Fysikerens hjørne

Det kan til tider virke som at verden flommer over av ondskap. I Nigeria kidnappes skolejenter, i det nordlige Irak og Syria fremviser IS en nesten ufattelig brutalitet, og i Gaza er det barna som rammes hver gang krigen mellom Israel og Palestina blusser opp.

En ting er at krigens galskap i seg selv er tragisk. Men kanskje enda verre er det at mange av konfliktene i verden rettferdiggjøres gjennom religion. Det kan føre til at storsamfunnet – bevisst eller ubevisst – trekker paralleller mellom menneskers tro og faren for terror/vold. Senest for to dager siden uttalte Frp’s nestleder Per Sandberg til Klassekampen at – alle dei andre partia på Stortinget har lukka auga for «den valdelege islamske ideologien».

Jeg kan lett forestille meg at denne type uttalelser virker svært provoserende for en muslim som opplever islam utelukkende som en god kraft her i verden. Men så lenge Boko Haram leder Abubakar Shekau og IS-sjefen Abu Bakr al-Baghdadi rettferdiggjør deres bestialske herjinger med religion, «tvinges» muslimer i Norge kontinuerlig til å ta avstand hver gang det dukker opp en hendelse i nyhetsbildet.

Slik har det iallefall vært så langt. Men etter idag kan det hende at tingene endrer seg. For denne fredens ring som muslimene dannet i kveld rundt synagogen i Oslo handlet ikke bare om å vise støtte til det jødiske folk. Den handlet også om å ta tilbake definisjonen på religionen islam.

   Foto: NTB scanpix

Som initiativtaker Hajrah Arshad sa i sin appell: «Flesteparten av oss muslimer står opp for jøders rettigheter. Jeg håper at andre miljøer gjør som oss og kjemper mot radikalisering. Det er urettferdig å bli stilt inn mot veggen for alt en muslim gjør, – vi beklager ikke her i dag angrepet i København. Det vi gjør her er å vise at vi står sammen med dere. Vi føler den samme frykten som dere, og vi skal ta støyten sammen med dere». Fantastiske ord av en 17 år gammel jente, dette gir håp for fremtiden.

Bildene av norske muslimer som danner ring rundt synagogen går nå verden over, og håpet er at dette kan inspirere til lignende markeringer i andre land. Var uansett særdeles rørende å følge det gripende arrangementet via tv-ruten.

Høydepunktet? Utvilsomt appellen til rabbiner Michael Melchior, denne gav høy gåsehudfaktor. Har du ikke sett den, er det bare å klikke på denne lenken og spisse ørene de neste 6-7 minutter.

Det heter seg at vi mennesker skal respektere andres meninger, og være åpen for at vi ikke alltid vet best. Kloke ord, men noen ganger gir det likefullt ingen mening å høre på folkets røst. For i medienes kommentarfelt herjer galskapen, noe som kommer klart til uttrykk i eksempelvis asyldebatten.

Men først litt mimring fra historien, der mye rart har blitt sagt (som vi i dag flirer av):

• «Det er ingen grunn til at noen skulle ønske å ha en datamaskin hjemme»
  Ken Olson, grunnlegger av Digital (1977)
• «Man will never fly; not in a thousand years»
  Wilbur Wright (1900)
• «Flyvende maskiner tyngre enn luft er en umulighet»
  Lord Kelvin, matematiker, fysiker og president i Royal Society (1885)
• «Everything that can be invented has been invented»
  C.H. Duell, US Patent Office, som foreslo å nedlegge patentkontoret  (1899)
• «Det er en forbløffende oppfinnelse, men hvem vil noensinne gjøre bruk av den?»
  USAs president Rutherford B. Hayes etter å ha fått telefonen demonstrert i 1876
• «Fly er interessante leker, men har ingen militær verdi»
  Marchal Ferdinand Foch, strategiprofessor ved den franske krigsskolen (1911)
• «Gå for himmelens skyld ned i resepsjonen og bli kvitt den galningen! Han sier han har et apparat som kan sende trådløse bilder. Hold øye med ham – han har kanskje en barberkniv på seg!»
  Redaktøren i Daily Express som nektet å ta i mot fjernsynets oppfinner John Logie Baird i 1925.

Jeg velger å innlede dette innlegget med disse absurditetene, fordi vi i dagens samfunnsdebatt fremdeles lar fornektelsene og galskapene ha en sentral plass i de pågående diskusjonene.

Et godt eksempel på denne «galskapen» føler jeg kom til uttrykk i Bergens Tidende igår fredag 13 februar. Medieviter og teolog Geir Magnus Nyborg hadde et leserinnlegg med tittelen «BT bør feire og beklage«. I innlegget er Nyborg svært skeptisk til BTs mange reportasjer i #asylbarnsaken. Kort fortalt mener Nyborg at høringen i Kontroll- og konstitusjonskomiteen med justisminister Anders Anundsen forrige fredag viste at Anundsen gjør en god jobb.

Ja, jeg erkjenner at meninger om eksempelvis Anundsens opptreden under høringen vil variere, alt etter hvem man spør. Men jeg vil likefullt tillate meg å hevde at de som mener at Anundsen gjorde en god figur under høringen ser bort fra fakta i saken. Sånn sett opplever jeg Nyborgs innlegg som smått absurd, og mindre absurd blir det ikke å lese kommentarfeltet under saken. Her er de fleste svært positive til Nyborgs tanker, og noen oppnår likes på over 100 treff!

Hvordan er dette mulig? Hva for et samfunn har vi laget der det å fornekte fakta hylles? Jeg må innrømme at jeg skjems over mine medborgere, men trøster meg med at iallefall 18 personer (i skrivende stund) ser verden slik jeg gjør (jfr 18 likes på min kommentar under Nyborgs kronikk, en kommentar som forøvrig «drukner» i hyllesten av Anundsen fra de fleste kommentarer).

Til mine eventuelle meningsmotstandere: Kommenter innlegget nedenfor og gi beskjed hvor jeg skriver noe uriktig. Alternativt kan dere erkjenne at Nyborg + de fleste kommentarpersonene er uredelige i sin argumentasjon.

———————————————————————————————————————

Mitt svar på debattinnlegget «BT bør feire og beklage»

«Nyborg skriver: ”For meg var problemet i denne saken at det jeg leste ikke stemte med det jeg hørte i høringen”. Dette finner jeg underlig, da jeg satt igjen med motsatt opplevelse etter høringen.

Til dere som har fulgt undertegnede på facebook, twitter og i bloggpost de siste månedene, er det liten tvil om at jeg ønsker justisminister Anders Anundsen sin avgang. Dette til tross for at jeg aldri har møtt mannen eller snakket med han. For alt jeg vet kan Anundsen i privat selskap være en likandes kar som bare ønsker det beste for folkene rundt han. Så hvorfor er det da greit at jeg i innlegg etter innlegg på spesielt facebook og twitter er negativ til en av landets mektigste menn?

Svaret er såre enkelt: Anundsen har (i likhet med sin forgjenger) kastet ut uskyldige barn på en såpass brutal måte at jeg til tider mister nattesøvnen. Og når du gjør denne type ting mot uskyldige barn som i siste instans kan ødelegge livene deres, ja, da føler jeg at det meste er lov for oss «synsere». Oppførselen til Anundsen har vært av en slik karakter at jeg føler meg nærmest moralsk forpliktet til å hetse mannen dag etter dag helt til han kastes som statsråd. Shame on you Anundsen!!! Forferdelig det du har latt skje som statsråd.

Tidligere var det Arbeiderpartiet ved datidens justisminister Grethe Faremo og statssekretær Pål Lønseth som stod for galskapen. Nå er det som kjent Frp ved justisminister Anders Anundsen og statssekretær Jøran Kallmyr som trekker i trådene. Alle sammen har de fremstått like forferdelige som medmennesker. Men med ett unntak: Mens Ap i de rødgrønnes 8 års regjeringstid holdt på den sinnsyke linjen hvor asylbarna brutalt ble kastet ut en etter en, lovet faktisk Anundsen/Kallmyr bot og bedring etter valget i 2013. De fortalte Venstre og Krf at det nå var slutt på galskapen. De inngikk en samarbeidsavtale! Som Venstre-velger ved dette valget ble jeg svært happy. Nå skulle ikke lenger lengeværende asylbarn være en prioritet vedr utsendelse (selv om «barn» skulle være en prioritet, med andre ord ikke den store forandringen). Uansett, det skulle bli litt bedre.

I allefall hvis Anundsen hadde holdt ord. For saken har vist at Anundsen gav blaffen i lovnadene til Venstre og Krf. Han fortsatte som før og klarte faktisk å bli enda verre enn Ap. Det eneste Anundsen har vært opptatt av er måltall, og DET skal han ha: Det er blitt sendt ut rekordmange i 2014. Noen av disse kan vi lese om hos Bergens Tidende i den hjerteskjærende artikkelen: Asylbarna Norge sendte ut. Anundsen & co har holdt et sinnsykt tempo som i september førte til så mange utsendelser av barnefamilier at Afganistan truet med å terminere returavtalen med Norge.

Under fredagens høring kom det frem informasjon som nærmest ikke er til å tro: I tråd med samarbeidsavtalen med V og Krf sender Anundsen skriftlig beskjed til Politidirektoratet om at «lengeværende asylbarn» ikke lenger skal prioriteres, derimot «barn» på generelt vis. Politidirektoratet får ikke med seg denne endringen og fortsetter som før. Spørsmålet blir da: Når oppdager Anundsen at Politidirektoratet ikke får med seg endringen? Svar: Aldri, fordi Anundsen selv kun hadde fokus på måltall for utsendelser. Det var først UNDER HØRINGEN FREDAG at Anundsen fikk med seg hva politiet hadde oppfattet og plutselig fikk det travelt med å redigere kronikker som skulle i landets aviser lørdag.

Personlig synest jeg hele saken er uendelig trist. Jeg håper V og Krf tar til vettet og informerer statsminister Erna Solberg om at statsråd Anders Anundsen ikke lenger har tillit som justisminister. Og deretter håper jeg at barna våre hentes hjem.

Lenke til fredagens åpne høring, der leder for Kontroll- og Konstitusjonskomiteen Martin Kolberg gir uttrykk for hva mange av oss tenker: – Jeg må si statsråd, dette forstår jeg ikke

Det nærmer seg jul, og på sosiale medier kan vi lese om at pinnekjøttet er på plass, at julekonsertene er fantastiske, og at vi rett og slett koser oss :)

Alt dette er fint – for oss – men jeg oppfordrer dere alle til å ha et større blikk på verden. For to dager siden hadde jeg et blogginnlegg med tittelen «Hent barna våre hjem» (inspirert av en tweet av fineste Margreta Tveisme) og i dagens søndags-BT følger Vestlandets storavis opp med forsidetittelen «Nå krever de asylbarna tilbake». «De» er i dette tilfelle pastor Magnus Lund og konen May Britt Lund. Mitt store juleønske er at «De» også er alle dere som leser denne bloggposten og som er forbanna, rasende og supersint over at våre folkevalgte politikere behandler fortvilte mennesker i nød på en ytterst uverdig måte.

Vi må hente barna våre hjem. Nå!

Det er nok flere av dere som har lagt merke til at undertegnede har et over gjennomsnittet stort engasjement for asylbarna. Må innrømme at jeg har latt meg ryste av artiklene til Bergens Tidende de siste ukene. Nå er det bare en ting som gjelder: Å få barna våre hjem! Hvem disse unge skjebnene er kan dere lese om her: «Asylbarna Norge sendte ut«.

I ettermiddag mottok kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget svar fra justisminister Anders Anundsen på spørsmålene som er blitt stilt etter BTs avsløringer. Svaret imponerte ikke Abid Raja fra Venstre: «Dette er litt pinlig for statsråden. Han har vært i Stortinget og sagt at politidirektøren ikke har fått med seg innholdet i vårt tildelingsbrev, så viser det seg at politidirektøren har sendt dette brevet i kopi til statsråden. Og nå viser det seg at justisministeren selv ikke har lest dette brevet. Og så sier han at nå skal vi gå gjennom våre egne rutiner for internkontroll. Dette her er virkelig pinlig altså. Det er mange uavklarte spørsmål selv etter dette brevet«.

I det samme brevet skriver Anundsen: «Dersom lengeværende barn hadde vært prioritert i 2014 kunne 49 flere barn blitt uttransportert«. Denne påstanden ble filleristet av journalist Frøy Gudbrandsen i kveldens Dagsnytt 18, som omtalte det hele som misbruk av statistikk.

Mens vi venter på nye avsløringer, kan det være på sin plass å spørre om hvorfor man egentlig skal bry seg om asylbarna. Slik verden er nå for tiden, er det da utvilsomt en rekke saker som «objektivt sett» fullstendig overskygger skjebnene til Neda og Shaimaa. I Nigeria hører vi om bortføringen av flere hundre kvinner og barn av Boko Haram, i Irak og Syria er det terrorgruppen IS sine forferdelige herjinger som skaper bunnløs frykt og redsel, og for kun noen dager siden opplevde verden den uvirkelige skolemassakren i Pakistan. Men «problemet» med disse uvirkelige hendelsene er at det er nettopp «uvirkelige» de er. Når man hører at 132 skolebarn og 9 lærere henrettes på stedet av 9 Talibankrigere, kjenner man på avmakt og maktesløshet. Det hele blir så ufattelig at hjernen og hodet «kobles ut». Jeg klarer rett og slett ikke å se hvordan jeg som enkeltmenneske kan gjøre noe for å hindre slike tragedier. Men når det gjelder asylbarna, føler jeg at hver av oss kan gjøre en forskjell. Og da kommer kampviljen frem i meg!

Mitt brennende engasjement for asylbarna har sitt utgangspunkt i at det nettopp er barn vi snakker om. Barn er noe av det kjæreste og mest hellige i samfunnet vårt, og den uretten de opplever kan ikke aksepteres! For jeg mener at de blir utsatt for et brutalt overgrep når de først integreres over flere år i samfunnet vårt, og deretter plutselig blir hentet om natten av politiet og sendt bort fra alt de kjenner og har kjært.

Er det noe som provoserer langt inn i ryggmargen, så er det standardfrasen om at «de må sendes ut fordi foreldrene har løyet om identiteten».

I vårt straffesystem er det som kjent ulike straffer for ulike handlinger. Nasker du på en butikk venter det trolig en bot, mens forsettelig drap straffes med minst 8 år. En slik inndeling i ulike straffenivåer gir mening for samfunnet. Det føles riktig og rettferdig. Nasking er ikke bra, men det ville vært helt urimelig å bure folk inne i 14 år fordi de puttet en Freia melkesjokolade i lommen.

Men hva er det vi ser i asylbarnsaken? Der er det slik at hvis foreldrene i en desperat livssituasjon lyver om opprinnelseslandet, ja, da er det null bønn når dette oppdages. Da SKAL familien ut, koste hva det koste vil. Neda var 2 år gammel da familien hennes kom til Norge i 2003. 10 år senere kastes familien ut, etter at politiet finner ut at foreldrene hadde løyet om identiteten. Plutselig tvinges en norsk 12 år gammel jente som prater Sandnesdialekt og har alle barndomsminner fra Norge til å begynne livet påny i Jordan. Hva en slik traumatisk hendelse gjør med et barnesinn kan vi bare spekulere i. Spesielt bra er det neppe… På bt.no oppsummerer Målfrid Klingenberg galskapen på en treffende måte i sitt leserinnlegg «Ein skamplett på landet«. Hennes innlegg tar utgangspunkt i skjebnen til 10 år gamle Shaimaa, som BT Magasinet hadde skrevet om noen dager tidligere: «Shaimaas vei ut av Norge«.

Vi straffer ikke folk som nasker Freia melkesjokolade med 14 år i fengsel. Vi burde heller ikke gjennomføre tvangsretur av lengeværende barn fordi foreldrene har løyet om sin identitet.

I kveld har Anundsen hevdet at de «kunne sendt ut 49 barn til«. Jeg tenker at det holder lenge å sende Anundsen ut av regjeringskontorene.

Verden er et kontrastenes sted. Det finnes mennesker i dette livet som har det fabelaktig. Som kan velge utdanning og karriere fra øverste hylle. Som ender opp med kone, to barn, ny bil og hytte. Som kan nyte pensjonisttilværelsen med å arbeide i hagen og passe barnebarn.

Og det finnes mennesker som har det fullstendig jævlig. Som vokser opp i krigsområder. Som går til sengs sulten hver kveld. Som ikke har håp om utdanning fordi de er av feil kjønn. Som ikke har noe offentlig helsevesen å henvende seg til når de blir syke.

Jeg er blant de heldige her i livet. Jeg har riktignok verken kone, to barn, ny bil eller hytte. Men utover det har jeg det igrunnen ganske så fint. Jeg er utvilsomt i dette «smørøyet» som Mads Gilbert snakker om da han åpnet Nordahl Grieg vgs sin Framtidskonferanse i 2012: «Vi lever i smørøyet. Vi er den utvalgte 0,1 %’en». (ca 4 min inn i dette klippet).

Men så fortsetter Gilbert: «..vi skal bare passe oss så vi ikke drukner i vårt eget smørøye».

Jeg er dessverre redd det er hva vi er i ferd med å gjøre når det gjelder behandlingen av asylbarn. Artikkelen om 10 år gamle Shaimaa i Bergens Tidende denne lørdagen 22 november var både gripende og rystende lesing. Når jeg leser teksten kjenner jeg på en enorm skam over hvordan Norge behandler mennesker i dyp nød.

Men i tillegg til å føle på dette raseriet mot norske myndigheter, føler jeg på et tilsvarende raseri mot dere der ute som forblir tilsynelatende likegyldige til det som skjer.

På twitter har jeg i skrivende stund 1271 følgere. Lørdag morgen sendte jeg ut en tweet om 10 år gamle Shaimaa. Litt over et halvt døgn senere har tweet’en fått 1 retweet. Til sammenligning var jeg involvert i mer enn 50 twittermeldinger fredag kveld der krangelen gjaldt hvorvidt vi skulle bruke begrepet trineposen eller jensenposen.

På facebook har jeg i skrivende stund 848 venner. For 9 timer siden postet jeg et innlegg om 10 år gamle Shaimaa. Status nå er 1 like, og 1 kommentar. Til sammenligning fikk jeg over 1300 likes i vår da jeg skrev et innlegg om den daværende lærerstriden.

Joda, likes og kommentarer på sosiale medier er selvsagt ikke noe forskningsmessig bevis på hvorvidt folk bryr seg eller ikke. Men når poseavgiften får 50 ganger mer oppmerksomhet enn den brutale utsendelsen av en 10 år gammel jente, er det tid for å stoppe litt opp. Jeg føler likegyldigheten er i ferd med å kneble meg. Hvor er raseriet til folk??

Ka faen – kem bryr seg om en jævla poseavgift på 1 kr og 50 øre når barn som har vokst opp i dette landet brutalt kastes ut – og det mens ingen bryr seg.

DERE MÅ VÅKNE OPP! NÅ!!!!!!

Avslutter dette blogginnlegget med den eneste facebook-kommentaren jeg har fått til innlegget om 10 år gamle Shaimaa – takk til Øystein N for kloke ord som alltid:

Leste historien i papirutgaven ved frokost bordet, men mistet apetitten. Spesielt avslutningen er tøff. Jeg sitter, som alltid, igjen med spørsmålet: hvem er ansvarlig for dette? Norge som nasjon har ikke et snev av troverdighet eller verdighet i slike spørsmål. Men du verden så selvgod vi er når vi skal gi penger gjennom TV aksjonen en gang i året. Skandale. Enkelt og greit.

Begrepet «bærekraftig utvikling» slo for alvor gjennom på 80-tallet i forbindelse med FN-rapporten «Vår felles framtid» (ledet av Norges tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland). Kort fortalt handler «bærekraftig utvikling» om at «alle skal få dekket sine grunnleggende behov uten å ødelegge framtidige generasjoners mulighet for å dekke sine behov» (NDLA)

I 2014 er «bærekraftig utvikling» mer aktuelt enn noen gang tidligere. Befolkningsveksten er stadig stigende, og det forventes at antall mennesker vil overstige 9 milliarder i 2050. Videre opplever vi (heldigvis) at stadig flere mennesker kommer ut av ekstrem fattigdom (mye takket være en enorm vekst i Kina og Sørøst-Asia). Kombinert med den enorme forbrukskulturen i vesten og de globale klimaendringene, er konklusjonen uomtvistelig klar: Dagens samfunn er ikke bærekraftig.

Spørsmålet vi må stille oss er derfor: Hva kan vi gjøre for å skape et bærekraftig samfunn for fremtiden?

Det sier seg selv at å kunne besvare et slikt spørsmål til fulle i en enkel bloggpost ikke er mulig. Så i dette innlegget vil jeg konsentrere meg om et perspektiv som jeg tenker vi alle kan enes om vil være en sentral del av løsningen – nemlig menneskene selv! Hvem er disse kvinnene og mennene, jentene og guttene, som i 2050 skal kunne være i stand til å få «dekket sine grunnleggende behov uten å ødelegge framtidige generasjoners mulighet for å dekke sine behov»? Hvilke kvaliteter besitter de?

For å oppnå bærekraftig utvikling på en klode hvor befolkningen hele tiden øker og flere mennesker kommer ut av fattigdom, trengs de kreative løsningene. De gode ideene. Vi trenger mennesker som evner problemløsning.

Videre må menneskene kunne samarbeide til beste for fellesskapet. Lager vi et samfunn som kun premierer enkeltgrupper/enkeltmennesker, vil de som faller utenfra kunne utgjøre en fare for den bærekraftige utviklingen.

Og til å få verden på rett kurs trengs visjonære ledere som evner å tenke langsiktig.

Men hvis dette er sentrale kvaliteter for fremtidssamfunnet, hva da med utdanningssystemet vårt? Vil det kunne bestå i sin nåværende form?

Hvilke kvaliteter vektlegges egentlig i dagens skole?

Som lærer i den videregående skolen tenker jeg ofte at jeg har «verdens beste jobb». Det føles utrolig meningsfylt å bistå ungdommene til å skaffe seg kunnskap og bli «gagns menneske». Men samtidig kjenner jeg ofte på en stor frustrasjon i hvordan skolen er organisert med sine utallige kompetansemål og eksamenshysteri. Jeg opplever en hverdag hvor konkurranse råder, og der det gjelder å kunne reprodusere kunnskap. På grunn av de mange kompetansemålene er det videre omtrent umulig for oss lærere å ta et dypdykk med elevene ned i et spennende emne. I naturfag har vi eksempelvis et kompetansemål som lyder: «forklare hvordan nordlys oppstår, og gi eksempler på hvordan Norge har vært og er et viktig land i forskningen på dette feltet». Her kunne det vært svært fristende å lære elevene mer om hvordan jorden er koblet til vårt nære verdensrom, da dette er et tema jeg har doktorgrad i og kjenner særdeles bra. Jeg jobber også i en deltidsstilling ved Birkelandsenteret for romforskning, og har derfor nær kontakt med noen av de ledende romforskerne i fagmiljøet. Men hvis jeg bruker for mye tid på dette temaet, vil det gå på bekostning på de 30 andre kompetansemålene i faget. Så hele skoleåret er en «kamp» for å komme gjennom alt stoffet. Og det MÅ vi greie, for på slutten av året er det tid for eksamen. Da gjelder det å vise at man kan reprodusere årets innlærte kunnskap. Noen elever lykkes og vinner kampen om høyere utdanning og de mest attraktive jobbene. Andre elever når ikke opp, hva skjer med disse?

Mellom skolene er det også hele tiden konkurranse i form av nasjonale prøver. Her gjelder det å gjøre det bra, og hvis ikke er det bare å ha «tungen beint i munnen» og bruke noen ekstra uker på å repetere enda bedre neste år på relevante oppgaver for nasjonale prøver.

Konklusjon: Dagens system er preget av konkurranse og målstyring, hvor det skapes vinnere og tapere. Å kunne reprodusere kunnskap er det salige, mens verdier som kreativitet og gode ideer ikke har de samme vekstvilkårene.

Jeg tror det er på høy tid at vi spør oss om dagens skolesystem virkelig er veien å gå for å skape et bærekraftig samfunn i fremtiden.

Trenger vi egentlig eksamen?

Trenger vi å ha 31 kompetansemål i naturfag?

Trenger vi karakterer i alle fag?

Trenger vi nasjonale prøver?

Trenger vi … («fyll ut selv» i hodet ditt…)

Hvis svaret er nei på disse spørsmålene, hva er da alternativet?

Foreløpig har jeg ikke noe klart svar. Men jeg ser frem til å dypdykke ned i slike problemstillinger i tiden fremover. Nordahl Grieg vgs har nemlig startet opp et svært spennende prosjekt med DNV-GL og Xynteo, der hensikten er å finne ut hvordan fremtidens samfunn kan bli bærekraftig. Som skole er vårt fokus å se på bærekraft i et utdanningsperspektiv, og vi er en rekke elever og lærere ved Nordahl Grieg vgs som har begynt å diskutere hva som må gjøres.

I lys av arbeidet vårt, skulle jeg ønske at Norge var bekjent med visjonære politiske ledere som kunne tenke de store tankene sammen med oss. Men noen raske google-søk forteller at følgende saker har vært prioritert av vår kunnskapsminister den siste tiden:

• Strenge-Torbjørn ber lærerne låse dører og inndra mobiler
• Røe Isaksen skal gi studentene nasjonale prøver
• Innfører underveisvurdering og fraværstak neste år

Det siste utspillet kom i dag, da det bl.a. var snakk om at underveisprøver skulle telle mye mer. Med andre ord: Enda mer konkurranse. Enda mer egoisme. Enda mer målstyring.

Det er lett å kunne bli motløs av mindre. Men det er da det gjelder å hente krefter og inspirasjon fra gode og oppbyggende omgivelser. Som f.eks å lese om igjen for n’te gang min kjære rektor Lin M. Holvik sin kronikk «Det er den draumen». Det er lesestoff som gir krefter i hverdagen!

For 2 dager siden hadde jeg gleden av å delta på et særdeles inspirerende møte om fremtidssamfunnet med våre samarbeidspartnere fra DNV-GL og Xynteo. Kan love at det var svært engasjerende å høre Ombudsmann og Senior Vice President Svein Mollekleiv ved DNV-GL (samt president i Norges Røde Kors) tenke høyt om fremtidens bærekraftige samfunn. Mens jeg lot meg begeistre av ordene til Mollekleiv, slo det meg: Tenk om våre politiske ledere i regjering og storting kunne vist samme evne til langsiktig og visjonær tankegang?

I dagens skole-Norge er bruken av digitale verktøy en kilde til mye diskusjon. Noen lærere og skoleledere elsker alt det digitale mens andre forherliger det gode gamle klasserommet med kun tavle og kritt. Selv er jeg takknemlig for å være på en moderne skole, Nordahl Grieg vgs, der man jobber aktivt for å integrere nye digitale verktøy i undervisningen. I skolens utviklingsplan kan man lese følgende: «Vi skal ha vekt på det sosiokulturelle perspektivet i forhold til bruk av digital teknologi, slik at arenaer for samarbeid på nettet er vesentlige i elevens læring.»

Men selv om undertegnede og mange andre som meg tenker at det er selvsagt å integrere teknologien i elevenes skolehverdag, finnes det som nevnt folk med et mer tradisjonelt og konservativt syn. En av stedene hvor slike synspunkter kommer til orde er på twitter, og denne helgen kunne vi lese at amerikaneren Clay Shirky, som underviser om sosiale medier ved New York University, hadde erkjent at han måtte be studentene «put their laptops away«.

Ja, jeg må innrømme det. Dette var pussig å høre. En foreleser i sosiale medier som ønsker studentene sine tilbake til fortiden? Men etter å ha lest artikkelen til Clay Shirky nærmere, tror jeg at jeg forstår han bedre. Shirky skriver nemlig følgende:

«The level of distraction in my classes seemed to grow, even though it was the same professor and largely the same set of topics, taught to a group of students selected using roughly the same criteria every year. The change seemed to correlate more with the rising ubiquity and utility of the devices themselves, rather than any change in me, the students, or the rest of the classroom encounter».

Smak på avslutningen her: «…rather than any change in me…». Slik jeg oppfatter Shirky, opprettholdes tradisjonell undervisning mens sosiale medier inntar klasserommet. Ikke overraskende at dette fører til mye støy i klasserommet.

Men: Det Shirky og motstandere av det digitale bør ta inn over seg, er at de nye verktøyene vi har fått tilgjengelige ENDRER skolehverdagen vår. Å være lærer i 2014 er noe annet enn å være lærer i 2004.

Å bruke digitale verktøy i undervisningen handler om å tilrettelegge for omvendt undervisning, der elevene kan lære teori i undervisningsvideoer før de ankommer skolebygget. Det handler ikke om å øke seertallene for «The Fox» til 600 millioner visninger.

Å bruke digitale verktøy i undervisningen handler om å diskutere fysikkoppgaver i den lukkede FY1-gruppen på facebook. Det handler ikke om å chatte med 7 fb-venner når lærer gjennomgår Newtons lover.

Å  bruke digitale verktøy i undervisningen handler om å bruke Portal2 til å forstå rekkevidden av fysikkens lover. Det handler ikke om å knuse og ødelegge flest mulige vegger når man deltar i spillet.

Å bruke digitale verktøy handler om å samskrive i google-dokumenter med andre elever til å besvare prosjektoppgaven. Det handler ikke om å bruke skoletiden til å føre dagboknotater.

Jeg ønsker velkommen alle kritiske røster som er skeptisk til de endringene som skjer i skole-Norge i dag. Men skal jeg kunne ta den godeste Clay Shirky på alvor, må han i mye større grad konkretisere hva som er problemet. Enn så lenge tenker jeg at Shirkys problem er at han ikke evner å utnytte potensialet som den digitale teknologien gir oss.

Denne sommeren har påny konflikten mellom Israel og Palestina blusset kraftig opp, noe som har ført til en storm av meninger på facebook og twitter. Mange av oss har sagt ting på en usedvanlig klar og unyansert måte. Ja, vi har kanskje vært så hissige over tastaturet at vi har kommet med enkelte ytringer som vi i ettertid kjenner oss litt pinlig berørte over. Jeg er blant disse. For de som har fulgt mine kommentarer på fb og twitter, har det neppe vært vanskelig å få med seg mitt raseri over den israelske krigsmaskinen.

En av mine innspill har handlet om dette med nyanser og balanse. Kort fortalt har budskapet mitt vært følgende: Hvorfor er folk opptatt av å få frem nyansene i konflikten mellom Israel og Palestina, når barn drepes i hopetall? Jeg har ikke vært alene om å mene dette, og i dag har derfor det kommet et særdeles velskrevet blogginnlegg av min strålende kollega Joachim Laberg. Med «Ei forsvar for nyanse og balanse» tar Laberg et oppgjør med alle oss som har mistet gangsynet på sentrale trekk ved moderne presse.

Jeg synest Laberg argumenterer svært bra, og er glad for at samfunnet vårt har slike årvåkne stemmer i sine rekker. La meg derfor prøve å forklare nærmere hva jeg mener rundt dette med nyanser og balanse på en noe mer reflektert måte enn hva jeg har evnet tidligere.

Gjennom verdenshistorien har det dessverre flere ganger skjedd hendelser som overhodet ikke kan forsvares. Noen få eksempler: Slaveriet. Jødeforfølgelsene før og under 2. verdenskrig. Apartheid-systemet i Sør-Afrika. Når slike uakseptable hendelser skjer, er det avgjørende at de som lever i historien sier ifra. Hvis twitter eksisterte den 13.mars 1942, da Qusling gjeninnførte jødeparagrafen, ville da folk skreket ut om galskapen? Eller ville dette blitt møtt med en lengre prinsipiell debatt? Kanskje ville noen påpeke at Hitler og nazistenes tro på at alle verdens jøder stod sammen for å ta over verden hadde noe for seg?

Ja, jeg vet at disse eksemplene er groteske. Men jeg vurderer også hendelsene på Gaza denne sommeren for groteske. Da tenker jeg ikke bare på antall døde, men også på skjevheten i hvem som rammes.

Men først noen oppklaringer: Jeg er verken Israel- eller Palestina tilhenger (i alle fall ikke når pulsen er noenlunde lav som nå). Jeg aner ikke hvordan konflikten kan løses. Jeg har sett reportasjer som forklarer hvordan Hamas går frem på Gaza, og disse reportasjene skremmer meg langt inn i ryggmargen. Jeg er tilsvarende like skremt av Israels politiske ledelse som ikke ser ut til å ønske forsoning og fred.

Når det gjelder sommerens krigføring, registrerer jeg at både Hamas og Israel skyter raketter mot hverandre. Sånn sett kan det virke like brutalt fra begge sider. Men det er en viktig forskjell likevel: Så langt har ikke (så vidt meg bekjent) Hamas evnet å drepe en eneste sivilist i Israel. Altså: Det er snakk om 0 drepte sivile! (NB: Jeg må ta et lite forbehold om dette, men det ble hevdet av en journalist fra Klassekampen på Dagsnytt 18 idag den 7/8/14). Det må selvsagt oppleves uvirkelig for israelere å løpe i bomberom når alarmen går fordi det er Hamas-raketter på vei, og post-traumatiske stresslidelser vil sikkert forekomme blant mange. Men likevel: Man har unngått tap av uskyldige liv. Takk og pris for det.

Israel på side har vist seg langt mer effektiv. Ifølge UNICEF er 415 palestinske barn bekreftet drept, og man anslår at over 370.000 barn trenger umiddelbar krisehjelp på grunn av traumer.

Det er blitt spekulert i om Hamas bruker mennesker som levende skjold, men jeg klarer ikke å se hva som er verst: Enten at Hamas faktisk gjør dette, eller at Israel tilsynelatende ikke bryr seg. Uansett vet både Israel, Palestina og resten av verdenssamfunnet hva som skjer neste gang Israel sender sine droner på nye angrep: Antall uskyldige drepte barn øker.

Det finnes noen ting her i verden som er hellige. Barn er en slik ting. Man dreper ikke barn. Punktum. Men på Gaza skjer det hver dag. Og verdenssamfunnet sitter musestille og lar det skje.

I filmen «A time to kill» (basert på John Grishams debutroman) blir en 10 år gammel mørkhudet jente voldtatt av to hvite menn. I raseri dreper hennes far de to mennene, og han stilles for retten. Forsvarsadvokaten har sin livs utfordring med en helhvit jury i et samfunn preget av rasisme, men vinner frem når han får de til å reflektere rundt følgende: Hva om en 10 år gammel hvit jente hadde blitt voldtatt av to mørkhudete menn, og hennes hvite far hadde drept dem? Ville det da blitt noen rettsak?

Hva om vi overfører denne analogien til Israel-Palestina konflikten? Hva om det var 415 israelske barn som hadde blitt drept til nå? Jeg tør ikke engang tenke på hvilken grotesk reaksjon verdenssamfunnet med USA i spissen hadde foretatt da…

Jeg erkjenner at jeg noen ganger har tiltet litt på både facebook og twitter denne sommeren, og er takknemlig for at det finnes stemmer som Laberg. Viktig at noen beholder bakkekontakten når andre flyr i fritt fall.

Men jeg håper dere forstår grunnen til at jeg noen ganger mister besinnelsen. 415 unge liv er fjernet så langt. Vi kan ikke sitte stille og være likegyldige til dette.

NB: Når du leser dette er trolig antallet drepte barn mer enn 415.

Kjære Per Kristian Sundnes og KS. Nok er nok. Dere fortsetter å gjenta at lærerne sier «nei til en avtale som legger til rette for å utvikle en kollektiv samarbeidskultur i skolen«. Men når skole-Norge forkaster forhandlingsresultatet i en historisk uravstemning, forventer vi at dere evner realitetsorientering. Jeg har tidligere blogget om KS sine krav og endt opp med følgende enkle konklusjon: «…KS sitt fokus er først og fremst økonomi. De ønsker å spare penger«. Så dessverre KS, vi har ikke tillit til at dere ønsker det beste for skolen. Forresten, hva menes egentlig med «kollektiv samarbeidskultur» ?

Kjære Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen: Nok er nok.Vi forstår at det kan være problematisk å blande seg inn i en konflikt i norsk arbeidsliv. Men husk at du representerer et parti som gang på gang har snakket om hvor viktig læreren er. For snart ett år siden skrev din partileder og statsminister et blogginnlegg med tittelen: «Høyre er forelsket i læreren«. Når skal dere ta mot til dere og invitere oss på date?

Kjære lærerkolleger: Gratulerer med den massive mobiliseringen vi nå ser. I dag  (27/06) har vi kunnet lese i Klassekampen at lærerne får støtte av folket  og overalt i sosiale medier diskuteres og debatteres saken vår. Strålende! Riktignok gjør NRK Dagsrevyen sitt beste for å skape splid (kveldens innslag om barnehagelærerne var rikskringskasteren på sitt verste). Men slikt må vi uansett tåle. Så lenge vi kan argumentere saklig for vår sak, vil fornuften seire. Det kanskje beste innlegget jeg har lest i media så langt er Aftenposten-redaktør Per Anders Madsen sin kommentar om «Tillitskrise i Skole-Norge«.

Mitt håp nå er at våre folkevalgte politikere etterhvert snakker sammen «på bakrommet» og får KS til å komme lærerorganisasjonene i møte.

I mellomtiden gjelder det at vi fortsetter kampen, og jeg registrerer at mange (naturlig nok) tar utgangspunkt i debatten rundt arbeidstid. Men selv ønsker jeg å begynne å se nærmere på hvordan fremtidens skole bør se ut. For det er jo nettopp virkeligheten på skolen som definerer lærerrollen. Og at skolen og samfunnet er i stadig endring kjenner vi alle til. Denne endringen har igrunnen vært ganske så formidabel de siste tiårene. Jeg minnes min tid som vgs-elev på 90-tallet: Da het undervisningsverktøyene tavle, kritt og papir. Men siden den gangen har internett revolusjonert skolen: Elever (og lærere) samskriver i google-dokumenter, det diskuteres i faggrupper på facebook, dataspill brukes i undervisningen, matematikkoppgaver gjennomføres på datamaskinen og undervisningsvideoer legges ut på youtube. Skolehverdagen har forandret seg stort de siste 20 årene fra den gangen jeg selv var elev. Hva vil de neste 20 årene bringe mon tro?

Til å skape fremtidens skole er det fristende å spørre seg hvordan skolen ville sett ut om vi hadde funnet den opp i dag? Ville skolen fremdeles hatt elever inndelt i klasser etter årstrinn? Ville kunnskapen ha blitt inndelt i fag som norsk, matematikk, fysikk og samfunnsfag? Ville kompetansemål eksistert? Hva med karakterer? Eksamen? Vurderingskriterier?

Jeg må ærlig erkjenne at det føles vanskelig å tenke på skolen «frigjort» fra disse begrepene og rammene vi alle kjenner så godt. Jeg har heller ikke gjort meg opp noen endelig mening av hvordan jeg tenker fremtidens skole vil se ut. Men slik jeg ser det, handler det nå om at vi alle bruker tid på å reflektere og diskutere veien videre. Gjennom å dele våre tanker og synspunkter, kan vi sammen skape det politikerne i sine festtaler kaller «Verdens beste skole». Ironisk nok er dog ingen politikere, med hederlige unntak av Audun Lysbakken og Trine Skei Grande, i stand til å delta i dagens opphetede debatt. Men før ethvert valg er ordene mange og fagre.

Nok om det. Fokus på veien videre. Her kommer mitt første (av forhåpentligvis mange) innlegg om hvordan vi kan skape fremtidens skole. Innholdet i dette innlegget er todelt:

• La elever utføre forskningsprosjekt parallelt med ordinær undervisning
• Utnytte lærerens spisskompetanse

Som lærer i den videregående skolen møter jeg hver dag på flotte ungdommer som er klar til å erobre verden. Noen er selvsikre, glade og entusiastiske. Andre kan være mer forsiktige og beskjedne. Enkelte bærer på tunge og triste skjebner, mens det er de som kun ser optimistisk og lyst på livet. Men en ting har alle ungdommene felles: De har sine tanker om fremtiden! Noen ønsker å løse verdens klimaproblemer. Andre er opptatt av fordelingspolitikk eller Midtøsten-konflikten. Det finnes de som tenker mest på menneskers personlige helse og spørsmål knyttet til ernæring. Mye bra engasjement med andre ord. Potensialet for læring er stort! Men utnytter vi dette potensialet godt nok?

I dag fungerer den videregående skolen slik at elevene skal lære seg x antall kompetansemål i de ulike fagene. Altså: Det er bestemt på forhånd hva som er viktig kunnskap. Men er dette riktig prosedyre i en verden som hele tiden endrer seg? Gjennom internett er vi alle kun et googlesøk unna kunnskapen vi ønsker oss. Så i fremtiden er det ikke det å kunne huske mye fakta som nødvendigvis er mest verdifullt for en bedrift. Derimot vil mennesker som klarer å orientere seg i jungelen av informasjon kunne vise seg svært nyttige.

Hva om elevene fikk starte med hvert sitt forskningsprosjekt når de begynte på videregående? Et prosjekt som tar utgangspunkt i hva den enkelte elev er opptatt av og interessert i å studere nærmere. Og så kunne de kontinuerlig jobbe og bygge videre på dette prosjektet mens de parallelt skaffet seg grunnleggende kunnskap i de ulike fagene gjennom den ordinære undervisningen. Ta for eksempel en elev som er opptatt av å kunne utnytte thorium som energikilde. Innen naturfag vil eleven kunne få arbeide med fagstoff knyttet til denne teknologien, mens han i samfunnsfag vil få nærmere belyst problematikken rundt bruk av kjernekraft i ulike land. Hvorfor er det for eksempel slik at Sverige har kjernekraft mens Norge sier tvert nei? Gjennom arbeidet med prosjektet sitt vil det være naturlig for denne eleven å kontakte fagpersoner som arbeider med thorium, som eksempelvis Egil Lillestøl (NRK 2011: «Bør Norge satse på thoriumkraft?«). Andre interessante miljøer vil være thoriumutvalget som ble satt ned av tidligere statsråd Åslaug Haga og som i 2008 konkluderte at Norge ikke er klar for å utnytte thorium (Teknisk ukeblad: «Nå er thoriumdebatten død«), og ikke minst representanter for dagens regjering som ønsker å se på mulighetene for at vi skal kunne utnytte thorium i fremtiden.

I språkfag som engelsk eller tysk kan eleven øve på å bli kjent med nødvendig terminologi knyttet til thorium, samt utfordres til å presentere fagstoffet på fremmedspråk.

Etterhvert gjelder det så å utvide konseptet slik at elever som arbeider med tilstøtende prosjekter finner felles møteplasser og kan begynne å samarbeide og dele av kunnskap og erfaringer.

Slike forskningsprosjekt som pågår kontinuerlig vil kunne synliggjøre for elevene betydningen av den daglige kunnskapen de skaffer seg. Kanskje dette vil gi ekstra motivasjon i skolehverdagen? I tillegg er arbeidet tverrfaglig, og samarbeidsevnen er av avgjørende betydning for å utvikle prosjektet videre.

Ja, jeg vet det er mange problemstillinger knyttet til dette forslaget. For eksempel:

• Skal hver elev ha sin egen veileder blant lærerne?
• Hvor stor del av tiden skal gå med til dette?
• Skal arbeidet vurderes?
• Skal elever kunne bytte prosjekter underveis?

Jeg må innrømme at jeg per i dag ikke har noen svar på disse spørsmålene. Men jeg tenker at det ikke er det viktigste. For øyeblikket gjelder det at vi tør å tenke høyt, og så tror jeg at vi sammen kan finne de gode løsningene. Uansett er jeg overbevist om at det å legge til rette for å gjøre bruk av elevenes egne fremtidsdrømmer er en riktig vei å gå.

På samme måten som slike forskningsprosjekter vil kunne inspirere elever, ønsker jeg videre at vi gjør bedre bruk av den spisskompetansen som lærerne på den enkelte skole besitter.

For å bruke meg selv som eksempel: Jeg har en doktorgrad om nordlys og har flere år bak meg som nordlysforsker. I naturfag finnes det ett kompetansemål som dekker min spisskompetanse: «forklare hvordan nordlys oppstår, og gi eksempler på hvordan Norge har vært og er et viktig land i forskningen på dette feltet«. Siden dette er kun ett av 31 kompetansemål i faget, er det begrenset hvor mye tid jeg kan «tillate meg» å snakke om nordlysrelaterte fenomener i naturfagsundervisningen. Det synest jeg er synd, for det har skjedd en rekke spennende ting på forskningsfronten de siste årene som jeg ville ha ønsket å gi elevene innblikk i. Her er noen lenker som synliggjør dette:

• Norske forskere med nordlys-gjennombrudd
• Norske forskere fant «kosmisk» stråling i tordensky
• De gåtefulle gammaglimtene

Hva om vi kunne tilrettelagt skolehverdagen sånn at den enkelte lærer hadde anledning til å bruke langt mer tid på relevant kunnskap som samsvarer med lærerens spisskompetanse? Det tror jeg ville virket svært motiverende for læreren og tilsvarende lærerikt og givende for elevene.

En praktisk konsekvens av mine forslag er at det må foretas betydelige endringer når det gjelder dette med kompetansemål.

Jeg ser for meg et opplegg hvor det er noen få grunnleggende kompetansemål som er felles for hele skole-Norge. Videre supplerer den enkelte skole med lokale kompetansemål (knyttet til spisskompetansen til skolens faglærere eller evt. skolens fokusområder). Totalt sett vil antall kompetansemål reduseres betydelig i forhold til i dag, slik at det settes av nok tid til elevenes unike forskningsprosjekter.

Sånn. Dette var mitt første spede innspill (av forhåpentligvis mange) på hvordan vi kan skape fremtidens skole. Alle kommentarer mottas med stor takk! Det er gjennom å utveksle tanker og refleksjoner at vi sammen kan skape en best mulig læringsarena.

Merk: Noen undres kanskje over at jeg i dette innlegget snakker om elevprosjekter og lærerens spisskompetanse i en tid da alle andre har fokus på arbeidstid og mistillit. Men som jeg skrev til slutt i mitt forrige blogginnlegg («Skal det stemmes ja eller nei«): «…Nå er det på tide at vi slutter å forsvare oss mot KS sine angrep, og i stedet beveger oss inn på deres banehalvdel. Fra nå av er det opp til oss lærere å male fremtidens skole. Vi må aldri glemme hvilken avgjørende faktor som førte til at vi ble lærer: Kunnskap! La oss bruke denne til å skape en fantastisk skole for fremtiden! KS – can you hear me? Fra nå av er det oss lærere som skal sette skapet på plass og fortelle hvordan ting må gjøres for å bistå undommene våre til å oppleve den gode læringen kunnskapsnasjonen Norge har bruk for. Vi taper kanskje 0-2 eller 0-3 ved dette oppgjøret, men neste gang skal vi seire 7-0!»