naturlig for denne eleven å kontakte fagpersoner som arbeider med thorium, som eksempelvis Egil Lillestøl (NRK 2011: «Bør Norge satse på thoriumkraft?«). Andre interessante miljøer vil være thoriumutvalget som ble satt ned av tidligere statsråd Åslaug Haga og som i 2008 konkluderte at Norge ikke er klar for å utnytte thorium (Teknisk ukeblad: «Nå er thoriumdebatten død«), og ikke minst representanter for dagens regjering som ønsker å se på mulighetene for at vi skal kunne utnytte thorium i fremtiden.

I språkfag som engelsk eller tysk kan eleven øve på å bli kjent med nødvendig terminologi knyttet til thorium, samt utfordres til å presentere fagstoffet på fremmedspråk.

Etterhvert gjelder det så å utvide konseptet slik at elever som arbeider med tilstøtende prosjekter finner felles møteplasser og kan begynne å samarbeide og dele av kunnskap og erfaringer.

Slike forskningsprosjekt som pågår kontinuerlig vil kunne synliggjøre for elevene betydningen av den daglige kunnskapen de skaffer seg. Kanskje dette vil gi ekstra motivasjon i skolehverdagen? I tillegg er arbeidet tverrfaglig, og samarbeidsevnen er av avgjørende betydning for å utvikle prosjektet videre.

Ja, jeg vet det er mange problemstillinger knyttet til dette forslaget. For eksempel:

• Skal hver elev ha sin egen veileder blant lærerne?
• Hvor stor del av tiden skal gå med til dette?
• Skal arbeidet vurderes?
• Skal elever kunne bytte prosjekter underveis?

Jeg må innrømme at jeg per i dag ikke har noen svar på disse spørsmålene. Men jeg tenker at det ikke er det viktigste. For øyeblikket gjelder det at vi tør å tenke høyt, og så tror jeg at vi sammen kan finne de gode løsningene. Uansett er jeg overbevist om at det å legge til rette for å gjøre bruk av elevenes egne fremtidsdrømmer er en riktig vei å gå.

På samme måten som slike forskningsprosjekter vil kunne inspirere elever, ønsker jeg videre at vi gjør bedre bruk av den spisskompetansen som lærerne på den enkelte skole besitter.

For å bruke meg selv som eksempel: Jeg har en doktorgrad om nordlys og har flere år bak meg som nordlysforsker. I naturfag finnes det ett kompetansemål som dekker min spisskompetanse: «forklare hvordan nordlys oppstår, og gi eksempler på hvordan Norge har vært og er et viktig land i forskningen på dette feltet«. Siden dette er kun ett av 31 kompetansemål i faget, er det begrenset hvor mye tid jeg kan «tillate meg» å snakke om nordlysrelaterte fenomener i naturfagsundervisningen. Det synest jeg er synd, for det har skjedd en rekke spennende ting på forskningsfronten de siste årene som jeg ville ha ønsket å gi elevene innblikk i. Her er noen lenker som synliggjør dette:

• Norske forskere med nordlys-gjennombrudd
• Norske forskere fant «kosmisk» stråling i tordensky
• De gåtefulle gammaglimtene

Hva om vi kunne tilrettelagt skolehverdagen sånn at den enkelte lærer hadde anledning til å bruke langt mer tid på relevant kunnskap som samsvarer med lærerens spisskompetanse? Det tror jeg ville virket svært motiverende for læreren og tilsvarende lærerikt og givende for elevene.

En praktisk konsekvens av mine forslag er at det må foretas betydelige endringer når det gjelder dette med kompetansemål.

Jeg ser for meg et opplegg hvor det er noen få grunnleggende kompetansemål som er felles for hele skole-Norge. Videre supplerer den enkelte skole med lokale kompetansemål (knyttet til spisskompetansen til skolens faglærere eller evt. skolens fokusområder). Totalt sett vil antall kompetansemål reduseres betydelig i forhold til i dag, slik at det settes av nok tid til elevenes unike forskningsprosjekter.

Sånn. Dette var mitt første spede innspill (av forhåpentligvis mange) på hvordan vi kan skape fremtidens skole. Alle kommentarer mottas med stor takk! Det er gjennom å utveksle tanker og refleksjoner at vi sammen kan skape en best mulig læringsarena.

Merk: Noen undres kanskje over at jeg i dette innlegget snakker om elevprosjekter og lærerens spisskompetanse i en tid da alle andre har fokus på arbeidstid og mistillit. Men som jeg skrev til slutt i mitt forrige blogginnlegg («Skal det stemmes ja eller nei«): «…Nå er det på tide at vi slutter å forsvare oss mot KS sine angrep, og i stedet beveger oss inn på deres banehalvdel. Fra nå av er det opp til oss lærere å male fremtidens skole. Vi må aldri glemme hvilken avgjørende faktor som førte til at vi ble lærer: Kunnskap! La oss bruke denne til å skape en fantastisk skole for fremtiden! KS – can you hear me? Fra nå av er det oss lærere som skal sette skapet på plass og fortelle hvordan ting må gjøres for å bistå undommene våre til å oppleve den gode læringen kunnskapsnasjonen Norge har bruk for. Vi taper kanskje 0-2 eller 0-3 ved dette oppgjøret, men neste gang skal vi seire 7-0!»

For snart en uke siden ble det enighet mellom KS og Utdanningsforbundet om å godta riksmeklerens forslag til ny arbeidstidsavtale for lærere. Siden da har debatten rast på sosiale medier, og mye tyder på at flertallet av medlemmene i Utdanningsforbundet vil si nei når forslaget til ny avtale skal opp til uravstemning (arrangeres i perioden 11/6-18/6).

Av andre organisasjoner har både Norsk Lektorlag og Skolenes Landsforbund valgt å ikke anbefale riksmeklerens skisse, mens Akademikerne har akseptert tilbudet.

* For ordens skyld; undertegnede er medlem av Tekna, som er den største fagforeningen i Akademikerne.

Noen presseklipp fra de siste dagers debatt viser at temperaturen er høy:

• «Jaget etter staus. Jaget etter vind» (Morgenbladet)
• «Lærerne raser på Facebook» (Adressa)
• «Vi jobber tross alt med mennesker» (NRK)
• «Utskjelt lærerleder lurer på hva kritikerne tenker» (Vårt land)
• «Mye står på spill» (Dagens Næringsliv)
• «Lærerne aksjonerer mot ny arbeidstidsavtale» (Dagbladet)

Så hva er det som gjør den nye arbeidstidsavtalen så uheldig for oss lærere?

Det er spesielt ett punkt som har blitt heftig diskutert: Tilstedeværelse på skolen. I den nye avtalen slås det fast at lærerne skal utføre sitt arbeid på skolen 7,5 timer daglig. Dette punktet har provosert svært mange lærere, som har flere argumenter for hvorfor tilstedeværelse på skolen ikke nødvendigvis er av det gode:
– Yrkets egenart: etter en undervisningsøkt er det mange som har behov for å gjøre noe helt annet før man er i stand til å kaste seg over rettebunken. Følgelig er fleksitiden avgjørende for å være en god lærer.
– Mange skoler har utilstrekkelige kontorforhold for godt vurderingsarbeid

Selv føler jeg mest på den iboende mistilliten til min profesjonelle utøvelse av lærergjerningen som kravet om tilstedeværelse impliserer.

Tilstedeværelse – hva menes egentlig med dette ordet?

Da KS presenterte sine tanker om fremtidens skole på sine nettsider for ca 1/2 år siden, kunne vi lese: «Hvis lærernes arbeid i større grad utføres på arbeidsplassen, vil de også kunne være tilgjengelige for kolleger, for foresatte, for PP-tjenesten og andre samarbeidsinstanser og for skoleledelsen…. Lærerne vil også i større grad kunne samarbeide og utveksle undervisningsopplegg, noe som både vil føre til mer effektiv tidsbruk og forbedret kvalitet i undervisningen enn om lærerne sitter hjemme hver for seg».

Personlig tenker jeg at KS ikke evner å ta inn over seg det faktum at vi lærere i 2014 er mer tilstede enn noen gang tidligere. Det lages egne faggrupper på facebook, vi samskriver i google-dokumenter og deler One Note blokker. Når jeg er pålogget internett er jeg kun et tastetrykk unna en samtale med en elev eller en kollega. På Nordahl Grieg vgs hvor jeg arbeider, samarbeides det i stor stil. Vi deler undervisningsopplegg, vi diskuterer læringsstrategier og undervisningsmåter, og vi reflekterer rundt god elevvurdering. Noen ganger gjør vi dette i det samme fysiske rommet på skolen. Andre ganger via mail, skype eller en chatte-tjeneste. Enkelte dager skjer korrespondansen i tidsrommet 08-16. Andre ganger kan det hende at vi diskuterer i reklamepausen under kveldens episode av «24». Mens KS er opptatt av at vi MÅ være i skolebygningen i et gitt tidsrom, er vårt fokus utelukkende kvaliteten på læringsarbeidet.

I dagens sosiale internettverden blir derfor punktet i den nye arbeidstidsavtalen om 7,5 timers daglig tilstedeværelse på skolen nokså meningsløst, noe som kom særdeles godt til uttrykk i går (fredag 30/5). Da skrev nemlig min egen rektor på Nordahl Grieg vgs, Lin M. Holvik, følgende kommentar på facebook (Merk: Jeg har avklart publisering av denne kommentaren med både Holvik og Bakke):

«I dag, fredag 30.5 har min sønn eksamen i matematikk. I går, 29.5 var det helligdag og ingen lærere som satt på sitt kontor. Men hva skjer?

Ann Mari Bakke, en av mange strålende lærere på NGV, gjør seg selv tilgjengelig for elevene hele dagen. Skriver og svarer på FB, organiserer Skype-undervisning når det skrevne ord ikke helt blir forstått. Trøster nervøse elever og roer ned for eksempel min sønn som ikke finner sin pc-lader.

Hadde Ann Mari og andre lærere hatt sine 7.5 timer på kontoret ville hun kanskje ikke logget seg på FB, ville hun kanskje ikke raust delt, trøstet, diskutert eller undervist sine elever når eksamen faller på en dag etter helligdag. Og jeg som rektor måtte bare toet mine hender.

Hvordan gagner en slik avtale eleven? Hvordan gagner det meg som arbeidsgiver? Jeg har et åpent sinn og tenker at vi nok finner gode løsninger på det som vedtas, men akkurat dette sliter jeg litt med logikken i.

Og mammahjertet, ja det heier i alle fall på alle Ann Mariene der ute. Og går hun hjem tidlig en fredag ja så er det vel fortjent!»

Kan det sies bedre? :)

Som mange vet er ikke denne Ann Mari – historien unik. Det finnes mange Ann Mari’er der ute som gjør langt mer enn hva arbeidsgiver kan forvente. Og grunnen er ganske enkel: Vi lærere er genuint opptatt av å få ut det beste av elevene våre.

Men hva skjer med Ann Mari (og andre oppofrende lærere) når vi i fremtiden skal tvinges inn i et rigid regime med 7,5 timer kontortid hver dag? Vil Ann Mari miste gløden? Var dette siste gangen at Ann Mari brukte fridagen sin til å bistå elever?

Utover kravet om tilstedeværelse på skolen, er det verdt å merke seg at den nye avtalen reduserer lønning av vikararbeid. Det har riktignok hersket en del forvirring om hva avtaleteksten faktisk sier, så la meg sitere fra side 43 i avtalen: » Pålegges lærer i hel stilling tilfeldige vikartimer, godtgjøres disse med timelønn for undervisning tillagt 50 %. Dersom undervisningstimen(e) ligger innenfor arbeidstiden på skolen, vil som hovedregel timelønn for ordinært arbeid komme til fratrekk».

En kollega av meg (som har satt seg nærmere inn i tallene) har en noe enklere formulering: De nye bestemmelsene fører til at vi får betalt 76 % av det som var betalingen tidligere. Altså: Det vikararbeidet du tjente 1000 kr på før, vil du nå tjene 760 kr på». 

Konklusjon: Den nye avtalen gir kommunene økonomiske innsparinger på bekostning av oss lærere.

Finnes det noen positive momenter i den nye arbeidstidsavtalen? Ja, det står blant annet at nye lærere vil få noe redusert leseplikt de første to årene. I tillegg legges det opp til at antall planleggingsdager kan økes fra 6 til 10. Jeg antar at en del lærere ikke ser på dette som et gode, men personlig ville jeg ønsket velkommen noen ekstra planleggingsdager i forkant av skolestart i august.

Men konklusjonen blir uansett at den nye arbeidstidsavtalen er dårlig nytt for alle oss som ønsker å skape en god skole.

I lys av en slik konklusjon, regner jeg med at mine kolleger på Nordahl Grieg ønsker en forklaring på følgende melding jeg postet på facebook noen timer etter at avtalen var klar forrige mandag: «Har ikke fått satt meg skikkelig inn i forhandlingsresultatet ennå, men utfra det jeg har lest tenker jeg at det ser ok ut«.

Bakgrunnen for den «lettelsen» jeg umiddelbart følte, var frykten for hva forhandlingene potensielt sett kunne ført til. Som kjent gikk KS knallhardt ut i vinter og angrep både leseplikten og arbeidsårets lengde. Dette har jeg blogget om tidligere i innlegget «Har KS rett?«.

Så mine første tanker etter at forhandlingsresultatet var akseptert av Utdanningsforbundet, var at dette gikk bedre enn fryktet. I stedet for å tape 0-10, endte det 0-2.

Men nå som dagene har forløpt og jeg har fått tenkt nærmere på saken, erkjenner jeg at selve mentaliteten har vært feil hele denne våren. Iallefall hos undertegnede, og tilsynelatende hos forhandlerne til Utdanningsforbundet. For saken er jo den at KS fikk sette premissene for debatten, mens vi andre har måttet forsvare oss som best vi kan. Jeg har hele tiden tenkt at «KS må IKKE få gjennomført disse vannvittige ideene sine»! Det jeg istedet burde ha gjort, var å fortelle KS hvordan fremtidens skole bør organiseres. Stadig nye digitale verktøy og sosiale medier tilsier at elevenes skolehverdag har potensiale til å være en helt annen i dag enn for bare noen år siden. I et slikt perspektiv blir det bare latterlig å erkjenne at KS sitt fokus er å kreve 7,5 timers fast kontortid. En mer virkelighetsfjern tilnærming til dagens skole er det vanskelig å tenke seg. Og lar vi KS fortsette å sette premissene for diskusjonen, vet vi hva som blir tema ved neste oppgjør: Leseplikt og arbeidsårets lengde.

Hvis Utdanningsforbundets medlemmer sier nei til den nye arbeidstidsavtalen, risikerer vi å få et dårligere resultat. Men det er greit. Jeg vil heller at vi lærere taper gjennom tvungen lønnsnemd enn å si ja til en avtale som ikke gir mening. Jeg anbefaler derfor dere som er medlem av Utdanningsforbundet om å stemme nei.

Uansett resultat vil jeg betrakte et eventuelt «tap» denne våren som midlertidig. For nå er det på tide at vi slutter å forsvare oss mot KS sine angrep, og i stedet beveger oss inn på deres banehalvdel. Fra nå av er det opp til oss lærere å male fremtidens skole. Vi må aldri glemme hvilken avgjørende faktor som førte til at vi ble lærer: Kunnskap! La oss bruke denne til å skape en fantastisk skole for fremtiden! KS – can you hear me? Fra nå av er det oss lærere som skal sette skapet på plass og fortelle hvordan ting må gjøres for å bistå undommene våre til å oppleve den gode læringen kunnskapsnasjonen Norge har bruk for. Vi taper kanskje 0-2 eller 0-3 ved dette oppgjøret, men neste gang skal vi seire 7-0!

Skole-Norge er i opprør! KS vil ha en ny arbeidstidsavtale for lærerne, etter at den nåværende gikk ut 31/12/2013. Lærerne dirrer av sinne og varsler streik til våren.

Lærerne ønsker å beholde den nåværende arbeidstidsavtalen, som blant annet sørger for at arbeidsåret er 39 uker, tilpasset elevenes skoletid og ferier. Dette betyr at en lærer jobber 43,5 timer per uke, til forskjell fra «normalen» ellers i arbeidslivet på 37,5 timer.

KS vil at skoleeier (kommunene) og rektorene skal ha større styringsrett over lærernes arbeidstid.

Dette er en varslet strid fra så langt tilbake som 2003. Den gangen het utdanningsministeren Kristin Clemet fra Høyre, og fredag 31. januar det året ringte hun daværende leder for Utdanningsforbundet, Helga Hjetland, for å informere om at regjeringen hadde besluttet å flytte forhandlingsansvaret for lærere og skoleledere fra stat til kommune. Det førte til at Hjetland gråt for fjerde eller femte gang i sitt liv.

Siden da har arbeidstidsavtalen til lærerne vært under konstant press. I denne BT-kronikken fra 16/02-2014 oppsummeres KS sin innsats for utdannings-Norge siden de overtok forhandlingsansvaret i 2003.

Facebookgruppen «Arbeidstidsforhandlingene» er en gruppe laget for lærere og andre som støtter Utdanningsforbundets krav i forhandlingene med KS, og i skrivende stund er det 20 966 medlemmer i denne gruppen. Det kan virke som om nesten alle medlemmene her er aktive, for innleggene strømmer på i stor stil med stadig nye utfall mot KS.

Som lærer i den videregående skolen kjenner nå selv jeg også på sinnet mot KS. Og det er egentlig litt spesielt, for jeg må innrømme at dette med forhandlinger og streiker sjelden har vekket min interesse. Litt høyere lønn? Joda, alltids hyggelig det. Men som kjent er det ikke pengene som gjør at man velger læreryrket. Det handler om at jeg føler det særdeles meningsfylt å bidra til å gi våre unge håpefulle både kunnskap og verdier. Mitt fokus er og har alltid vært elevene. Men nettopp derfor har sinnet våknet hos meg nå, da jeg erkjenner at dagens strid nettopp handler om ungdommene våre. For skal jeg tro de mange innleggene og kommentarene jeg har lest den siste tiden, risikerer vi en fremtidig skolehverdag hvor vi får mye mindre tid til å være der for elevene. Det høres ut som en skremmende utvikling, og vekker derfor kampviljen i meg! Men: Skal jeg først engasjere meg, må jeg være helt sikker på at jeg er enig i kampen. Så i dette blogginnlegget vil jeg se nærmere på KS sine tanker rundt arbeidstiden vår, og prøve å være åpen for at KS kan ha noen gode poenger.

Og da er det jo greit å begynne med å besvare følgende spørsmål: Hvem er egentlig KS?

KS er en interesse-, arbeidsgiver- og medlemsorganisasjon for kommunesektoren i Norge. KS organiserer alle landets kommuner og fylkeskommuner. Leder av landsstyre og hovedstyre er Gunn Marit Helgesen (H). Fungerende administrerende direktør i KS er Helge Eide fra oktober 2013. Følgende ferske artikkel fra Ukeavisen Ledelse fra 21/02-2014 tyder på at byttet av administrerende direktør i oktober ikke har vært heldig.

På sine nettsider har KS lagt ut mye informasjon om forhandlingene om ny arbeidstidsordning. Blant annet finner vi et faktaark om lærernes arbeidstid dvs den arbeidstidsavtalen som lærere har hatt til nå (men som utløp 31.12.2013). Noen punkter fra denne:

• Lærernes arbeidsoppgaver skal utføres innenfor et netto årsverk på 1687,5 klokketimer (omtrent samme årsverk som andre kommunale arbeidstakere).
• Av årsverket er 38 uker (190 dager) sammenfallende med elevenes skoleår, som er på minimum 190 dager. I tillegg avsettes 6 dager til kompetanseutvikling og planlegging m.m. på dager der elevene ikke er på skolen. Det innebærer at lærerne har et komprimert arbeidsår, der et normalt årsverk på 1687,5 timer skal avvikles på 196 dager.
• Av årsverket på 1687,5 timer er 1300 timer på barnetrinnet, 1225 timer på ungdomstrinnet og 1150 timer i videregående opplæring såkalt arbeidsplanfestet tid. Dette er tid som lærerne normalt tilbringer på skolen, og det er den delen av lærernes arbeidstid som leder har styring over. I tillegg til undervisning, brukes denne tiden til andre oppgaver, for eksempel faglig-administrative oppgaver, annet arbeid med elever, kollegialt samarbeid, samarbeid med foresatte og instanser utenfor skolen, for- og etterarbeid til undervisningen, og andre planlagte aktiviteter. Totalt sett utgjør den arbeidsplanfestede tiden mellom 68 og 77 % av årsverket, avhengig av skoleslag og fag, og utgjør i gjennomsnitt 33 timer pr. uke (i 38 uker) på barnetrinnet, 31 timer pr uke (i 38 uker) på ungdomstrinnet og 29 timer pr. uke (i 38 uker) på videregående skole.
• Resten av årsverket er ikke underlagt arbeidsgivers styring. Dette er såkalt selvstendig / individuell / «ubundet» tid som læreren disponerer selv til eget for- og etterarbeid til undervisningen og faglig ajourføring. Omfanget av selvstendig tid varierer fra 23 % av lærernes årsverk på barnetrinnet, til 32 % på videregående opplæring.

KS forteller på sine nettsider at de ønsker å endre arbeidstidsordningen for lærere gjennom tre grep. La oss se nærmere på disse «grepene»:

Nr 1: «Selvstendig tid»

KS: «Alle som arbeider i og med skolen i dag er opptatt av kvalitet, kompetanseutvikling, elevvurdering m.m. Samtidig er det stor oppmerksomhet på nye undervisningsmåter og arbeidsmetoder for å få en bedre læringseffekt i skolen. I en slik situasjon er det lite hensiktsmessig at opp mot en tredel av arbeidstiden tilbringes utenfor skolen, utenfor fagmiljøet, uten kolleger og uten elever.

Hvis lærernes arbeid i større grad utføres på arbeidsplassen, vil de også kunne være tilgjengelige for kolleger, for foresatte, for PP-tjenesten og andre samarbeidsinstanser og for skoleledelsen. Men særlig vil de kunne bruke mer tid på elevene, blant annet til leksehjelp og oppfølging av elever for å hindre frafall, spesielt på ungdomstrinnet og i videregående opplæring. Lærerne vil også i større grad kunne samarbeide og utveksle undervisningsopplegg, noe som både vil føre til mer effektiv tidsbruk og forbedret kvalitet i undervisningen enn om lærerne sitter hjemme hver for seg».

Min kommentar:
Når jeg leser KS sine to avsnitt over, tenker jeg at KS er svært opptatt av at vi lærere må fysisk befinne oss i skolebygningen. Det føles underlig i en tidsalder da sosiale medier og internett har revolusjonert læringshverdagen. Nå i 2014 er vi lærere mer tilgjengelige enn noen gang før. Det lages egne faggrupper på facebook, vi samskriver i google-dokumenter og deler One Note blokker. Når jeg er pålogget internett er jeg kun et tastetrykk unna en samtale med en elev eller en kollega. På Nordahl Grieg vgs hvor jeg arbeider, samarbeides det i stor stil. Vi deler undervisningsopplegg, vi diskuterer læringsstrategier og undervisningsmåter, og vi reflekterer rundt god elevvurdering. Noen ganger gjør vi dette i det samme fysiske rommet på skolen. Andre ganger via mail, skype eller en chatte-tjeneste. Mens KS er opptatt av at vi MÅ være i skolebygningen, er vårt fokus kvaliteten på læringsarbeidet.

Jeg er enig med KS i at vi alle er opptatt av kvalitet, kompetanseutvikling, elevvurdering, nye undervisningsmåter og arbeidsmetoder for å få en best mulig læringseffekt i skolen. Men jeg forstår ikke hvorfor det skal kobles opp mot hvorvidt vi fysisk befinner oss i skolebygningen.

Det er for øvrig noe annet jeg reagerer på i KS sine avsnitt over: «Hvis lærernes arbeid i større grad utføres på arbeidsplassen, vil de også kunne være tilgjengelige….for foresatte…. vil de kunne bruke mer tid på elevene, blant annet til leksehjelp….»

Fra min egen erfaring skjer kontakten med foresatte som oftest per telefon i kl. 18-20 tiden om kvelden. Dette er naturlig, all den tid de foresatte er opptatt med jobb om dagen, samt at vi lærere er opptatt med undervisning.

I samme tidsrom (kl. 18-20 om kvelden) opplever jeg også ofte å motta mailer, sms eller bli oppringt per telefon av elever som har fysikk- eller mattespørsmål. Dette er naturlig, all den tid elevene arbeider med skolearbeid etter at de har kommet hjem for dagen.

Uten å foregripe begivenhetenes gang for mye, vil det utfra de neste KS punktene nedenfor komme frem at den fremtidige skolen kan risikere å bli som en hvilken som helst kommunal bedrift hvor man jobber fra kl. 08 til 1530. Det vil kunne sette en effektiv stopper for den tradisjonelle kontakten om ettermiddag/kveld mellom foresatte/elever og oss lærere.

Konklusjon: I stedet for dagens fleksible system med naturlig kontakt mellom foresatte/elever og oss lærere etter «normal arbeidsdag», sørger KS for at det kun vil være i tidsrommet kl. 08-1530 at denne kontakten skal finne sted. Og deretter argumenterer KS for at det at vi bruker vår selvstendige tid i skolebygningen gjør det lettere for kontakt med foresatte/elever.

Jeg er noe usikker på hvordan jeg skal omtale KS sin argumentasjon her. Men jeg føler det er belegg for å hevde at den ikke er helt fair.

Nr. 2: Komprimert arbeidsår

KS: «Lærerne har samme årlige arbeidstid som de fleste andre. Forskjellen er at lærerne skal utføre sitt årsverk på færre uker. I de 38 ukene elevene er på skolen, har lærerne en arbeidsuke på totalt 43 klokketimer i gjennomsnitt, nesten en hel arbeidsdag pr uke mer enn andre. Dette medfører en stor arbeidsbelastning, ikke minst med tanke på den krevende jobben som skal utføres.

Et mindre komprimert arbeidsår vil lette arbeidssituasjonen både for lærere og skoleledere. Da vil man kunne legge oppgaver som ikke er direkte knyttet til undervisning utenom elevåret, og få flere dager til samarbeid, kompetanseutvikling, planlegging, teamarbeid, felles refleksjon, evaluering og ulike forberedelser til undervisnings- og opplæringsarbeidet. Det vil føre til bedre planlagt skoleår, mer tilgjengelige lærere som i større grad kan konsentrere seg om elevene og elevenes undervisning når elevene er på skolen, og man vil dermed få disponert og utnyttet tiden elevene er til stede på en bedre måte. I dagens arbeidstidsavtale er mindre enn tre prosent av arbeidstiden avsatt til kompetanseheving og planlegging når elevene ikke er til stede på skolen. Dette mener KS’ medlemmer er for lite».

Min kommentar:
Jeg er enig med KS i at arbeidsbelastningen til tider kan være stor. Men et mindre komprimert arbeidsår vil ikke lette arbeidssituasjonen. For selv om det er fristende å tenke seg at man kan bruke «elevfrie» perioder til å planlegge all verdens undervisning, viser erfaringen at det viktigste evaluerings- og forberedelsesarbeidet er det som skjer kontinuerlig gjennom skoleåret. Et mindre komprimert arbeidsår er nødt til å gå utover elevene, slik jeg ser det.

I BT den 19/02-2014 kan vi lese at byrådet i Bergen støtter KS i lærerstriden. Finansbyråd Liv Røssland (Frp) sier følgende: «– Vi trenger større handlingsrom og mer fleksibilitet i arbeidstidsavtalen for lærerne, blant annet for å få rom for kompetanseutvikling av lærerne. Dette vil bidra til en bedre skole for elever og foreldre«. Jeg er enig i at det for skolene kan virke fordelaktig med et mindre komprimert skoleår, hvor vi i «elevfrie» perioder får kompetansepåfyll. Men påny må dette nødvendigvis gå ut over tiden vi i dag bruker på elevene. Det hjelper ingen elever at jeg skaffer meg 3 ulike doktorgrader hvis jeg ikke har tid til å forberede undervisningen. Det er derfor mulig for en konspiratorisk sjel å mistenke politikerne for å tenke økonomisk: Gjennom å komprimere skoleåret og ha kompetansepåfyll i «elevfrie» perioder, slipper man utgifter til vikarer.

I media spekuleres det i at KS ønsker at lærernes skoleår utvides fra 39 til 45 uker. Her er lenke til en NRK artikkel fra 22/01-2014: Lærere truer med streik etter feriekrav. De fleste medieartiklene, inkludert denne, har forøvrig et noe forvirrende fokus på «ferie», men lærerne er altså imot det utvidete skoleåret pga hensynet til elevene. Den såkalte «ferien» vår er i praksis avspassering, et fenomen som burde være kjent i de fleste yrker.

KS bestrider 45-ukers ønsket – påstanden i en artikkel på sine egne nettsider med tittelen «Ingen krig mot lærerne«, som samtidig er et tilsvar til en kommentar av Dagbladets Stein Aabø: «Konfrontasjonen«.

Men jeg konstaterer dog at denne tanken om et 45-ukers skoleår for lærere ikke er ny. I 2003 – etter at regjeringen hadde besluttet å flytte forhandlingsansvaret for lærere og skoleledere fra stat til kommune, uttalte daværende fylkesrådmann Matz Sandmann i Buskerud: «-Lærerne må ha mindre ferie«. I artikkelen kommer det frem at årsverket bør fordeles på 45 uker og at arbeidsuken til lærere bør tilnærmes normalarbeidsuke på 37,5 timer.

Personlig synest jeg tanken om et mindre komprimert skoleår er skremmende. For jeg erfarer stadig vekk at dagens fleksibilitet er av stor verdi for ungdommene. For noen uker siden bestemte jeg meg for å notere ned hvilke hendelser som fant sted etter normal arbeidsdag. Her følger de:

Mandag:
Foreldremøte for VG1-elever kl. 1830-2000.
Forberedelse til undervisning: 2115-2200.

Tirsdag:
Mail fra fysikkelev vedr spørsmål om oppgave (tilknyttet en fysikkprøve vi snart skulle ha). Mail lest i 18-tiden og svar sendt samme kveld.
Forberedelse til undervisning: 2000-2030

Onsdag:
Ble oppringt i 18-tiden av to VG1-elever som hadde mattespørsmål knyttet til bruk av GeoGebra.

Torsdag:
Gjennomførte en ekstra undervisningsøkt i fysikk (i forkant av prøve neste uke) i tidsrommet 1530-17. Senere samme kveld la jeg ut 4 .xps filer på facebookgruppen til fysikkelevene. En elev hadde så et spørsmål på facebookgruppen vår som jeg besvarte.

Disse eksemplene viser aktivitet etter «normal arbeidsdag» som er helt typisk i 2014. Sosiale medier gir oss en unik mulighet til å møte elevene på tidspunkt som er særdeles gunstig for ungdommen. Tenk på «gamle dager» da vi måtte vente flere dager før vi traff faglærer igjen og kunne stille spørsmål. Men hvis skoleåret vårt økes fra 39 til 45 uker og vi får «normalarbeidsdag» 08-1530, ja, da tvinges jeg til å vente til neste dag med å besvare eposter fra elever. Jeg kan ikke lenger forberede meg optimalt, og telefonoppringer fra engasjerte VG1-elever i matte (mens jeg hører på Dagsnytt 18) vil ikke bli besvart. Foreldremøter om kvelden er det effektivt slutt på, så foreldrene må fra nå av ta seg fri for å kunne følge opp ungdommene på en god måte.

Nr. 3: Undervisningstid («leseplikt»)

KS: «Hvor mye en lærer skal undervise er i dag sentralt fastsatt på grunnlag av klassetrinn og fag. Dette er helt uavhengig av den faktiske arbeidsbelastningen til den enkelte lærer. Dette fører til stor ulikhet i lærernes arbeidsbelastning. En nyutdannet lærer med en stor og sammensatt klasse og med et tilsvarende stort behov for forberedelser og etterarbeid kan ha en svært krevende arbeidshverdag, mens en erfaren lærer som underviser 10 elever i et homogent miljø har en betydelig mindre krevende arbeidssituasjon.

Slike urimeligheter kan rettes opp hvis den enkelte skole får større mulighet til å fordele undervisningsmengden mellom lærere, basert på elevtall, sammensetningen av klassen, lærerens erfaring og kompetanse o.a.

De endringene i arbeidstidsordningen som våre medlemmer ønsker vil ikke medføre at lærerne skal arbeide mer enn i dag. I dag er lærernes arbeidsår på 1687,5 timer, det skal ikke utvides. Lærerne skal heller ikke ha dårligere tid til forberedelser, og lærernes profesjonelle handlingsrom vil fortsatt ivaretas.

Min kommentar:
Dette punktet om leseplikt kan ved første øyekast virke fornuftig. Det er mange forhold som spiller inn på arbeidsmengden for en lærer. Men: Hvis vi studerer dette forslaget nærmere, kan konsekvensene bli svært alvorlige:

For det første: I dag får vi betalt for vikararbeid, men med leseplikten borte vil lærere kunne bli pålagt vikararbeid uten ekstra kostnader for skoleeier. Hva gjør da «vikarlæreren»? Jobber han/hun noen timer ekstra «gratis» for å være like god forberedt til sin egen undervisning, eller blir konsekvensen at noen elever ikke får en like godt forberedt lærer som de ellers ville hatt?

For det andre: Kommuneøkonomien er ikke alltid den beste, og dette punktet åpner dermed for muligheter til store innsparelser. For en konspiratorisk sjel åpner fantasien for de mest fantastiske muligheter for skoleeier her….

For det tredje: Joda, leseplikten gjør at det er tilsynelatende mer arbeid for ferske lærere enn mer erfarne. Men det er kun tilsynelatende. Jeg må innrømme at det første året som lærer var svært krevende. Det neste året føltes til å begynne med enklere, til jeg innsåg at dette faktisk ikke stemmer. For saken er den at vi lærere har et inderlig ønske om å gjøre en best mulig jobb. Og da utfordres vi hele tiden til å utvikle oss videre. Så den eventuelle «ekstratiden» som erfaringen gir blir effektivt brukt opp til å gjøre en enda bedre jobb.

Som lærer på Nordahl Grieg vgs er jeg omgitt av drivende dyktige kolleger som hele tiden prøver ut nye metoder til beste for læringen. Her er noen medieartikler som viser litt av kompetansen som finnes på skolen vår:

• Brukar zombiar for å lære elevane etikk

• «Portal 2» inn i fysikktimene
• «Civilization IV» blir en del av pensum

Jeg må innrømme det: Jeg kjenner presset! Jeg er omgitt av kolleger som besitter en særdeles høy lærerkompetanse. Dette føles noen ganger skremmende, men samtidig både inspirerer og motiverer det meg til å gjøre en enda bedre jobb selv.

Konklusjon:

Om sine tre grep (som diskutert over) skriver KS: «KS mener de tre grepene vil gjøre skolehverdagen bedre for både elever og lærere. Det vil gi økt fleksibilitet, styrket skoleledelse og vil gi ledelse og lærere ved den enkelte skole muligheter til å planlegge et skoleår og en skoledag på den måten som gir de beste betingelsene for læring på den enkelte skole».

Det er fascinerende at KS kan oppsummere på denne måten, med tanke på at de har hele lærerstanden mot seg.

Jeg stilte spørsmålet «Har KS rett?» i tittelfeltet på dette blogginnlegget. Etter å ha gått gjennom KS sine tanker og ideer, er konklusjonen min klar: Svaret er nei. KS har feil.

Jeg tror KS sitt fokus er først og fremst økonomi. De ønsker å spare penger.

«Flere elever må få møte sin drømmelærer, sa statsminister Erna Solberg i nyttårstalen». Det kommer dessverre ikke til å skje, hvis KS får det som de vil.