Til dere som har fulgt undertegnede på facebook, twitter og i bloggpost de siste månedene, er det liten tvil om at jeg ønsker justisminister Anders Anundsen sin avgang. Dette til tross for at jeg aldri har møtt mannen eller snakket med han. For alt jeg vet kan Anundsen i privat selskap være en likandes kar som bare ønsker det beste for folkene rundt han. Så hvorfor er det da greit at jeg i innlegg etter innlegg på spesielt facebook og twitter er negativ til en av landets mektigste menn?

Svaret er såre enkelt: Anundsen har (i likhet med sin forgjenger) kastet ut uskyldige barn på en såpass brutal måte at jeg til tider mister nattesøvnen. Og når du gjør denne type ting mot uskyldige barn som i siste instans kan ødelegge livene deres, ja, da føler jeg at det meste er lov for oss «synsere». Oppførselen til Anundsen har vært av en slik karakter at jeg føler meg nærmest moralsk forpliktet til å hetse mannen dag etter dag helt til han kastes som statsråd. Shame on you Anundsen!!! Forferdelig det du har latt skje som statsråd.

Tidligere var det Arbeiderpartiet ved datidens justisminister Grethe Faremo og statssekretær Pål Lønseth som stod for galskapen. Nå er det som kjent Frp ved justisminister Anders Anundsen og statssekretær Jøran Kallmyr som trekker i trådene. Alle sammen har de fremstått like forferdelige som medmennesker. Men med ett unntak: Mens Ap i de rødgrønnes 8 års regjeringstid holdt på den sinnsyke linjen hvor asylbarna brutalt ble kastet ut en etter en, lovet faktisk Anundsen/Kallmyr bot og bedring etter valget i 2013. De fortalte Venstre og Krf at det nå var slutt på galskapen. De inngikk en samarbeidsavtale! Som Venstre-velger ved dette valget ble jeg svært happy. Nå skulle ikke lenger lengeværende asylbarn være en prioritet vedr utsendelse (selv om «barn» skulle være en prioritet, med andre ord ikke den store forandringen). Uansett, det skulle bli litt bedre.

I allefall hvis Anundsen hadde holdt ord. For saken har vist at Anundsen gav blaffen i lovnadene til Venstre og Krf. Han fortsatte som før og klarte faktisk å bli enda verre enn Ap. Det eneste Anundsen har vært opptatt av er måltall, og DET skal han ha: Det er blitt sendt ut rekordmange i 2014. Noen av disse kan vi lese om hos Bergens Tidende i den hjerteskjærende artikkelen: Asylbarna Norge sendte ut. Anundsen & co har holdt et sinnsykt tempo som i september førte til så mange utsendelser av barnefamilier at Afganistan truet med å terminere returavtalen med Norge.

Under fredagens høring kom det frem informasjon som nærmest ikke er til å tro: I tråd med samarbeidsavtalen med V og Krf sender Anundsen skriftlig beskjed til Politidirektoratet om at «lengeværende asylbarn» ikke lenger skal prioriteres, derimot «barn» på generelt vis. Politidirektoratet får ikke med seg denne endringen og fortsetter som før. Spørsmålet blir da: Når oppdager Anundsen at Politidirektoratet ikke får med seg endringen? Svar: Aldri, fordi Anundsen selv kun hadde fokus på måltall for utsendelser. Det var først UNDER HØRINGEN FREDAG at Anundsen fikk med seg hva politiet hadde oppfattet og plutselig fikk det travelt med å redigere kronikker som skulle i landets aviser lørdag.

Personlig synest jeg hele saken er uendelig trist. Jeg håper V og Krf tar til vettet og informerer statsminister Erna Solberg om at statsråd Anders Anundsen ikke lenger har tillit som justisminister. Og deretter håper jeg at barna våre hentes hjem.

Lenke til fredagens åpne høring, der leder for Kontroll- og Konstitusjonskomiteen Martin Kolberg gir uttrykk for hva mange av oss tenker: – Jeg må si statsråd, dette forstår jeg ikke

Verden er et kontrastenes sted. Det finnes mennesker i dette livet som har det fabelaktig. Som kan velge utdanning og karriere fra øverste hylle. Som ender opp med kone, to barn, ny bil og hytte. Som kan nyte pensjonisttilværelsen med å arbeide i hagen og passe barnebarn.

Og det finnes mennesker som har det fullstendig jævlig. Som vokser opp i krigsområder. Som går til sengs sulten hver kveld. Som ikke har håp om utdanning fordi de er av feil kjønn. Som ikke har noe offentlig helsevesen å henvende seg til når de blir syke.

Jeg er blant de heldige her i livet. Jeg har riktignok verken kone, to barn, ny bil eller hytte. Men utover det har jeg det igrunnen ganske så fint. Jeg er utvilsomt i dette «smørøyet» som Mads Gilbert snakker om da han åpnet Nordahl Grieg vgs sin Framtidskonferanse i 2012: «Vi lever i smørøyet. Vi er den utvalgte 0,1 %’en». (ca 4 min inn i dette klippet).

Men så fortsetter Gilbert: «..vi skal bare passe oss så vi ikke drukner i vårt eget smørøye».

Jeg er dessverre redd det er hva vi er i ferd med å gjøre når det gjelder behandlingen av asylbarn. Artikkelen om 10 år gamle Shaimaa i Bergens Tidende denne lørdagen 22 november var både gripende og rystende lesing. Når jeg leser teksten kjenner jeg på en enorm skam over hvordan Norge behandler mennesker i dyp nød.

Men i tillegg til å føle på dette raseriet mot norske myndigheter, føler jeg på et tilsvarende raseri mot dere der ute som forblir tilsynelatende likegyldige til det som skjer.

På twitter har jeg i skrivende stund 1271 følgere. Lørdag morgen sendte jeg ut en tweet om 10 år gamle Shaimaa. Litt over et halvt døgn senere har tweet’en fått 1 retweet. Til sammenligning var jeg involvert i mer enn 50 twittermeldinger fredag kveld der krangelen gjaldt hvorvidt vi skulle bruke begrepet trineposen eller jensenposen.

På facebook har jeg i skrivende stund 848 venner. For 9 timer siden postet jeg et innlegg om 10 år gamle Shaimaa. Status nå er 1 like, og 1 kommentar. Til sammenligning fikk jeg over 1300 likes i vår da jeg skrev et innlegg om den daværende lærerstriden.

Joda, likes og kommentarer på sosiale medier er selvsagt ikke noe forskningsmessig bevis på hvorvidt folk bryr seg eller ikke. Men når poseavgiften får 50 ganger mer oppmerksomhet enn den brutale utsendelsen av en 10 år gammel jente, er det tid for å stoppe litt opp. Jeg føler likegyldigheten er i ferd med å kneble meg. Hvor er raseriet til folk??

Ka faen – kem bryr seg om en jævla poseavgift på 1 kr og 50 øre når barn som har vokst opp i dette landet brutalt kastes ut – og det mens ingen bryr seg.

DERE MÅ VÅKNE OPP! NÅ!!!!!!

Avslutter dette blogginnlegget med den eneste facebook-kommentaren jeg har fått til innlegget om 10 år gamle Shaimaa – takk til Øystein N for kloke ord som alltid:

Leste historien i papirutgaven ved frokost bordet, men mistet apetitten. Spesielt avslutningen er tøff. Jeg sitter, som alltid, igjen med spørsmålet: hvem er ansvarlig for dette? Norge som nasjon har ikke et snev av troverdighet eller verdighet i slike spørsmål. Men du verden så selvgod vi er når vi skal gi penger gjennom TV aksjonen en gang i året. Skandale. Enkelt og greit.

Denne sommeren har påny konflikten mellom Israel og Palestina blusset kraftig opp, noe som har ført til en storm av meninger på facebook og twitter. Mange av oss har sagt ting på en usedvanlig klar og unyansert måte. Ja, vi har kanskje vært så hissige over tastaturet at vi har kommet med enkelte ytringer som vi i ettertid kjenner oss litt pinlig berørte over. Jeg er blant disse. For de som har fulgt mine kommentarer på fb og twitter, har det neppe vært vanskelig å få med seg mitt raseri over den israelske krigsmaskinen.

En av mine innspill har handlet om dette med nyanser og balanse. Kort fortalt har budskapet mitt vært følgende: Hvorfor er folk opptatt av å få frem nyansene i konflikten mellom Israel og Palestina, når barn drepes i hopetall? Jeg har ikke vært alene om å mene dette, og i dag har derfor det kommet et særdeles velskrevet blogginnlegg av min strålende kollega Joachim Laberg. Med «Ei forsvar for nyanse og balanse» tar Laberg et oppgjør med alle oss som har mistet gangsynet på sentrale trekk ved moderne presse.

Jeg synest Laberg argumenterer svært bra, og er glad for at samfunnet vårt har slike årvåkne stemmer i sine rekker. La meg derfor prøve å forklare nærmere hva jeg mener rundt dette med nyanser og balanse på en noe mer reflektert måte enn hva jeg har evnet tidligere.

Gjennom verdenshistorien har det dessverre flere ganger skjedd hendelser som overhodet ikke kan forsvares. Noen få eksempler: Slaveriet. Jødeforfølgelsene før og under 2. verdenskrig. Apartheid-systemet i Sør-Afrika. Når slike uakseptable hendelser skjer, er det avgjørende at de som lever i historien sier ifra. Hvis twitter eksisterte den 13.mars 1942, da Qusling gjeninnførte jødeparagrafen, ville da folk skreket ut om galskapen? Eller ville dette blitt møtt med en lengre prinsipiell debatt? Kanskje ville noen påpeke at Hitler og nazistenes tro på at alle verdens jøder stod sammen for å ta over verden hadde noe for seg?

Ja, jeg vet at disse eksemplene er groteske. Men jeg vurderer også hendelsene på Gaza denne sommeren for groteske. Da tenker jeg ikke bare på antall døde, men også på skjevheten i hvem som rammes.

Men først noen oppklaringer: Jeg er verken Israel- eller Palestina tilhenger (i alle fall ikke når pulsen er noenlunde lav som nå). Jeg aner ikke hvordan konflikten kan løses. Jeg har sett reportasjer som forklarer hvordan Hamas går frem på Gaza, og disse reportasjene skremmer meg langt inn i ryggmargen. Jeg er tilsvarende like skremt av Israels politiske ledelse som ikke ser ut til å ønske forsoning og fred.

Når det gjelder sommerens krigføring, registrerer jeg at både Hamas og Israel skyter raketter mot hverandre. Sånn sett kan det virke like brutalt fra begge sider. Men det er en viktig forskjell likevel: Så langt har ikke (så vidt meg bekjent) Hamas evnet å drepe en eneste sivilist i Israel. Altså: Det er snakk om 0 drepte sivile! (NB: Jeg må ta et lite forbehold om dette, men det ble hevdet av en journalist fra Klassekampen på Dagsnytt 18 idag den 7/8/14). Det må selvsagt oppleves uvirkelig for israelere å løpe i bomberom når alarmen går fordi det er Hamas-raketter på vei, og post-traumatiske stresslidelser vil sikkert forekomme blant mange. Men likevel: Man har unngått tap av uskyldige liv. Takk og pris for det.

Israel på side har vist seg langt mer effektiv. Ifølge UNICEF er 415 palestinske barn bekreftet drept, og man anslår at over 370.000 barn trenger umiddelbar krisehjelp på grunn av traumer.

Det er blitt spekulert i om Hamas bruker mennesker som levende skjold, men jeg klarer ikke å se hva som er verst: Enten at Hamas faktisk gjør dette, eller at Israel tilsynelatende ikke bryr seg. Uansett vet både Israel, Palestina og resten av verdenssamfunnet hva som skjer neste gang Israel sender sine droner på nye angrep: Antall uskyldige drepte barn øker.

Det finnes noen ting her i verden som er hellige. Barn er en slik ting. Man dreper ikke barn. Punktum. Men på Gaza skjer det hver dag. Og verdenssamfunnet sitter musestille og lar det skje.

I filmen «A time to kill» (basert på John Grishams debutroman) blir en 10 år gammel mørkhudet jente voldtatt av to hvite menn. I raseri dreper hennes far de to mennene, og han stilles for retten. Forsvarsadvokaten har sin livs utfordring med en helhvit jury i et samfunn preget av rasisme, men vinner frem når han får de til å reflektere rundt følgende: Hva om en 10 år gammel hvit jente hadde blitt voldtatt av to mørkhudete menn, og hennes hvite far hadde drept dem? Ville det da blitt noen rettsak?

Hva om vi overfører denne analogien til Israel-Palestina konflikten? Hva om det var 415 israelske barn som hadde blitt drept til nå? Jeg tør ikke engang tenke på hvilken grotesk reaksjon verdenssamfunnet med USA i spissen hadde foretatt da…

Jeg erkjenner at jeg noen ganger har tiltet litt på både facebook og twitter denne sommeren, og er takknemlig for at det finnes stemmer som Laberg. Viktig at noen beholder bakkekontakten når andre flyr i fritt fall.

Men jeg håper dere forstår grunnen til at jeg noen ganger mister besinnelsen. 415 unge liv er fjernet så langt. Vi kan ikke sitte stille og være likegyldige til dette.

NB: Når du leser dette er trolig antallet drepte barn mer enn 415.

15/12-2012 hadde undertegnede og kollega Joachim Laberg en kronikk på trykk i BT sin papirutgave. Her er kronikken:

Tittel: Kritiske journalistar og digitale pedagogar

I førre veke kunne vi lese i BT at elevane ved Nordahl Grieg vidaregåande skole har kravd papirbøkene attende. Inntrykket som vart skapt var at den digitale satsinga til skolen er vorte parkert.

Lat det vere heilt klårt: Som faglærarar på den aktuelle skolen, kjenner vi oss ikkje att i BT si framstilling av denne saka. Vår digitale satsing lev i beste velgåande. Men det er ikkje hovudpoenget no. I denne kronikken vil vi heller retta fokus mot den kritiske journalistikken som BT representerer gjennom artikkelen “Elevene krevde papirbøker tilbake”. Dette er ein journalistikk vi i utganspunktet ynskjer velkommen.

Det er nemleg særs viktig at journalister fylgjer med på det som skjer i utdanningssektoren, og har eit kritisk lys på oss lærarar og skoleleiarar. I ei tid med krise i Europa og eit usikkert landskap, er det viktig at vi gjev ungdommane i dag den beste utdanninga for framtida.

Men sjølv om vi applauderer den kritiske journalistikken, finn vi det underleg at den konkrete handsaminga nok ein gong ser ut til å springa ut frå ei teknologiskeptisk ståstad knytt til bruk av digitale verktøy i skoleverket. Dekninga avslører nemleg ei teknologisk mediefrykt som er særs overraskande i ei tid med enorm entusiasme elles.

Det skjer ei omfattande digitalisering i dagens samfunn, og særleg sosiale medier vert ofte halde fram som ein viktig suksessfaktor for både kommersielle og politiske aktørar. Årets E-handelsrapport frå Posten og Bring melder at 89 % av nordmenn over 18 år handlar på nett. Å kunne beherske data sjåast dessutan på som ei basisferdighet på linje med lese- og talforståing, og moglegheitene for offentleg deltaking gjennom sosiale medier blir ofte omtalt som et demokratiserande fenomen. Professor Morten Dæhlen ved Institutt for informatikk, Universitetet i Oslo, har uttalt at  «avhengigheten av digital teknologi er nærmast blitt total. Dersom den bryter saman, bryter også samfunnet saman». Å stilla kritiske spørsmål om det digitale samfunnet som sådan, er interessant. Men journalistikken er likevel sjeldan opptatt av slike spørsmål, og det er vanskeleg å finna handsamning på fenomennivå. Vi opplever likevel at handsamning av det digitale samfunnet ber preg av ei haldning om at dette er noko sjølvsagt og riktig. Men unntak av skolesystemet då. Kva er greia med det konservative skolesynet?

Diskusjonen om skole og digitale verktøy bør løftast opp frå skyttargrava og vekk frå ein teknologideterministisk tankegang om at kvalitet er avhengig av det mediet ein brukar. Mediet er ikkje irrelevant, men undervisning er meir komplekst enn som så. Og vi vil ikkje stå på sidelina i den digitale tidsalder. Sjølv om vi er ein skole. Vi vil i staden ha ein debatt om tilgangen på digitale verktøy. Om forsking og formidling. Om artiklar i pdf-format. Dette er eit bidrag til denne debatten, og vår synspunkt er: gje oss meir digitalt fagstoff. Skal kritisk journalistikk på dette området vera meir enn berre påtatt maktkritikk, bør den altså handla om meir enn einskildskolar. Om meir enn spørsmål om vellukka/mislukka pedagogikk. Ein klarar det på andre område. Skolen bør ikkje vera eit unntak.

Misforstå oss ikkje. Også vi ser at kritisk journalistikk er viktig demokratisk sett, og riktig journalistisk sett. Også på einskildskole-nivå. Men kritikken må vera haldbar. Elevane våre har ikkje klaga på skolen si satsing. Dei har peika på faglege utfordringar som både handlar om ressursar og metodar, og vi har etterkome ynskjene der vi føler dei har vore fornuftige, slik vi lit på at andre skolar også gjer det. Dette har ikkje føregått som eit elevar-mot leiinga fenomen, men som ryddige prosessar. Det har heller ikkje skjedd over natta, slik ein kan få intrykk av gjennom BT sin artikkel. Klart det har vore usemje. Klart vi har endra oss undervegs. Men vi har heller aldri hevda at vi skal vera heildigitale. Fagleiar Margreta Tveisme, som har ansvaret for den digitale satsinga ved skolen, sa følgjande til Fanaposten 12 oktober 2010: «Det viktige spørsmålet for oss er ikkje om vi skal ha bøker eller ikkje. Det viktige er å ha det beste fagstoffet til emnet til enhver tid». Digitale verktøy og læremidel er altså ein del av pakken, men som vi tillet oss å vektlegga fordi vi meiner dei er viktige.

Ved Nordahl Grieg vidaregåande skole er læringsomgrepet nemleg forankra i ei sosiokulturell forståing av ordet. Kort fortalt handlar dette om at ein lærar saman med andre. Den digitale utviklinga har opna opp ei rekke nye arenaer for samhandling, og gjennom internett kommer verda inn i klasserommet.  Næringslivet «skrik» etter ungdommar som har «endringskompetanse».  Ved Nordahl Grieg vgs er denne type kompetanse nedfelt i eit eiga temaområde kjent som «entreprenørskap». Dette handlar om at vi vil gje elevane kompetanse i samarbeid, problemløysing, fleksibilitet, forestillingsevne, nyskaping, kreativitet og endringsevne. For oss betyr dette at nye idear og ny teknologi må prøvas ut. Ein kvar som ynskjer å sjå, er med dette velkommen til skolen vår på synfaring.

Men ei slikt satsing krev at ein må navigera i det nye og ukjende. Den raske utviklinga, med nye dingsar og forventningar om nye lesemåtar, kommunikasjonsformer og tekstar, er ei skodde som er vanskeleg å gripa om. Både for dei som alltid må ha den siste dingsen og føler seg digitalt hyperkompetente, óg dei ser på fenomenet med meir skeptiske auge.

Vi kan forstå behovet for tydelege konklusjonar i denne skodda. Ei samtid som overlèt samtidig forståing til historiekaren må vera ein pessimistisk tid. Likevel meiner vi at diskusjonen om digitale læremiddel i skolen ikkje kan handla om sluttresultata no. Om den digitale satsinga er velukka eller mislukka, blir eit spørsmål for framtida.  Ein må gjerne stilla spørsmålet som utgangspunkt for skolekritikk, men då blir det for oss freistande å stilla følgjande spørsmål attende: Har BT (eller andre media) det siste tiåret nokon gong retta eit kritisk søkelys mot dei skolane som nektar å ta inn over seg den teknologiske utviklinga? Drives det kritisk journalistikk mot dei tradisjonelle «papirbok-skolane»?

“Elevene ba om PC, og det fikk de – Bokskolen er et mislykket prosjekt” er ei overskrift vi i så høve gjerne skulle ha sett.