Hvis du ikke vet hva NDLA er for noe – her kommer noen få Wikipedia-fakta:

• I 2006 lyste Kunnskapsdepartementet ut 50 millioner kroner til utvikling av digitale læremiddel for fag i videregående opplæring
• 20. september samme år ble 18 av 19 fylkeskommuner (ikke Oslo) enige om å etablere et felles prosjekt for å utvikle nettsteder for alle fag i videregående opplæring. Prosjektet fikk navnet Nasjonal Digital LæringsArena (NDLA).
• For skoleåret 2009-2010 kunne NDLA tilby åpne, digitale læreverk i mer enn 30 fag. Dette tallet var økt til 87 ved skolestart høsten 2015.

   Copyright: User Ghveem, Wikimedia Commons

NDLA i hardt vær
Den siste tiden har det stormet rundt NDLA. Beskyldningene har handlet om både brudd på forvaltningsloven, arbeidsmiljøloven og lov om offentlige anskaffelser, og det hevdes at betydelige summer «…gikk til ett privat selskap – mens eierne satt i sentrale offentlige lederroller«. Forrige måned kunne vi lese at NDLAs daglige leder går av, og i går kom nyheten om at regjeringspartiet Frp «oppfordrer alle fylkeskommuner til å melde seg ut av NDLA«. Ifølge sistnevnte artikkel er det nå flertall på Stortinget for å endre eller legge ned NDLA.

Skjermdump av nettside hos NRK Hordaland, 2/12-17

Jeg har ingen ambisjoner om å si hva som er gjort rett og galt i «NDLA-saken» i dette blogginnlegget. Til det har jeg ikke nok kunnskap. Det jeg imidlertid kan si noe om, er hvor bra konseptet med åpne digitale læremidler på nett er for elever i den videregående skolen. Siden jeg begynte å arbeide ved Nordahl Grieg videregående skole høsten 2010, har vi lærere benyttet oss av NDLA sitt digitale læreverk i en rekke fag. Fagtilbudet til NDLA har etterhvert blitt svært imponerende, som bildet under viser:

Skjermdump av forsiden til NDLA, 2/12-17

Digitalt læreverk vs papirbok
En av de store fordelene med et digitalt læreverk fremfor den gamle papirboken, er det enkle faktum at når læreplaner endres, så trenger man ikke gå til innkjøp av et helt nytt sett med lærebøker. Det digitale læreverket kan raskt og effektivt justeres til å bli tilpasset nye kompetansekrav, og eventuelle feil kan kjapt rettes opp. For eksempel; for noen år siden leste jeg i en NDLA artikkel om atomer at «elektroner, protoner og nøytroner er elementærpartikler». Dette er ikke riktig, da både protoner og nøytroner er bygget opp av kvarker. Så jeg meldte feilen inn til NDLA, og 3 dager senere var artikkelen oppdatert. Jeg undres hvor lenge vi måtte ha ventet på en tilsvarende oppdatering for en lignende feil i en papirbok.

Dette skoleåret underviser jeg i fagene naturfag, matematikk (R1) og fysikk 1. Sistnevnte fag er ennå ikke blant de mange fagene som NDLA tilbyr, så der benytter vi papirboken Ergo. Men i både naturfag og R1 brukes det digitale læreverket som NDLA tilbyr.

NDLA sine naturfagsider
Jeg har benyttet meg av NDLA sitt digitale læreverk i naturfag helt siden 2010, og synest kombinasjonen av fagartikler, oppgaver, simuleringer, eForelesinger, filmer og forsøk gir elevene mange og varierte innfallsvinkler til fagstoffet.

Ta for eksempel temaet «Nordlys», som har en sentral plass i naturfagsundervisningen gjennom kompetansemålet: «forklare hvordan nordlys oppstår, og gi eksempler på hvordan Norge har vært og er et viktig land i forskningen på dette feltet»

Nordlys over Bergen. Fotograf: Roar Inge Hansen

Hos NDLA finner elevene en rekke artikler de kan lese om temaet (eller de kan klikke der det står «Lytt til tekst» og la NDLA lese artiklene for de):

• Nordlys – innledning
• Nordlysets energikilde
• Hva har forskning lært oss om nordlyset?
• Nordlysets farger
• Oppsummering om nordlys

Men de kan også velge å se en film som forteller om hvordan nordlyset oppstår.

Skjermdump fra nettside hos NDLA, 2/12-17

Sentralt i dannelsen av nordlys står eksitasjonsprosessen i atmosfæren, og her kan elevene velge følgende simulering om absorpsjon og emisjon. Eventuelt denne om elektronsprang – emisjon.

Og skulle elevene foretrekke gode gamle øvingsoppgaver om temaet, finner de det også:

• Hør deg selv – nordlys
• Øvingsoppgaver – nordlys

I tillegg finner man en rekke lenker til andre nettsteder med relevant innhold:

• Vitenobjekt: Nordlys
• Vitenobjekt: Nordlysforskning
• Vitenobjekt: Hvordan oppstår nordlys
• Vitenobjekt: Nordlysets farger

Skjermdump fra vitenobjekt tilhørende Naturfagssenteret, 2/12-17

NDLA sine R1-matematikk sider
Som nevnt over bruker jeg også NDLA i R1 matematikk,  og det er spesielt to momenter både elevene og vi lærere setter stor pris på:

• I tillegg til teori i form av tekst, er det nå laget en rekke undervisningsvideoer om ulike tema som gjør at elevene f.eks kan se forklaringer av rasjonale likninger så mange ganger de ønsker
• NDLA tilbyr videre utførlige løsningsforslag til de mange oppgavene de har laget

Skjermdump fra R1-nettside hos NDLA, 2/12-17

Konklusjon
Gjennom NDLA har elevene gratis tilgang til alt de måtte ønske av fagstoff. I tillegg tilbyr NDLA en rekke tjenester som blant annet samskriving elever imellom. Som lærer er jeg derfor svært takknemlig for at NDLA eksisterer som det gjør i dag.

Jeg er klar over at ikke alle deler mitt positive syn på NDLA. Blant annet er det noen som mener at NDLA er en trussel mot mangfoldet av læremidler og at vi lærere fratas muligheten til å velge læremidler fritt. Jeg er uenig i dette, og tenker at lærerkollega Henning Lund reflekterer godt rundt slike problemstillinger i blogginnlegget sitt «Om NDLA, Amalie Skram, en skolebyråd og denslags…«.

Mitt håp er at de problemene som nå rammer NDLA vil bli ordnet opp i, uten at det går på bekostning av selve grunntanken om å tilby åpne digitale læringsressurser for bruk i videregående opplæring. Fra mitt lærerperspektiv er NDLA sine fagsider kun av det gode, og jeg må innrømme at jeg er litt nervøs for hva våre politikere skal finne på i tiden fremover..

For noen dager siden (torsdag 27. juli) var det i USA åpen høring i Senatets «Judiciary Comittee» i anledning Russlands innblanding i det amerikanske valget. Denne dagen skulle man høre vitnemål fra milliardæren William Browder, og vanligvis ville dette ført til stor mediedekning.

Men fordi høringen kolliderte med en av de mest kaotiske Trumpuker siden innsettelsen (The Scout Jamboree, «Weak and beleaguered» Jeff Sessions, Scaramucci interview «the most insane», etc…), har det vært lite fokus på Browders vitnemål så langt. Det kan imidlertid komme til å endre seg, for budskapet fra Browder var intet mindre enn skremmende. Han innledet med å fortelle historien om advokaten Sergei Magnitsky, som i møtet med det korrupte Putin-Russland endte i fengsel og døde etter mishandling.

Dette førte til at USA i 2012 innførte «The Magnitsky Act», som innebar at alle verdier og eiendeler i USA til oligarker som er involvert i menneskerettsbrudd kan fryses. Putin svarte med å forby adopsjon av foreldreløse russiske barn til Amerika. Sistnevnte var forøvrig en rendyrket ond handling, all den tid kun syke foreldreløse barn har vært aktuelle for adopsjon (HIV, Downs osv..). Så fremtidsutsiktene til disse barna er nå verre enn noen gang tidligere.

Her kan dere lese en artikkel om William Browders vitnemål, og her er lenke til C-span sin dekning av høringen.

I dette innlegget vil jeg gå nærmere inn på historien om Magnitsky, men først noen få ord relevante for den pågående Trump-Russland etterforskningen: De siste årene har russerne drevet utstrakt lobbyvirksomhet for å få opphevet «The Magnitsky Act», og sentral i dette arbeidet (ifølge Browder) har vært advokat Natalia Veselnitskaya og etterforskningsoffiser Rinat Akhmetshin. Begge disse to var blant deltagerne på det mye omtalte Donald Trump junior møtet, og jeg tenker at siste ord ikke er satt når det gjelder møtevirksomheten mellom Trump-organisasjonen og Russland.

Valgseier for Trump = opphevelse av «The Magnitsky Act»?
Dette har dog blitt komplisert av Senatets siste vedtak vedr Russlandsanksjoner, hvor det i lovforslaget bl.a. står at presidenten ikke kan endre på sanksjoner mot Russland uten Kongressens samtykke. Vil Trump faktisk undertegne den nye loven kommende uke (noe han har lovet), eller vil han prøve å sno seg unna? Putin har uansett brukt denne helgen til å utvise 755 amerikanske diplomater fra Russland. Mitt tips: Vi går en ny spennende uke i vente…

I mellomtiden kan vi se nærmere på Browder og ikke minst Sergei Magnitsky!

Hvem er Bill Browder?
Bill Browder er grunnlegger og direktør av Hermitage Capital Management. I årene fra 1996 til 2005 var firmaet blant de største i Russland med mer enn 4 milliarder dollar investert i russiske aksjer. Korrupsjon viste seg dessverre å være et utbredt problem blant oligarkene, så Browders firma ledet an i kampen mot denne ødeleggende virksomheten. Og til å begynne med bar arbeidet frukter: Korrupsjonen blant oligarkene gikk ned, og etter at Putin ble valgt i 2000 bidrog han i bekjempelsen av det økonomiske misbruket.

Da alt snudde
I juli 2003 skulle det imidlertid skje noe som snudde alt: Putin arresterer Russlands rikeste oligark – Mikhail Khodorkovsky. Han putter Khodorkovsky i et bur i rettsalen, og tv-bildene skremmer de andre oligarkene: Hva må vi gjøre for å slippe det samme? Putins svar var at han krevde 50 % av rikdommen deres. Ikke til Russland, men til Putin personlig.

Med ett ble det slutt på alt antikorrupsjonsarbeid, og i 2005 ble Browder tatt inn til avhør og deretter erklært en trussel mot rikets sikkerhet. 18 måneder senere ble Moskvakontoret til firmaet hans strippet for alle dokumenter av det russiske innenriksdepartementet. Browder bestemmer seg da for å hyre inn den smarteste russiske advokaten han kjenner, Sergei Magnitsky. Etter å ha undersøkt saken, konkluderer Magnitsky med at dokumentene som hadde blitt tatt av myndighetene, hadde blitt misbrukt slik at det nå fremgikk at Browder skyldte den russiske stat 230 millioner dollar i skatt.

Browder og Magnitsky var sikker på at det kun var snakk om noen råtne offiserer som ville tilrane seg penger, og gikk derfor til søksmål + gav vitnemål til Russian State Investigative Committee (Russlands FBI). Dette gav resultater, men ikke slik man hadde forventet.

Magnitsky arresteres
For i stedet for at de skyldige ble arrestert, var det advokat Sergei Magnitsky som den 24 november 2008 ble hentet av politiet og kastet i fengsel.

Utdrag fra Browders vitnemål til Senatet:
Sergei’s captors immediately started putting pressure on him to withdraw his testimony. They put him in cells with 14 inmates and eight beds, leaving the lights on 24 hours a day to impose sleep deprivation. They put him in cells with no heat and no windowpanes, and he nearly froze to death. They put him in cells with no toilet, just a hole in the floor and sewage bubbling up. They moved him from cell to cell in the middle of the night without any warning. During his 358 days in detention he was forcibly moved multiple times.

They did all of this because they wanted him to withdraw his testimony against the corrupt Interior Ministry officials, and to sign a false statement that he was the one who stole the $230 million—and that he had done so on my instruction.

Sergei refused. In spite of the grave pain they inflicted upon him, he would not perjure himself or bear false witness.

After six months of this mistreatment, Sergei’s health seriously deteriorated. He developed severe abdominal pains, he lost 40 pounds, and he was diagnosed with pancreatitis and gallstones and prescribed an operation for August 2009. However, the operation never occurred. A week before he was due to have surgery, he was moved to a maximum security prison called Butyrka, which is considered to be one of the harshest prisons in Russia. Most significantly for Sergei, there were no medical facilities there to treat his medical conditions.

At Butyrka, his health completely broke down. He was in agonizing pain. He and his lawyers wrote 20 desperate requests for medical attention, filing them with every branch of the Russian criminal justice system. All of those requests were either ignored or explicitly denied in writing.

After more than three months of untreated pancreatitis and gallstones, Sergei Magnitsky went into critical condition. The Butyrka authorities did not want to have responsibility for him, so they put him in an ambulance and sent him to another prison that had medical facilities. But when he arrived there, instead of putting him in the emergency room, they put him in an isolation cell, chained him to a bed, and eight riot guards came in and beat him with rubber batons.

That night he was found dead on the cell floor. Sergei Magnitsky died on November 16, 2009, at the age of 37, leaving a wife and two children.

Møtet i USA som førte til Magnitsky – loven
I 2010 reiste Browder til Washington og fortalte historien om Magnitsky til de amerikanske senatorene John McCain og Benjamin Cardin. Dette skulle etter hvert føre til «The Sergei Magnitsky Rule of Law Accountability Act». Denne loven fryser eiendeler og forbyr visa for de som er involvert i alvorlige menneskerettsbrudd, og den ble vedtatt 14. desember 2012.

Putins ondskap
Putin ble rasende da Magnitsky – loven ble vedtatt, noe som delvis skyldes at han og de andre oligarkenes mange eiendeler som befinner seg i vesten med ett risikerer å bli konfiskert. Videre ble det brått farligere for oligarkene som til nå hadde kunnet drepe, torturere, kidnappe og ta penger fra folk, vel vitende om at de hadde Putins rygg. Denne garantien fremstod ikke like trygg lenger.

Putin svarte på den nye loven ved å forny adopsjon av foreldreløse russiske barn. Merk: Russland har aldri tillatt adopsjon av friske barn, kun syke. Så de barna som amerikanske familier tidligere har hentet har hatt sykdommer som HIV, Down syndrome osv.. Det nye forbudet betyr altså at fremtidsutsiktene til disse foreldreløse syke russiske barna er verre enn noen gang tidligere.

Den amerikanske valgkampen er i full gang. De siste ukene har landets to store partier holdt sine tradisjonsrike landsmøter og nominert Donald Trump (republikanerne) og Hillary Clinton (demokratene) som sine respektive presidentkandidater. I tillegg stiller også Gary Johnson (Det libertarianske parti) og Jill Stein (Green Party), men det er ikke noe som tilsier at disse to sistnevnte vil blande seg inn i kampen om å bli USAs 45 president. Så slaget står mellom Trump og Clinton, to maktmennesker som i en rekke målinger det siste året har skoret rekordhøyt når det gjelder å være upopulære hos de amerikanske velgerne.

Fremdeles jevn valgkamp

For øyeblikket er stillingen nokså jevn. I etterkant av republikanernes landsmøte (Cleveland, Ohio, 18.-21. juli) kunne vi høre at meningsmålingene gav Trump en oppslutning på 48 %, mens Clinton fikk 45 %. Men nå like etter demokratenes landsmøte (Philadelphia, Pennsylvania, 25.-28. juli) meldte Reuters at Clinton leder med 6 prosentpoeng. Trolig vil kandidatene veksle mellom å lede fremover, alt etter hvem som klarer å sette dagsorden. Men personlig har jeg likefullt et håp om at denne vekslingen mellom hvem som leder etter hvert vil erstattes av overlegne meningsmålinger i favør Hillary. For hun vil kunne bli en strålende president for både USA og resten av verden, mens en Trumpseier kun betyr kaos og triste tider.

Hillary vil bli en strålende president

De som lurer på hvorfor jeg mener Hillary vil bli en så god president, kan jo begynne med å se på hva hun har gjort med livet sitt. I alle år har Hillary jobbet utrettelig for de svake i samfunnet, og hun har hatt et spesielt fokus på barn og kvinners rettigheter.

Her er en oversikt over noe av det som Hillary har oppnådd. Spesielt merker jeg meg følgende avsnitt, som jeg tenker forteller mye om hvilken flott person Hillary er:

«After law school, Hillary could have taken a high-paying job in Washington or New York. But instead, she went to work for the Children’s Defense Fund. She went door-to-door in New Bedford, Massachusetts, gathering stories about the lack of schooling for children with disabilities. These testimonials contributed to the passage of historic legislation that required the state to provide quality education for students with disabilities«.

Under demokratenes landsmøte for noen uker siden var det mange titalls personer som kom med sterke vitnesbyrd om hvordan Hillary hadde stått på for de når livet hadde vært som hardest. Se for eksempel denne med Lauren Manning, overlevende etter 9/11. Delegatene ble også presentert en gripende 12-minutters film om Hillary med fabelaktige Morgan Freeman som forteller – denne anbefales!

Man kan jo lure på hvorfor Hillary er så upopulær hos dagens velgere når hun tilsynelatende står sånn på for andre medmennesker. I denne artikkelen fra New York Times fra 24. mai dette året, prøver kommentator David Brooks å finne ut hva problemet er. Og da peker han på noen interessante aspekter: For det første er ikke Hillary en person som virker veldig komfortabel med å avdekke for mange av sine private sider. Mens vi f.eks kjenner til Obama sin lidenskap for basket, tenker vi stort sett «jobb» og «politikk» når vi skal beskrive Hillary. Så det at velgerne ikke helt slipper inn til Hillary, kan være en utfordring når det gjelder å like henne. Men; samtidig er det slik at Hillary var ganske populær for bare noen få år siden. Som utenriksminister for Obama i perioden 2009-2013 var hun godt likt av 66 % av amerikanerne. Så sent som mars 2015 var hun likt av 50 % og mislikt av 39 %. Men det siste året har altså mistilliten skutt i været og ligger nå mellom 50 og 60 %.

Hvorfor så upopulær?

En av forklaringene på upopulariteten skyldes Hillarys forhold til Wall Street. I en tøff nominasjonsvalgkamp sørget motstander Bernie Sanders gjentatte ganger å påpeke at mens millioner av amerikanere mistet jobbene sine under finanskrisen på grunn av Wall Street sin grådighet, valgte Hillary å bistå og hjelpe pengemakten. Ifølge Center for Responsive Politics toppet i mai dette året finanssektoren Clintons donasjonsliste. Gjennom hennes mangeårige politiske karriere skal Hillary ha mottatt flere hundre millioner i donasjoner fra Wall Street.

Den såkalte epostskandalen fra tiden som utenriksminister har også skadet Hillary sitt omdømme. Kort fortalt handler denne om at Hillary brukte en privat epostadresse og hjemmeserver når hun var Obamas utenriksminister. Ifølge Hillary ble det aldri sendt noe hemmeligstemplet informasjon via denne epostkontoen, men etter å ha vurdert 30.000 eposter konstaterte FBI i sommer at 110 av disse inneholdt hemmeligstemplet informasjon. FBI-direktør James Comey sa under en pressekonferanse at Hillary Clinton hadde opptrådt «ekstremt uforsiktig» men konkluderte at det ikke var grunnlag for noen siktelse.

Det som har «løftet» overnevnte epostskandale til større høyder, er at den ble avdekket i forbindelse med etterforskningen av Benghazi-angrepet i Libya i 2012, der fire amerikanere ble drept i et angrep mot det amerikanske konsulatet. Det finnes ingen beviser for at Hillary hadde informasjon som tilsier at hun burde avverget angrepet, men kritikere har spekulert i at hun har slettet eposter for å skjule at hun burde gjort noe.

Og som ikke dette var nok; i forkant av demokratenes landsmøte denne sommeren oppstod det enda en epostskandale – nå i regi av Wikileaks. 19.000 eposter ble lekket, og disse avdekket at ledelsen i Demokratenes nasjonalkomite (DNC) ikke har opptrådd nøytralt under nominasjonskampen. I stedet har de prøvd å aktivt undergrave Bernie Sanders sin kampanje, for å sikre seier til Hillary.

Denne siste Wikileaks-avsløringen ser ikke bra ut, og førte da også umiddelbart til avgangen for Debbie Wasserman Schultz, leder for Demokratenes nasjonalkomite. Men så langt er det heldigvis ikke noe som tyder på at Hillary har hatt en rolle i dette spillet. Når det gjelder sin egen private epostskandale, har nærmere etterforskning vist at Hillary ikke har vært alene om å utvise dårlig skjønn; hennes forgjengere som utenriksminister Colin Powell og Condoleezza Rice brukte også private kontoer for klassifisert materiale.

Når det gjelder Hillary sin nære forbindelse til finanseliten på Wall Street er det ikke vanskelig å se det problematiske i at hun har mottatt flere hundre millioner for å drive valgkamp fra de samme menneskene som brakte mange millioner amerikanere ut av jobbene sine. Men hvis vi erstatter en naiv tilnærming med en solid dose realisme, vil de fleste erkjenne at den eneste veien til presidentvervet går via pengemakten. Så Hillary har ikke gjort annet enn hva andre aktuelle kandidater har gjort før henne, hun har samarbeidet tett med Wall Street og plassert seg i en posisjon hvor hun kan bli USAs 45 president. Noen ganger tenker jeg at Wall Street-kritikken mot Hillary aldri hadde fått en slik slagside om hun hadde vært en mann. Men den slags spekulasjoner får vi eventuelt se på i en annen bloggpost.

Hvis Bernie Sanders hadde vunnet…

Bernie Sanders-tilhengere vil nå muligens argumentere med at Sanders holdt på å vinne demokratenes nominasjonskamp uten noen kobling til Wall Street. Men jeg tror at en Sanders-seier ville betydd et solid momentum for Trump, og dermed det verst tenkelige utfall under valget den 8. november. Med Hillary som demokratenes presidentkandidat mot uberegnelige Trump har vi istedet fått en situasjon hvor en rekke republikanere og uavhengige velgere støtter demokratene. Se for eksempel denne talen av republikaner Doug Elmets, tidligere taleskriver for Ronald Reagan, som i år skal stemme på Hillary.

Få negative saker

Alt i alt tenker jeg at det igrunnen er bemerkelsesverdig hvor få negative saker som hefter ved Hillary. Hun har tross alt vært i rampelyset i mange tiår.  I perioden 1993-2001 var hun USAs førstedame, og deretter ble hun senator fra New York de 8 neste årene. Så var det duket for 4 år som utenriksminister i Obama sin historiske regjering, før hun etter eget ønske gikk av i 2013 (for å berede grunnen til å bli USAs neste president).

Demokratene med fremtidsrettet plattform

Den demokratiske plattformen hun går til valg på er blitt omtalt som den mest fremtidsrettede og progressive plattformen i demokratenes historie (blant annet takket være den tøffe kampen mot Bernie Sanders), og noen highlights finner dere her.

For alle som er opptatt av klimaendringer og ønsker et snarlig grønt skifte må det være fantastisk å lese under punkt 2: «We will not only meet the goals we set in Paris, we will seek to exceed them and push other countries to do the same.»

For nærmere detaljer om hva demokratene og Hillary ønsker å gjøre innen økonomi, jobber, utdanning, miljø, helse, kriminalitet og nasjonal sikkerhet, så kan dere finne mye informasjon her.

Republikanernes partiprogram og Donald Trump

Jeg skrev innledningsvis at Hillary «vil kunne bli en strålende president for både USA og resten av verden, mens en Trumpseier kun betyr kaos og triste tider». La meg begrunne siste del av setningen, og da kan vi jo like godt begynne med det uhyggelige partiprogrammet til republikanerne. Følgende oppsummering har jeg hentet fra en Dagbladet-artikkel den 20. juli dette året som hadde overskriften: «Det mest ekstreme partiprogrammet vi kan huske«:

• Partiet avviser å gå med på den globale klimaavtalen fra Paris. De omtaler også kull som en «rein» energikilde.
• Partiet støtter eksplisitt såkalt omvendingsterapi av homofile og lesbiske barn.
• Partiet kommer med ny skarp motstand mot homoekteskap.
• Programmet omtaler pornografi på internett som en «offentlig helsekrise».
• I det forrige programmet fra 2012 tok partiet til orde for en tostatsløsning for Israel og Palestina. I år tar programmet til orde for «et udelt Jerusalem», og det inneholder ingen referanser til en tostatsløsning.
• Republikanerne vil at delstatsforsamlinger skal tilby bibelstudier som et valgfag i offentlige videregående skoler.
• Programmet ber folkevalgte om å bruke religion som en guide når de vedtar lover. «Menneskeskapte lover må være i samsvar med naturlige rettigheter gitt av Gud», heter det.
• Også tidligere har partiet vært sterke motstandere av selvbestemt abort. Nå snakker de imidlertid ikke lenger om «aborterte fostere», men om «aborterte barn», og framstår på den måten enda krassere. Abort skal dessuten være forbudt også i situasjoner med voldtekt.
• Programmet avviser blankt alt som lukter av strengere våpenkontroll

Denne galskapen av et partiprogram skal videre ledes av Donald Trump, en mann som hele tiden mobber de han ikke liker. Hver gang Trump sender ut en tweet om Hillary skriver han konsekvent «Crooked Hillary». Under republikanerens nominasjonskamp gikk det i «Lyin’ Ted», «Low energy Jeb Bush» osv.. Er dette en mann som skal være USAs ansikt utad? Under sin tale på demokratenes landsmøte, fremhevet dagens førstedame Michelle Obama nettopp viktigheten av at de som leder landet fremstår som gode rollemodeller for barn og unge. Hva er best? En ekte sliter som Hillary som i kraft av presidentrollen forteller alle små jenter at også de kan bli sjef for landet, det er ikke bare guttene som gjelder lenger? Eller en bølle som Trump, som spytter på alt som er flott med USA?

Jeg har selv hatt gleden av å bo flere år i dette fantastiske landet, og tanken på at Trump kan bli president er uutholdelig. Jeg er tydeligvis ikke den eneste som tenker slik, for like før sommeren ble det kjent at TV2-profilen Davy Wathne snur ryggen til sitt amerikanske statsborgerskap på grunn av Trump.

Galskapen til Trump

Galskapen til Trump kjenner ingen grenser, så jeg kunne kommet med utallige eksempler på hvorfor mannen er totalt uegnet som president. Jeg nøyer meg med følgende klipp:

Trump inviting Russia to hack Hillary Clinton is «almost treasonous»
Ex-CIA Head Leon Panetta after Trumps encourages Russia to hack into Clinton’s email system
10 Horrible Insults From Donald Trump
Donald Trump, The Liar
The Daily Show – Donald Trump’s Shady Ties to Russia
The Daily Show – Donald Trump’s Racist Tweet Problem
Donald Trump and the art of the lie
Donald Trump is a pathological liar

Stephen Colbert har sin egen herlige greie om vannvittige Trump-uttalelser (fra nominasjonskampen): Destroys Donald Trump. Merk spesielt det som sies etter 3 min og 32 sekunder – det er av en slik karakter at jeg ikke orker å skrive om det her.

For å oppsummere:

Gjennom et langt liv har Hillary Clinton vist seg som en bemerkelsesverdig dyktig politiker, med spesielt fokus på barn og kvinners rettigheter. Etter 8 år som førstedame og 4 år som utenriksminister for Obama (+ 8 år som senator for New York) er Hillary tidenes mest kvalifiserte kandidat som president. Hun har tidligere vært populær blant folket, men har slitt de siste årene nå som presidentkampen har tatt seg opp. Hennes epostskandale og nære forbindelse til Wall Street har gjort henne mindre populær hos folk, men da er det viktig å minne om at hun har vært over 25 år i det internasjonale rampelyset. Jeg tenker at det igrunnen ikke er så mye negativt man kan si om Hillary når eposter og penger fra Wall Street er hva man sitter igjen med etter nitidig gransking fra hennes mange motstandere. Jeg håper og tror at majoriteten av amerikanerne snart vil erkjenne at Hillary vil kunne bli en strålende president, og ikke minst USAs første kvinnelige sjef! Hillary bryr seg om alle sine borgere. Det er en god start.

Men; Med Trump bak rattet vil derimot ingen kunne føle seg trygge. Verken amerikanere eller resten av verden.

Aktuelle lenker

Avslutningsvis vil jeg anbefale følgende godbiter fra demokratenes landsmøte i Philadelphia:

Faren til en drept muslimsk amerikansk soldat (utrolig sterk tale)
Michelle Obama
Bernie Sanders
Bill Clinton’s «I met a girl» speech»
Tale av Michael Bloomberg (tidligere borgermester i New York)
Nåværende visepresident Joe Biden
Hillary sin visepresidentkandidat Tim Kaine
Obamas tale (som vanlig i verdensklasse)
Chelsea Clinton introduserer Hillary
Hillary Clintons Acceptance Speech

Hvis jeg tar meg tid til å stoppe litt opp etter en arbeidsdag for å finne ut om jeg har gjort jobben min som lærer, er det alltid to spørsmål jeg er opptatt av: For det første: Har elevene lært noe? Akkurat det er helt sentralt, skal skoledagen kunne kalles en suksess, må det skje læring. Men like viktig er det at ungdommene har det bra. Så det andre spørsmålet jeg stiller er som følger: Har alle elevene mine gått hjem fra skolen med en god følelse i magen denne dagen?

Det siste er dessverre ikke alltid tilfelle. For som kjent kan hverdagen til ungdommene våre romme et spenn av følelser. Alt fra stormende lykke til bunnløs fortvilelse. Forelskelse og kjærlighet. Depresjon og psykiske problemer. Karakterpress. Mobbing. Spiseforstyrrelser. Take your pick!

Som lærer kan vi selvsagt ikke «reparere» alle disse problemene som ungdommene sliter med. Men de trenger at vi ser de! Spesielt den gruppen elever som nesten aldri forteller oss noen ting, og som konstant bærer på en maske som forteller at livet er strålende og fantastisk.

Noen av mine sterkeste øyeblikk som lærer har vært når en tilsynelatende selvsikker og glad elev tar av seg masken og forteller hvordan han eller hun egentlig har det. Da har jeg blitt fortalt historier som gjør at jeg plutselig forstår veldig godt hvorfor eleven var borte fra skolen hele forrige uke. Og da blir lærergjerningen langt mer viktig enn bare å få ungdommene til å forstå Newtons 3 lover. Som lærere skal vi bistå ungdommene til å bli klar for «den store verden», og sånn sett burde skolens trygge og omsorgsfulle rammer være den perfekte læringsarena for alle typer elever. Både for de som har det trygt og godt og de som sliter.

Men det kan det bli en slutt på nå. Til høsten innfører Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen en nasjonal fraværsgrense på ti prosent. Denne innebærer at elever som har mer enn ti prosent fravær i et fag ikke får standpunktkarakter i faget. Til Aftenposten begrunner Røe Isaksen hvorfor vi trenger en slik nasjonal fraværsgrense: «Det å stille krav til elevene er å bry seg om elevene. Det er valgfritt å begynne på videregående skole, men når man har valgt å gå på videregående skole er det ikke valgfritt om man møter opp til undervisningen«.

Photo: Wikimedia Commons (Imager23)

Logikken til Kunnskapsministeren fremstår i utgangspunktet besnærende. Attest fra lege ved sykdom vil være gyldig fravær, noe som gjør at den nye fraværsgrensen i hovedsak handler om å ansvarliggjøre elever som kjenner på fristelsen til å skulke en gang iblant.

Men leder i Elevorganisasjonen, Kristoffer Hansen, er kritisk: «Problemet er at en fraværsgrense tar utgangspunkt i at alle elever som ikke møter på skolen er skulkere, mens realiteten er at det er mange årsaker til at elever ikke møter på skolen. Det kan være turbulente forhold på hjemmebane, psykiske vansker eller mobbing. Ikke alle årsaker til fravær er like lett å dokumentere, og det regnes dermed ikke som gyldig fravær«.

Jeg deler Hansen sine bekymringer, og frykter at de nye fraværsreglene vil gjøre ubotelig skade på den elevgruppen som kanskje trenger skolen mest: Nemlig de elevene som har det vanskelig, og som samtidig ikke har lett for å betro seg til verken helsetjeneste eller oss lærere. Iallefall ikke med det aller første. Noen ungdommer trenger lang tid på seg før de er klar til å fortelle at faren er alkoholiker og at de noen ganger kommer for sent til skolen fordi de har måttet gjemme vekk tomflaskene sånn at ingen merker  noe. Livene til slike ungdommer blir ikke enklere hvis vi kaster dem ut fra skolefelleskapet fordi fraværet har passert 10 % uten at de har maktet å oppdrive gyldig dokumentasjon.

I skolens egen formålsparagraf kan vi lese følgende (utdrag fra $1-1): «Elevane (…) skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong«.

Jeg skulle ønske denne type mål kunne være i fokus, fremfor en ødeleggende fraværsgrense som ikke vil gavne skolen i det hele tatt. Jeg sier nei til nasjonal fraværsgrense!

Siden høsten 2010 og oppstarten av Nordahl Grieg videregående skole, har jeg hatt gleden av å  kombinere lærerrollen med deltidsstillinger ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, Universitetet i Bergen og VilVite. Dette har vært en særdeles lærerik og spennende tid for meg, og en STOR TAKK må rettes de som gjorde dette mulig, nemlig (tidl.) fakultetsdirektør Bjørn Åge Tømmerås (UiB), adm. dir Svein Anders Dahl og Leder formidling og utstilling Wenche Fivelsdal (VilVite), og rektor Lin Marie Holvik (Nordahl Grieg vgs).

NB: Siden mars 2013 har jeg også arbeidet i en deltidsstilling ved Birkelandsenteret for romforskning, ett av UiBs nye Senter for fremragende forskning. Men den jobben er ikke en del av den tredelte arbeidsfordelingen som skisseres i dette blogginnlegget.

Bakgrunnen for det tette samarbeidet mellom UiB, VilVite og Nordahl Grieg vgs (NGV) har handlet om et felles ønske i å skape interesse og nysgjerrighet for realfagene, og en rekordhøy søkning årlig på rundt 60 % til disse fagene ved NGV tyder på at vi har lykkes ganske godt.

Allerede en måned inn i samarbeidet vårt, i september 2010, fikk vi en første forsmak på hvor bra det kan bli når folk drar i samme retning: Da stod VilVite vertskap for et klimatoppmøte med 100 Nordahl Grieg elever som gjennom rollespill skulle representere ulike land og organisasjoner og gjennomføre klimaforhandlinger slik det gjøres i den virkelige verden. Til å innlede klimaforhandlingene hadde vi besøk av professor Tore Furevik, nå direktør ved Bjerknessenteret for klimaforskning, som gav elevene siste status fra klimaforskningen.

                   
Nordahl Grieg elever på klimatoppmøte. (Bjørn Erik Larsen)         Tore Furevik. (Frank Cleveland)

Siden den gangen har mer enn 100 forskere ved UiB gjestet Nordahl Grieg vgs:

Slike besøk kan gi elevene både inspirasjon og kunnskap, noe som kom tydelig til syne den gangen marinbiolog Gisle Karlsen Sverdrup fra VilVite holdt foredrag for naturfagselevene våre:

«Hei! Jeg synest presentasjonen var kjempebra, gode eksempler og fantastiske bilder. Jeg fikk lyst til å bli marinbiolog med en eneste gang. Utrolig fin film på slutten, med fantastisk musikk. En opplevelse!»

«Han engasjerte publikum og fikk oss til å bli interessert. De fantastiske bildene dannet et flott utgangspunkt for presentasjonen, og jeg hørte flere ganger at folk var imponert over dem. Det at han hadde tatt bildene selv, og hadde såpass mange gode erfaringer og historier å fortelle, gjorde at vi gikk derfra med masse ny kunnskap«.

Elevene ved Nordahl Grieg vgs har også benyttet seg flittig av VilVites mange flotte undervisningstilbud de siste årene. På bildene under koser de seg i utstillingen:

Det har vært mange gode og lærerike opplevelser sammen med UiB og VilVite for Nordahl Grieg elevene de siste 5 årene. Men som kjent kan det ikke alltid gå helt perfekt… Bildet nedenfor er fra den berømmelige solformørkelsen 20. mars 2015, hvor vi tok med oss 100 fysikkelever til VilVite for å oppleve naturfenomenet i Nygårdsparken sammen med forskere fra Birkelandsenteret for romforskning. Som dere ser var dessverre ikke værgudene i godlune denne dagen, selv om vi hadde bestilt skyfri himmel ;)

Elever ved Nordahl Grieg vgs har utvilsomt hatt stort faglig utbytte gjennom skolens tette samarbeid med UiB og VilVite. Men de har også bidratt tilbake i form av en rekke foredrag på konferanser hvor de har synliggjort hvordan ungdommer lærer i dagens skole. For universiteter og høyskoler innen høyere utdanning bør det være av stor interesse å kjenne til hva som foregår av undervisningsmetoder og læringsveier i den videregående skolen, sånn at man er best mulig forberedt på hvilke forventninger fremtidens studenter vil komme med. UiB har (heldigvis) vist stor interesse for dette, og arrangert flere konferanser de siste årene med fokus på «moderne undervisning».

Her ser vi VG2 elevene Isabel (i midten; rosa) og Stine (nesten gjemt, nr 2 fra høyre) som har tiltrukket seg stor oppmerksomhet fra en rekke tilhørere etter sitt flotte foredrag på MNT-konferansen 2015.

Det har vært et privilegium å få arbeide i denne tredelte stillingen ved Nordahl Grieg vgs, VilVite og UiB disse 5 årene. På mange måter tenker jeg at jeg gjerne skulle fortsatt i 50 år til. Men alt har som kjent sin tid, og jeg kjenner nå at tiden er kommet for å dyrke lærerrollen. Så fra og med kommende skoleår vil jeg jobbe 100 % ved Nordahl Grieg vgs. I tillegg vil jeg fortsette i en deltidsstilling ved Birkelandsenteret ved romforskning, hvor jeg har fungert som leder av formidlingsgruppen siden oppstarten i 2013.

For meg personlig føles det selvsagt vemodig å si yrkesmessig farvel til VilVite og Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved UiB, to fantastiske miljøer for læring og forskning. Men for institusjonene er det heldigvis ikke noe farvel. Etter 5 år med tett og nært samarbeid, skulle alt ligge tilrette for at Nordahl Grieg vgs, VilVite og UiB også i fortsettelsen vil gjøre bruk av hverandres kompetanse til beste for realfagene og samfunnet forøvrig.

Ambisjonene mine er uansett å holde oppe en tett kontakt med verden utenfor skolen i tiden fremover, ikke minst gjennom Nordahl Grieg vgs sin nye satsing på en grønn innovasjonslinje. Dette kan dere lese mer om i bloggen «Ubygde Kraftverk«. Kort fortalt handler dette om å gjennomføre prosjektbasert undervisning hvor realfagselever (Fysikk + IT) samarbeider tett med økonomielever (EBU + Markedsføring og ledelse), og hvor ungdommene har et felles møtepunkt i faget Teknologi og forskningslære. Gjennom skoleåret skal elevene bruke kunnskapen fra de ulike fagene til å komme opp med ulike produkter. Disse vil forhåpentligvis i noen tilfeller være så bra, lønnsomme og ikke minst miljøvennlige at elevene kan selge det gjennom sin egen bedrift. For det såkalte grønne skiftet som alle snakker om i dag skal være en ledestjerne for oss, og som dere ser av elevplakatene under er ungdommene motiverte til å gjøre en forskjell. Jeg gleder meg til nytt skoleår og nye utfordringer :)

Så ble det omsider enighet i asylbarnsaken. Avtalen kan leses i sin helhet her, kortversjonen er at ca 60 asylbarn (og deres familier) får anledning til å søke om opphold i Norge på nytt. Avtalen gjelder lengeværende barn i tidsrommet 1. juli 2014 til 18. mars 2015, og lengeværende barn defineres som barn med minst 4 års botid i Norge.

Avtalen er ikke så bra som jeg hadde ønsket (og blogget om her), og jeg synest igrunnen SV gir en grei oppsummering av hva jeg tenker i artikkelen «Asylbarnavtale med vond bismak«. Men med tanke på at alle de tre «store» (H, Frp, AP) ikke har vist noen ambisjoner på vegne av asylbarna, erkjenner jeg at resultatet kanskje er det beste vi realistisk sett kunne ha håpet på. Det betyr samtidig at justisministeren fremdeles får klamre seg til jobben som statsråd, men det får vi tåle hvis det betyr at flere av barna våre kan komme hjem.

Men: Etter et halvt års bitter asylkamp som fullstendig har forsuret samarbeidsklimaet hos de borgerlige, er det tid for å sette ting i perspektiv. Her i Norge er vi mange som er blitt provoserte over utsendelsen av flere hundre asylbarn, og er kun mellomfornøyde i dag når ca 60 får muligheten til å søke påny. På verdensbasis, derimot, «drukner» disse tallene i den grufulle virkeligheten. I denne NRK-artikkelen fra desember, kan vi lese at det nå er mer enn 10 millioner syrere som er flyktninger. Av disse lever 3,8 millioner i Tyrkia, Libanon, Jordan, Irak og Egypt (mens resten stort sett befinner seg på flukt i eget land). Faktisk er det slik at de syriske flyktningene i Libanon utgjør over 26 % av befolkningen (ifølge Amnesty-rapporten «Left Out in the Cold: Syrian refugees abandoned by the international community«).

Hvordan bidrar Norge for å bekjempe denne ufattelige humanitære tragedien verden er vitne til? Jo, per 1. mars i år har det kommet «hele» 3987 syriske flyktninger. Av disse er det ca 1000 kvoteflyktninger og 3000 asylsøkere. Til sammenligning er tallet hos vårt broderfolk i Sverige nærmere 60.000.

Smak litt på dette: Skjebnen til 60 asylbarn holder på å skape regjeringskrise i Norge (og saken tar et halvt år å løse). Dette skjer samtidig som verden opplever tidenes flyktningekatastrofe med titalls millioner mennesker på flukt. En katastrofe rike Norge knapt erkjenner, skal vi måle utfra hvor få syriske flyktninger vi har tatt imot.

Når jeg tenker gjennom spennvidden i kontrastene i forrige avsnitt, vet jeg igrunnen ikke helt hvor jeg skal begynne….

Da Mads Gilbert åpnet Nordahl Grieg sin Framtidskonferanse 2012 uttalte han: «Vi lever i smørøyet. Vi er den utvalgte 0,1 %’en». (ca 4 min inn i dette klippet). Og så fortsatte Gilbert: «..vi skal bare passe oss så vi ikke drukner i vårt eget smørøye».

Kloke ord av et fantastisk menneske.

I påvente av at samarbeidspartiene klarer å finne en vei ut av uføret som asylbarnsaken har skapt, benytter jeg nå anledningen til å skissere en mulig løsning på hele sakskomplekset:

Shaimaa og familien hennes – bilde hentet fra fb-gruppen «Støtteaksjon for Shaimaa»

1. Den 30. september 2013 ble samarbeidsavtalen mellom de fire borgerlige partiene presentert.  I Aftenposten kunne vi bl.a. lese: «Venstre og Krf har  .(..).  fått gjennom et amnesti for asylbarna .(..)«. På bakgrunn av dette er det eneste riktige at alle lengeværende asylbarn som er sendt ut siden høsten 2013 får sine saker vurdert på ny. Når det gjelder hva som menes med lengeværende asylbarn, foreslår jeg at vi definerer dette til barn som har bodd i landet vårt i minst 3 år. Dette var definisjonen norske myndigheter brukte da de gjennom en midlertidig forskrift i 2004 gav botid for lengeværende barn.

2. Det neste steget er at norske ambassader inviterer asylbarnfamilier i stor nød til å bo på den norske ambassaden i det aktuelle landet mens søknaden behandles. Jeg er enig i at det er uheldig å hente barna helt hjem til Norge før svaret foreligger, da to utvisninger vil være alt for drøyt for unge barnesinn. Men et midlertidig opphold i landets norske ambassade er noe helt annet og igrunnen kun rett og rimelig i denne saken.

3. Før det store arbeidet med ny vurdering av sakene starter opp, bør UNE direktør Ingunn-Sofie Aursnes personlig kvittere ut de helt åpenbare sakene. For eksempel saken til Shaimaa, som ble kastet ut av Norge etter å ha bodd syv! år i Lillesand fra hun var 3 til 10 år gammel.

Bilde hentet fra fb-gruppen «Støtteaksjon for Shaimaa»

I den nye asylavtalen som samarbeidspartiene omsider ble enige om i vinter, heter det at «Barnets fortid og tilknytning til Norge skal tillegges større vekt enn i dag ved avveiing mot innvandringsregulerende hensyn» (NRK). Hvis ikke det gir en som Shaimaa opphold, ja, da blir det nei til alle. Så derfor: I respekt for den uverdige behandlingen av de lengeværende asylbarna, synest jeg Aursnes bør gi umiddelbart opphold i de helt åpenbare sakene.

4. Deretter går arbeidet sin gang, og vi får (forhåpentligvis) en verdig og riktig gjennomgang av alle asylbarnsaker det siste 1 1/2 år. Samt en tro på at det norske demokratiet fungerer.

Det er faktisk ikke verre enn dette, kjære regjering. Så hva venter dere på?

Siste: «Her sitter Shaimaa (11) i ruinene etter bombingen«

For knappe 5 måneder sider skrev jeg et sinna blogginnlegg med tittelen «Hvor er raseriet? Dere må våkne! NÅ!«. Bakgrunnen for innlegget var en artikkel om 10 år gamle Shaimaa i Bergens Tidende – en gripende og ikke minst skamfull fortelling om hvordan samfunnet vårt behandler folk i ytterste nød.

Siden den gangen har (som kjent) BT fulgt opp med drøssevis av rystende avsløringer om norsk asylpolitikk, noe som har resultert i kjempetrøbbel for justisminister Anundsen, regjeringssamarbeidet mellom de 4 borgerlige partiene og velfortjent SKUP-diplom til BT journalistene. Krf og Venstre gjør (tilsynelatende) så godt de kan for å skape et Norge vi kan være mer stolte av, men i likhet med SVs erfaringer fra 8 år med rødgrønt styre er det utrolig vanskelig å endre den inhumane asylpolitikken til H, Frp og Ap. Og i det til tider skitne politiske spillet hender det dessverre at våre folkevalgte glemmer hva saken handler om i tåken av kompromisser. Så i en drepende kommentarartikkel den 18. mars med tittelen «Asylbarn ofres for Anundsen» konkluderer Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen at «Anders Anundsen kan fortsette å sende ut asylbarn i høyt tempo, takket være KrF og Venstre». Jeg synest at Simonsen er usedvanlig klar og veltalende i denne kommentaren, og tillater meg derfor å sitere flere avsnitt:

«Vi kan ikke ha en justisminister som sier en ting i Stortinget og gjør noe annet. Dette er til syvende og sist lærdommen fra 22. juli. Justis er et svært politikkfelt med mangelfull oppfølging av Stortinget. At vi nok en gang skal ha en statsråd som ikke opplyser Stortinget og slipper unna med det, er ille. At det rammer barn, gjør det ikke bedre.

Det er alvorlige konsekvenser for dem vi snakker om. Liv blir ødelagt, barn blir traumatisert, norske barn blir sendt ut av sitt eget land. Dette var det Venstre og KrF prøvde å stoppe i asylavtalen. De ble lurt. Så skal de trekke på skuldrene, si fy, og gå videre?

Jeg skulle ønske at Venstre og KrF kunne bruke makta si til å si at dette finner vi oss ikke i, på vegne av sine velgere. Vi vil ikke ha en justisminister som ikke svarer på spørsmål og tar seg til rette, vel vitende om at han har Venstre og KrFs støtte uansett. Men det er trolig for mye å be om.

Kjøttvekta gjelder. Og det handler likevel ikke om femåringen i Alta som angrep politiet da de bar mora hans ut midt på natta her i helgen. Han veide ikke mye og var lett å håndtere. Tusenvis før ham har opplevd det samme. I Norge. Vi kaster dem helst ut om natta. Hvem som er verst i norsk asylpolitikk, er uvisst, og det er enda tristere at denne saken blir forsøkt å omgjøres til en strid om hvem som er verst.

Det er ikke mye å skryte av at regjeringen før var enda verre».

Særdeles klare ord fra Marie Simonsen, og allerede en uke senere (25. mars) følger hun opp påny med en lignende kommentarartikkel med tittelen «For seint for Shaimaa (11)«. Tittelen på denne kommentaren kan dessverre vise seg å bli rystende sann, da BT i dag rapporterer  at huset til Shaimaa i Jemen er blitt bombet.

Med andre ord: Vi har sendt en 10-11 år gammel jente til en mulig død i et krigsherjet land  med vitende og vilje. En jente som siden 3-års alderen hadde bodd i Lillesand på Sørlandet. En tvers gjennom «norsk» jente som plutselig og på brutalt vis fikk livet sitt revet opp da seks politifolk fra Politiets utlendingsenhet møtte opp på Borkedalen skole og avbrøt Shaimaa i det hun var i gang med en kartleggingsprøve i norsk.

De som har lest bloggen min det siste halvåret, har nok registrert at jeg ønsker justisminister Anders Anundsen sin avgang. Etter BTs dramatiske nyhetssak om at det kan ha skjedd noe med Shaimaa og familien hennes, er det ordet «riksrett» som spinner i hodet mitt nå. Joda, jeg vet at dette er voldsomme beskyldninger, men jeg tenker det også er ganske voldsomt av den norske stat å bevisst ødelegge barndommen (og kanskje resten av livet) til en 10-år gammel jente. Våre myndigheter henter Shaimaa brutalt ut fra en trygg skolehverdag og plasserer henne på et fly til krigsherjede Jemen.  Et «Jemen i gjørma» som landet beskrives i denne 2-dager gamle kommentarartikkelen. Nå kan hun være død. Faen ta deg Anundsen og alle andre drittsekker som styrer norsk asylpolitikk. Og faen ta dere alle andre som sitter likegyldige og lar galskapen skje uten at dere gidder å bry dere. Tenker igrunnen vi bør kjøre riksrett mot hele det norske folk!

Det kan til tider virke som at verden flommer over av ondskap. I Nigeria kidnappes skolejenter, i det nordlige Irak og Syria fremviser IS en nesten ufattelig brutalitet, og i Gaza er det barna som rammes hver gang krigen mellom Israel og Palestina blusser opp.

En ting er at krigens galskap i seg selv er tragisk. Men kanskje enda verre er det at mange av konfliktene i verden rettferdiggjøres gjennom religion. Det kan føre til at storsamfunnet – bevisst eller ubevisst – trekker paralleller mellom menneskers tro og faren for terror/vold. Senest for to dager siden uttalte Frp’s nestleder Per Sandberg til Klassekampen at – alle dei andre partia på Stortinget har lukka auga for «den valdelege islamske ideologien».

Jeg kan lett forestille meg at denne type uttalelser virker svært provoserende for en muslim som opplever islam utelukkende som en god kraft her i verden. Men så lenge Boko Haram leder Abubakar Shekau og IS-sjefen Abu Bakr al-Baghdadi rettferdiggjør deres bestialske herjinger med religion, «tvinges» muslimer i Norge kontinuerlig til å ta avstand hver gang det dukker opp en hendelse i nyhetsbildet.

Slik har det iallefall vært så langt. Men etter idag kan det hende at tingene endrer seg. For denne fredens ring som muslimene dannet i kveld rundt synagogen i Oslo handlet ikke bare om å vise støtte til det jødiske folk. Den handlet også om å ta tilbake definisjonen på religionen islam.

   Foto: NTB scanpix

Som initiativtaker Hajrah Arshad sa i sin appell: «Flesteparten av oss muslimer står opp for jøders rettigheter. Jeg håper at andre miljøer gjør som oss og kjemper mot radikalisering. Det er urettferdig å bli stilt inn mot veggen for alt en muslim gjør, – vi beklager ikke her i dag angrepet i København. Det vi gjør her er å vise at vi står sammen med dere. Vi føler den samme frykten som dere, og vi skal ta støyten sammen med dere». Fantastiske ord av en 17 år gammel jente, dette gir håp for fremtiden.

Bildene av norske muslimer som danner ring rundt synagogen går nå verden over, og håpet er at dette kan inspirere til lignende markeringer i andre land. Var uansett særdeles rørende å følge det gripende arrangementet via tv-ruten.

Høydepunktet? Utvilsomt appellen til rabbiner Michael Melchior, denne gav høy gåsehudfaktor. Har du ikke sett den, er det bare å klikke på denne lenken og spisse ørene de neste 6-7 minutter.

Det heter seg at vi mennesker skal respektere andres meninger, og være åpen for at vi ikke alltid vet best. Kloke ord, men noen ganger gir det likefullt ingen mening å høre på folkets røst. For i medienes kommentarfelt herjer galskapen, noe som kommer klart til uttrykk i eksempelvis asyldebatten.

Men først litt mimring fra historien, der mye rart har blitt sagt (som vi i dag flirer av):

• «Det er ingen grunn til at noen skulle ønske å ha en datamaskin hjemme»
  Ken Olson, grunnlegger av Digital (1977)
• «Man will never fly; not in a thousand years»
  Wilbur Wright (1900)
• «Flyvende maskiner tyngre enn luft er en umulighet»
  Lord Kelvin, matematiker, fysiker og president i Royal Society (1885)
• «Everything that can be invented has been invented»
  C.H. Duell, US Patent Office, som foreslo å nedlegge patentkontoret  (1899)
• «Det er en forbløffende oppfinnelse, men hvem vil noensinne gjøre bruk av den?»
  USAs president Rutherford B. Hayes etter å ha fått telefonen demonstrert i 1876
• «Fly er interessante leker, men har ingen militær verdi»
  Marchal Ferdinand Foch, strategiprofessor ved den franske krigsskolen (1911)
• «Gå for himmelens skyld ned i resepsjonen og bli kvitt den galningen! Han sier han har et apparat som kan sende trådløse bilder. Hold øye med ham – han har kanskje en barberkniv på seg!»
  Redaktøren i Daily Express som nektet å ta i mot fjernsynets oppfinner John Logie Baird i 1925.

Jeg velger å innlede dette innlegget med disse absurditetene, fordi vi i dagens samfunnsdebatt fremdeles lar fornektelsene og galskapene ha en sentral plass i de pågående diskusjonene.

Et godt eksempel på denne «galskapen» føler jeg kom til uttrykk i Bergens Tidende igår fredag 13 februar. Medieviter og teolog Geir Magnus Nyborg hadde et leserinnlegg med tittelen «BT bør feire og beklage«. I innlegget er Nyborg svært skeptisk til BTs mange reportasjer i #asylbarnsaken. Kort fortalt mener Nyborg at høringen i Kontroll- og konstitusjonskomiteen med justisminister Anders Anundsen forrige fredag viste at Anundsen gjør en god jobb.

Ja, jeg erkjenner at meninger om eksempelvis Anundsens opptreden under høringen vil variere, alt etter hvem man spør. Men jeg vil likefullt tillate meg å hevde at de som mener at Anundsen gjorde en god figur under høringen ser bort fra fakta i saken. Sånn sett opplever jeg Nyborgs innlegg som smått absurd, og mindre absurd blir det ikke å lese kommentarfeltet under saken. Her er de fleste svært positive til Nyborgs tanker, og noen oppnår likes på over 100 treff!

Hvordan er dette mulig? Hva for et samfunn har vi laget der det å fornekte fakta hylles? Jeg må innrømme at jeg skjems over mine medborgere, men trøster meg med at iallefall 18 personer (i skrivende stund) ser verden slik jeg gjør (jfr 18 likes på min kommentar under Nyborgs kronikk, en kommentar som forøvrig «drukner» i hyllesten av Anundsen fra de fleste kommentarer).

Til mine eventuelle meningsmotstandere: Kommenter innlegget nedenfor og gi beskjed hvor jeg skriver noe uriktig. Alternativt kan dere erkjenne at Nyborg + de fleste kommentarpersonene er uredelige i sin argumentasjon.

———————————————————————————————————————

Mitt svar på debattinnlegget «BT bør feire og beklage»

«Nyborg skriver: ”For meg var problemet i denne saken at det jeg leste ikke stemte med det jeg hørte i høringen”. Dette finner jeg underlig, da jeg satt igjen med motsatt opplevelse etter høringen.