Det er nok flere av dere som har lagt merke til at undertegnede har et over gjennomsnittet stort engasjement for asylbarna. Må innrømme at jeg har latt meg ryste av artiklene til Bergens Tidende de siste ukene. Nå er det bare en ting som gjelder: Å få barna våre hjem! Hvem disse unge skjebnene er kan dere lese om her: «Asylbarna Norge sendte ut«.

I ettermiddag mottok kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget svar fra justisminister Anders Anundsen på spørsmålene som er blitt stilt etter BTs avsløringer. Svaret imponerte ikke Abid Raja fra Venstre: «Dette er litt pinlig for statsråden. Han har vært i Stortinget og sagt at politidirektøren ikke har fått med seg innholdet i vårt tildelingsbrev, så viser det seg at politidirektøren har sendt dette brevet i kopi til statsråden. Og nå viser det seg at justisministeren selv ikke har lest dette brevet. Og så sier han at nå skal vi gå gjennom våre egne rutiner for internkontroll. Dette her er virkelig pinlig altså. Det er mange uavklarte spørsmål selv etter dette brevet«.

I det samme brevet skriver Anundsen: «Dersom lengeværende barn hadde vært prioritert i 2014 kunne 49 flere barn blitt uttransportert«. Denne påstanden ble filleristet av journalist Frøy Gudbrandsen i kveldens Dagsnytt 18, som omtalte det hele som misbruk av statistikk.

Mens vi venter på nye avsløringer, kan det være på sin plass å spørre om hvorfor man egentlig skal bry seg om asylbarna. Slik verden er nå for tiden, er det da utvilsomt en rekke saker som «objektivt sett» fullstendig overskygger skjebnene til Neda og Shaimaa. I Nigeria hører vi om bortføringen av flere hundre kvinner og barn av Boko Haram, i Irak og Syria er det terrorgruppen IS sine forferdelige herjinger som skaper bunnløs frykt og redsel, og for kun noen dager siden opplevde verden den uvirkelige skolemassakren i Pakistan. Men «problemet» med disse uvirkelige hendelsene er at det er nettopp «uvirkelige» de er. Når man hører at 132 skolebarn og 9 lærere henrettes på stedet av 9 Talibankrigere, kjenner man på avmakt og maktesløshet. Det hele blir så ufattelig at hjernen og hodet «kobles ut». Jeg klarer rett og slett ikke å se hvordan jeg som enkeltmenneske kan gjøre noe for å hindre slike tragedier. Men når det gjelder asylbarna, føler jeg at hver av oss kan gjøre en forskjell. Og da kommer kampviljen frem i meg!

Mitt brennende engasjement for asylbarna har sitt utgangspunkt i at det nettopp er barn vi snakker om. Barn er noe av det kjæreste og mest hellige i samfunnet vårt, og den uretten de opplever kan ikke aksepteres! For jeg mener at de blir utsatt for et brutalt overgrep når de først integreres over flere år i samfunnet vårt, og deretter plutselig blir hentet om natten av politiet og sendt bort fra alt de kjenner og har kjært.

Er det noe som provoserer langt inn i ryggmargen, så er det standardfrasen om at «de må sendes ut fordi foreldrene har løyet om identiteten».

I vårt straffesystem er det som kjent ulike straffer for ulike handlinger. Nasker du på en butikk venter det trolig en bot, mens forsettelig drap straffes med minst 8 år. En slik inndeling i ulike straffenivåer gir mening for samfunnet. Det føles riktig og rettferdig. Nasking er ikke bra, men det ville vært helt urimelig å bure folk inne i 14 år fordi de puttet en Freia melkesjokolade i lommen.

Men hva er det vi ser i asylbarnsaken? Der er det slik at hvis foreldrene i en desperat livssituasjon lyver om opprinnelseslandet, ja, da er det null bønn når dette oppdages. Da SKAL familien ut, koste hva det koste vil. Neda var 2 år gammel da familien hennes kom til Norge i 2003. 10 år senere kastes familien ut, etter at politiet finner ut at foreldrene hadde løyet om identiteten. Plutselig tvinges en norsk 12 år gammel jente som prater Sandnesdialekt og har alle barndomsminner fra Norge til å begynne livet påny i Jordan. Hva en slik traumatisk hendelse gjør med et barnesinn kan vi bare spekulere i. Spesielt bra er det neppe… På bt.no oppsummerer Målfrid Klingenberg galskapen på en treffende måte i sitt leserinnlegg «Ein skamplett på landet«. Hennes innlegg tar utgangspunkt i skjebnen til 10 år gamle Shaimaa, som BT Magasinet hadde skrevet om noen dager tidligere: «Shaimaas vei ut av Norge«.

Vi straffer ikke folk som nasker Freia melkesjokolade med 14 år i fengsel. Vi burde heller ikke gjennomføre tvangsretur av lengeværende barn fordi foreldrene har løyet om sin identitet.

I kveld har Anundsen hevdet at de «kunne sendt ut 49 barn til«. Jeg tenker at det holder lenge å sende Anundsen ut av regjeringskontorene.

Som lærer ved Nordahl Grieg videregående skole har jeg hver dag gleden av å befinne meg i et innovativt og utfordrende læringsmiljø. Dyktige kollegaer og flinke og ambisiøse elever er kontinuerlig opptatt av å ta i bruk nye digitale verktøy for å øke læringsutbyttet.

I forbindelse med vårt fokus på det digitale, hører jeg ofte at skolen blir omtalt som den «heldigitale» skolen. Dette er ikke helt riktig. Nordahl Grieg vgs har ikke noe uttalt mål om å kassere alle papirbøker og læringsmetoder fra tiden før internettrevolusjonen. Men: Vi er opptatt av å ta i bruk de mange mulighetene som den nye digitale virkeligheten har åpnet opp for. Da undertegnede var elev i den videregående skolen, bestod verktøykassen av tavlen, papirboken og kladdearket. I dag har vi fremdeles disse tre hjelpemidlene, men vi har i tillegg så mye mer: Vi har smartboard, pc og internett. Vi kan samskrive i google-docs og bruke wikispaces. Vi har tilgjengelig ypperlige nettsider for læring som ndla.no, viten.no, lokus.no osv.. Vi har its learning som digital plattform. Vi kan bruke facebook til å diskutere fagstoffet i fysikk. Vi kan gi hverandre tips via twitter. Ja, vi bruker faktisk også spill i undervisningen.

Mulighetene er mange, og det gjelder å utnytte det beste verktøyet til enhver tid. Jeg ble derfor svært overrasket da Bergens Tidende den 6/12-2012 over 3 helsider (inkludert forsiden) kunne fortelle at «Elevene krevde papirbøker tilbake». Senere samme dag fulgte NRK opp med «Digitale prøvekaniner krevde å få skolebøkene tilbake».

Jeg er glad for at media viser interesse for det som foregår i skolehverdagen. Dagens ungdommer er de som skal ta samfunnet vårt videre, og derfor er det svært viktig at journalister følger med. Noen ganger dukker det opp saker om skolen som gjør oss stolte, som denne fra Dagens Næringsliv om realfagsatsingen vår. Andre ganger er det ikke like festlig. I BTs artikkel fra 6/12 blir det skapt et inntrykk av at den digitale satsingen til Nordahl Grieg vgs er blitt parkert. Som lærer på skolen kjenner jeg meg ikke igjen i dette. Vår digitale satsing lever i beste velgående!

Man gjør seg flere refleksjoner når media lager slike saker. For det første: Hva er greien med denne frykten for digitalisering i skoleverket? Over alt i samfunnet ellers blir jo digitaliseringen sett på som noe kjempeflott, men akkurat i skolen er visstnok digitaliseringen svært uheldig. I Bergens Tidende den 15/12-2012 tok jeg og min kollega Joachim Laberg opp dette aspektet ved dagens samfunn i kronikken «Kritiske journalistar og digitale pedagogar».

Videre er det svært spesielt i BT-saken å se at nestleder i elevrådet ved Nordahl Grieg vgs, Erlend Sørtveit, brukes for å gi tyngde bak tittelen «Elevene krevde papirbøker tilbake». Ifølge BT har unge Sørtveit uttalt: «I de forskjellige programfagene er ikke de digitale læremidlene gode nok. Vi vil ha det som er optimalt». For en tilfeldig avisleser vil dette utsagnet nødvendigvis bli oppfattet dithen at Erlend er misfornøyd med digitale læremiddel og at han misliker det digitale. Men sannheten er en helt annen. BT har faktisk prestert å finne kanskje den eleven ved Nordahl Grieg vgs som behersker de digitale læremidlene best! Ved flere anledninger har Erlend Sørtveit representert Nordahl Grieg vgs på forskjellige konferanser rundt omkring i Norge, hvor han har synliggjort hvilke muligheter digitaliseringen gir elevene. I april deltok undertegnede og Erlend på det årlige vårseminaret til Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (Matnat) ved Universitetet i Bergen (UiB). Etter at Erlend på imponerende vis hadde demonstrert hvordan digitale verktøy kan anvendes i matematikk, kom det spontant fra en matematikk-professor: «Vil du bli student hos oss?». Denne høsten deltok han på et åpent seminar på BI om morgendagens undervisning, og i etterkant blogget en deltager om Erlends bidrag. Jeg siterer fra bloggen: «For min del var derfor høydepunktet de to unge videregående elevene fra Nordal Grieg vgs i Bergen som både forklarte og viste med stor selvsikkerhet, og like mye sjarm, hvordan de jobber med et utvalg digitale verktøy i sin skolehverdag». Senest for en måned siden deltok Erlend på en ny konferanse på UiB som handlet om kvalitet i undervisningen. Påny imponerte den unge eleven stort!

Så hva mente egentlig Erlend med at de digitale læremidlene ikke er gode nok i alle fag? Jo, han prøvde å påpeke det enkle faktum at det i flere fag fremdeles ikke eksisterer digitale læremiddel. Og da må vi nødvendigvis bruke papirbøker.

Dagen etter BT-saken hadde Erlend flere twitter-meldinger vedr artikkelen, hvor han bl.a. skrev: «Saken presentert i BT reflekterer overhodet ikke mitt syn (og flere andres) på digitale læremidler». Da BT-journalisten konfronterte han med at det hadde blitt gjennomført sitatsjekk, responderte Erlend: «Sitatene er riktig. Derimot virket saken i BT som om det digitale har feilet noe det ikke har».

Og da er vi ved sakens kjerne: Fremstillingen av den digitale virkeligheten ved Nordahl Grieg vgs. Når man leser ingressen i BT-artikkelen, får man inntrykk av at skolen i flere år har klamret seg til digitale løsninger, og at man nå har kapitulert og kjøpt inn mange tusen papirbøker. Dette er ikke riktig.

Jeg har vært lærer på Nordahl Grieg vgs siden oppstarten høsten 2010. Da vi utarbeidet de første fagplanene, ble vi utfordret til å søke digitale løsninger. Som lærer i naturfag og matematikk på VG1 valgte jeg og mine kollegaer å gå for digitale læremiddel i begge fagene. Etter litt over en måned var konklusjonen klar: De digitale nettsidene i naturfag var kjempebra, men de nettsidene som ble benyttet i matematikk var den gangen ikke helt tilfredsstillende. Følgelig kjøpte skolen inn papirbøker i matematikk for VG1-elevene høsten 2010.

I 2011 fikk jeg ansvar for fysikkelever på VG2. Her finnes det ikke digitale læreverk som dekker alle kompetansemålene, så papirbøker ble kjøpt inn. Det samme skjedde i 2012 da jeg dette skoleåret fikk ansvar for fysikkelever på VG3.

Konklusjon: Som lærer har jeg vært ansvarlig for innkjøp av 350 papirbøker (200 til VG1-matte i 2010, og 150 til fysikk på VG2-2011 og VG3-2012). Dette har ikke skjedd nå nettopp (som BT-artikkelen indikerer). Dette har heller ikke skjedd fordi «Elevene krevde papirbøker tilbake». Men kort og godt fordi jeg som faglig ansvarlig vurderte det nødvendig. For fysikkens del hadde jeg som nevnt ikke alternativer. Når det gjelder matematikken, var jeg ikke (i 2010) fornøyd med det digitale tilbudet som fantest. Men dette har tydeligvis blitt mye bedre. Påny siterer jeg en twittermelding av Erlend Sørtveit i etterkant av BT-artikkelen: «Dagens R2-time. 3 av 27 bruker bok. Resten bruker NDLA. Samtlige jeg har snakket med synes NDLA er strålende i R2».

Videre i BT-artikkelen kan vi i avsnittet «Digitalt utstillingsvindu» (etter setninger om innkjøp av bøker) lese: «Det var ikke slik det var tenkt». Jo, kjære BT, alt har gått slik vi hadde tenkt. I forkant av oppstarten i 2010 kan man i budsjettet se at det er satt av 2,7 millioner kr til innkjøp av papirbøker for de neste tre årene. Bakgrunnen for denne budsjettposten var en nøktern vurdering av hvilke digitale læremiddel som var tilgjengelig, samt kvaliteten på disse. En oversikt over Nordahl Griegs utgifter til papirbøker viser at budsjettvurderingen som ble gjort for 3 år siden har vært særdeles god: I 2010 brukte skolen 694,000 kr på papirbøker. I 2011 var tallet økt til 880,000 kr og i 2012 ender vi såvidt over 1 million kr (1,046,000 kr). Totalt 2,6 millioner dvs litt under budsjettet. Bakgrunnen for økningen man kan se fra år til år, henger naturlig sammen med at vi i 2010 kun hadde VG1 elever. Dette skoleåret er det første året med elever på alle tre trinn, og generelt er behovet for papirbøker størst på VG2 og VG3 (fordi det for mange av disse fagene ikke eksisterer digitale læremiddel).

Jeg er svært takknemlig for å kunne være lærer på Nordahl Grieg vgs. Jeg er omringet av dyktige kollegaer som besitter en høy digital kompetanse, og vi utfordrer hverandre hele tiden på å utnytte de mulighetene vår digitale tidsalder gir. Ikke fordi det er noe mål i seg selv å være mest mulig digitale, men rett og slett fordi vi tror at disse verktøyene øker læringsutbyttet. Ved enkelte anledninger vurderer vi det slik at den gode gamle tavlen fungerer best, og da bruker vi den. Og i de fagene hvor papirbøker enten er det eneste alternativet eller det beste alternativet, brukes selvsagt  disse.

I Dagens Næringsliv ble det på slutten av 90-tallet publisert en legendarisk kronikk med tittelen «Internett en flopp«. Denne kronikken humrer vi godt av idag. Jeg håper vi snart kan se tilbake på avisartikler om latterliggjøring av pc og det digitale i skolen på samme måte.